Irvin er biolog fra NTNU i Trondheim, der han for tiden bor og jobber. Fisk og artsbestemmelse av fisk er et av hans favorittfelt, noe fiskipedia.no er et bevis på.
På fritiden er Irvin en ivrig sportsfisker, en av de aller fremste i Norge og blandt en håndfull personer med 100 arter på stang i Norske farvann.
Følg Irvin og hans kameratgjeng i fra Nidaros Kystmeitelag på deres fisketurer, anbefales!
Irvin vil i tiden fremover publisere artikler innenfor sitt spesialfelt, og samtidig kan selvagt du sende han et spørsmål om noe du har på hjertet. (Red anmrk: Denne funksjonen kommer snart)
Forfatter: Irvin Kilde, aka Triturus, aka bloggekonge i NKLM
NKML, for anledningen Nidaros ismeitelag (NIML) har i samarbeid med Hooked.no og Vilhelm Skilhagen gleden av å invitere alle gale sportsfiskere og halvamatører fra fjern og nær til sjøistreff på Lygnin 2013! Dette har vært en tradisjon siden 2007, og vi håper å se mange kjente og ukjente ansikt på isen 1.-3.2013.
Vi legger forholdene til rette for at det skal bli en trivelig helg, og setter opp lavvo/gapahuk og kjører på med oljefat og bål. Vi setter også opp benker. Nytt for året blir en konkurranse på lørdagen, les mer om det under.
Opplegget er gratis, og påmelding som svar på posten eller på mail til irvinkilde (at) gmail.com. Ta gjerne med planlagt ankomst og avreisetidspunkt i påmeldinga. Selv om Sverre kunne holdt lange foredrag om isdynamikk, er det lite han eller andre kan gjøre dersom kong Fimbul tar sydenferie. Derfor tas det forbehold om isforhold, men sannsynligheten er overveiende for at den holder. Skulle det meldes om 30 blå så ser vi det også an. Avgjørelse blir tatt helga i forveien, vi holder de påmeldte oppdatert. Vi håper at så mange som mulig vil ta turen, enten hele helgen eller bare lørdagen. Trønderne er selvskrevne på treffet, og konge om det kom folk fra resten av landet også! Mange av Fiskersidens brukere kjenner til fjordens historie og vet at den kan by på spennende og særegent fiske, så her er det bare å hive seg med. Dessuten tar vi gjerne imot våre bloggvenner fra Sverige også!
Boforhold
Det legges opp til å overnatte på isen om man har en god sovepose og liggeunderlag. Vi lager til med tak over hodet slik at man skal slippe å våkne opp med en halvmeter snø over seg (been there).
Vilhelm har årna ny kåk og stiller med sengeplass til 6 stk i Namsos, 20 minutter fra Lygnin (ring Vilhelm på: 41434998).
Børstad Hotell i Namsos er et kjempetrivelig hotell med bra priser, anbefales! Link: http://www.borstadhotel.no
Lygninfjorden ligger i Namdalseid/Namsos kommune og vi tar utgangspunkt i den mest kjente plassen som har levert mye skater og annet snacks opp igjennom. Bor du på Østlandet, Vestlandet eller andre grisgrendte strøk kan det lønne seg å ta fly til Værnes og henge seg på en av barteboerne som kjører nordover (vi lover DDE på anlegget og karsk når vi er fremme). Bussen fra Trondheim til Namsos går også rett forbi der vi går ut på isen. For dere med bil anbefaler vi samkjøring! Vi legger ut påmeldingsliste etterhvert så folk kan se hvem som skal i vei.
Når det gjelder adkomst på isen er det begrenset parkering på østsiden (Gryta) (4-biler), men man kan også parkere på vestsida av fjorden: http://kart.gulesider.no/m/np3F9. Fiskeplassen er ca. midt i mellom punktene. Vestsideveien er har en litt bratt bakke ned til sjøen (les: Mørdarbakken), men tenk på alle spisskatene du skal få så går det fint. Vi skal forhøre oss med grunneiere om utvidelse av parkering på østsida. Ankomst isen fungerer best i tidsrommet halv fjære til halv flo, altså helst ikke når floa er på topp. For den aktuelle helga er tidevannssituasjonen slik:
Lygnin er i hovedsak kjent for skater. Det er fanget hundrevis av piggskater i fjorden, og mange er merket i forbindelse med Arve Lynghammars mastergradsprosjekt for et par år siden. Vilhelm Skilhagen har tatt over merkeutstyret og prosjektet fortsetter. Mange gjenfangster viser at fang-og-slipp fungerer, spesielt om man gjør det på rett måte. Gjennomsnittsstørrelsen på piggskatene er ca 4 kg, men det tas hvert år fisk godt over 6 kg. Største som er tatt i fjorden var på over 8 kg.
Spisskatene lever som regel på flere hundre meters dyp, i Lygnin bor de på 20 og kan fanges med mikke-mus stenger. Det er fanget anslagsvis 10-12 spisskater i området vi skal fiske i, noen av dem er fanget to ganger så vi vet om hvert fall 8 individer i området. Den største spisskata som er tatt var på over 12 kg, men den ble dessverre kakka. Snittet ligger vel på 7-8 kg.
Ellers er fjorden kjent for sitt store artsmangfold, og det er spesielt gode sjanser for å treffe dypvannsartene strømsild og øyepål. Av haier kan pigghåen tidvis dominere, men vi satser på at stimen er reist ut i Namsenfjorden på den tiden. Hågjel og svarthå siger inn i moderate mengder når mørket faller på. Så vidt vi vet er det tatt to småflekka rødhai i området. Den desidert vanligste arten er hvitting, i perfekt agnstørrelse (200 gram). Det er også sted- og tidvis mye hyse, makrell, sypike og sei. Sjeldnere er torsk, lusuer, taggmakrell, kolmule, lange, sild, rødspette, skrubbe, sandflyndre, vanlig ulke. Kveite er en artig bifangst, og Vilhelm mista et beist for et par år siden. Litt lenger ut i fjorden er det tatt gapeflyndre, men vi har så langt ikke fått den her inne. Samme med lysing, som det ellers er brukbart med i Namsenfjord-systemet. Og når kommer den første havmusa fra isen? For ikke å snakke om jokeren flekket fløyfisk som undervannsfotograf Rudolf Svensen har dokumentert en håndfull av.
Utstyr
Ismeite etter skate foregår med korte stenger som er lette å manøvrere gjennom hullet. Lawson Heavy Ice 135cm er standardstanga. Den er billig og bra. Ellers kan også andre stenger brukes, typ gjeddestenger. Rauma Grønn og Pike Neon er også alternativer. Snellene er helst multiplikator, (ambassadør 6000 er min favoritt) fylt med 0,40-0,50 monofilament, siden multisnøre oppfører seg rart om det skulle bli minusgrader. Ellers kan man også bruke det utstyret man har, alt funker. Til skate bruker vi glidetakler med 50-100 gram bly og en 30-50 cm lang fortom i ca. 0,70-0,80. Krokstørrelse 4/0-6/0 er fint til skatekjefter. Det er mye slimål i fjorden så vi bruker store agn festa tynt i nesa. Hvitting er perfekt agn siden det får ligge lenger enn makrell. Ellers ta med en mindre pilkestang til heklefiske etter småfiskene, haspelsnelle er fint her. Isbor kan være greit, men vi har til utlån. Husk at ispigger er obligatorisk! Jeg trenger heller ikke nevne at man bør ha noen lag med ull innerst og godt fottøy!
Program
Fredag blir det oppvarming, crewet bruker dagen på å gjøre klart gapahuk, lavvo, bålplass osv. Deltakere kan komme når de vil, og det blir servert gløgg og pølser rundt bålet fra 18-tiden. Lørdag arrangerer vi NM i sjøisfiske. Poengfiske, der Hooked.no og Fisketid stiller med premier. Registrering kl 11. Konkurransetid er fra kl 12 til kl. 18. Innveiing kl 18. Premieutdeling kl 19. Gløgg og bålmat serveres på kvelden. Søndag er det åpent fiske ut dagen. På grunn av flo kl 16.29 er det best å komme seg av isen i 13-14-tiden.
NM i sjøisfiske – regler
Det blir poengfiske, a la Langesundfestivalen. Man veier inn det største individet av hver art ved innveiing kl 18. Skater og hai slippes ut igjen umiddelbart etter veiing og merking. 2 minutter på isen bør være maks. Er det grisekaldt bør den holdes i hullet mellom veiing og merking/fotografering. Pigghå er fredet og teller ikke, de skal slippes ut umiddelbart. Man får utdelt et vektkort som veieansvarlig Vilhelm eller en av funksjonærene signerer på. Vilhelm er også merkeansvarlig, og det er viktig at han får tagga skatene før gjenutsetting. Her er en gyllen mulighet til å bidra til forskning!
Dersom det kommer juniorer fikser vi en egen juniorklasse.
Poengene beregnes ut fra en prosentvis andel av en grunnvekt. Grunnvekta gir 100 poeng. Grunnvektene er som følger, og Jon Kolstad har tatt på seg jobben med å laminere noen eksemplarer til deltakerne.
Grunnvekter, NM i sjøisfiske på Lygnin 2013
Hvitting: 1,5 kg Hyse: 2 kg Makrell. 1 kg Øyepål: 100 gram Strømsild: 100 gram Taggmakrell: 500 gram Hågjel: 1,5 kg Svarthå: 500 gram Piggskate: 8 kg Spisskate: 12 kg Lusuer: 300 gram Torsk: 5 kg Laks: 5 kg Sjøørret: 3 kg Rødspette: 1 kg Sandflyndre: 500 gram Skrubbe: 500 gram Knurr: 500 gram Sypike: 200 gram Kolmule: 300 gram Småflekka rødhai: 500 gram Lysing: 2 kg Sei: 5 kg Vanlig ulke: 300 gram Lange: 10 kg Sild: 300 gram Gapeflyndre: 400 gram
Overraskelsesarter hvor det ikke er satt grunnvekt, tar utgangspunkt i gjeldende sportsfiskerekord.
Det er lov å fiske med totalt 3 stenger, inkludert pilkestang/heklestang. Maksimalt 3 kroker per stang. Det er lov å fiske med hekle med 5 kroker dersom man fisker aktivt. Det er en fordel å samle stengene noe slik at man til enhver tid har oversikt. Må man løpe i to minutter mellom hver stang og pigghåstimen er innom blir det fort snørekluss og unødig stress.
Da teller vi ned til første helga i februar og håper på se mange fiskeglade snålinger på isen!
Hvitting godt over 1,5 kilo, 10+ kilo`s torsk, storsei, kveite osv. osv! Vi tar av oss hatten! Og det er dokumentert godt av gutta selv! Les rapporten her.
HOOKED er selvfølgelig representert, og vi kommer tilbake med masse stoff fra denne helgen!
NM i sjøisfiske – regler
Det blir poengfiske, a la Langesundfestivalen. Man veier inn det største individet av hver art ved innveiing kl 18. Skater og hai slippes ut igjen umiddelbart etter veiing og merking. 2 minutter på isen bør være maks. Er det grisekaldt bør den holdes i hullet mellom veiing og merking/fotografering. Pigghå er fredet og teller ikke, de skal slippes ut umiddelbart. Man får utdelt et vektkort som veieansvarlig Vilhelm eller en av funksjonærene signerer på. Vilhelm er også merkeansvarlig, og det er viktig at han får tagga skatene før gjenutsetting. Her er en gyllen mulighet til å bidra til forskning!
Dersom det kommer juniorer fikser vi en egen juniorklasse.
Poengene beregnes ut fra en prosentvis andel av en grunnvekt. Grunnvekta gir 100 poeng. Grunnvektene er som følger, og Jon Kolstad har tatt på seg jobben med å laminere noen eksemplarer til deltakerne.
Grunnvekter, NM i sjøisfiske på Lygnin 2013
Hvitting: 1,5 kg Hyse: 2 kg Makrell. 1 kg Øyepål: 100 gram Strømsild: 100 gram Taggmakrell: 500 gram Hågjel: 1,5 kg Svarthå: 500 gram Piggskate: 8 kg Spisskate: 12 kg Lusuer: 300 gram Torsk: 5 kg Laks: 5 kg Sjøørret: 3 kg Rødspette: 1 kg Sandflyndre: 500 gram Skrubbe: 500 gram Knurr: 500 gram Sypike: 200 gram Kolmule: 300 gram Småflekka rødhai: 500 gram Lysing: 2 kg Sei: 5 kg Vanlig ulke: 300 gram Lange: 10 kg Sild: 300 gram Gapeflyndre: 400 gram
Overraskelsesarter hvor det ikke er satt grunnvekt, tar utgangspunkt i gjeldende sportsfiskerekord.
Det er lov å fiske med totalt 3 stenger, inkludert pilkestang/heklestang. Maksimalt 3 kroker per stang. Det er lov å fiske med hekle med 5 kroker dersom man fisker aktivt. Det er en fordel å samle stengene noe slik at man til enhver tid har oversikt. Må man løpe i to minutter mellom hver stang og pigghåstimen er innom blir det fort snørekluss og unødig stress.
PREMIEBORD
Åpen klasse
1 plass: Okuma Makaira-8II, Savage Gear Jigstick, + 10 stk. Savage Gear Cutbait Herring til en samlet verdi av 10 000, levert av Savage Gear.
2. plass: Daiwa Proteus boat 20-30, Daiwa Accudepth 47lc, Devold Svalbard polargenser og en fiskeplakat til en samlet verdi av 4324, levert av Skibs og Fiskeriutstyr, Trondheim.
3. plass: Daiwa Procaster 2550 x, Bazuka transportrør og Savage Gear Monster Bag til en samlet verdi av 3200, sponset av Hooked.no
4. plass: 2x Lawson Ice Heavy 135cm stenger med tilhørende BFT Hornet 4000 sneller til en samlet verdi av 1400, levert av Seeberg.
5. plass: Dam stangbag til en verdi av 400 kr, levert av Seeberg.
Junior
1. plass: 3x Fishmore 1,2 m ismeitestenger, 3x Fishmore CL40 multiplikatorsneller, samt 3x Protronic nappvarslere, til en samlet verdi av 2993,- levert av Fisketid.no.
2. plass: 2x Lawson Ice Heavy 135cm stenger med tilhørende BFT Hornet 4000 sneller. Verdi 1400. Premien er sponset av Seeberg.
3. plass: Fishmore 1,2 m todelt ismeitestang + Fishmore CL40 multiplikatorsnelle til en verdi av 898 kr levert av Fisketid.no
4. 5. og 6. plass: Kinetic Gear Bag til en verdi av 299, levert av Fairpoint.
Flest arter: Penn Squall 30LD til en verdi av 2000 kr levert av Skibs og fiskeriutstyr, Trondheim!
Største fisk: Kinetic Godspeed flytedress til en verdi av 2999, levert av Fairpoint!
Tilfeldig trukket: 3 dagers fiske for 3 personer på Andørja Adventures, Engenes. Inkludert 20 ESCA til hver av de tre i reisefølget. Premien har en verdi av 18 100,- og er levert av ESCA og Andørja Adventures.
Mørket er i ferd med å senke seg over ferjekaien som en gang var hjemmehavnen til ferjen som fraktet strilene tilbake fra arbeid og ærend i Bergen by. I dag er kaien nærmest forlatt. Bare to båter, en under totalrenovering og en i land for litt kjapt vedlikeholdsarbeid, ligger til kai her denne februarkvelden.
Til gjengjeld står det tre biler parkert rett foran ferjelemmen, og langs kaikanten fisker åtte, lange fiskestenger, to i hver pod. Selv om gamleferjen har gått i opplag for lenge siden, er det ingen grunn til å la ferjekaien stå tom.
Det går ikke mange minuttene før Jan melder om fisk. Saltisten hans er fylt av 0,40-monosnøre. På 80-90 meters dyp går dette greit. Særlig mye dypere, eller til mer forsiktig fisk enn det vi er på jakt etter denne kvelden, er multisnøre å anbefale.
Nå sveives det for harde livet, og snart har sirkelkroken feste i fiskekjeften der ute i mørket. Jan mistenker pigghå. Havmus, som på sett og vis er kveldens targetfisk, er det i alle fall ikke. Da er det i så fall ny verdensrekord med flere kilos margin på gang. Jeg tipper lange, og Jan er ikke helt uenig i det, heller. Et par minutter senere er det da også en brukbar lange som kommer sigende. Dette er en vanlig kystmeitefangst på våre kanter av landet, og en strålende matfisk. Håvingen går uproblematisk, og vi er i gang.
Ikke lenge etter at dagens første fisk er på land, runner det hos Erling. Men ingenting vil sitte. I stedet er det Jan som kroker dagens andre fisk, også. Det er ingen overraskelse at det er en hågjel, som sammen med pigghåen er den vanligste haien under kystmeite i fjordene rundt Bergen. Enkelte steder får en svarthå også, og det hender det blir tatt en og annen småflekket rødhai. Men sistnevnte tilhører sjeldenhetene. Småhaiene blir fort irriterende når en har holdt på med kystmeite en stund, men om en har med seg barn eller folk som ikke har fisket så mye er det jo alltid stilig å kunne diske opp med ekte, norsk hai. Det er nemlig mange som ikke vet at vi har disse fascinerende skapningene svømmende i våre fjorder.
Det er en nokså sur kveld. Det har mest med å gjøre at de tre-fire sekundmeterne kommer rett inn fra sørøst. Legg fem minusgrader og sjøkant inn i grafen, og du har deg et iskaldt svar med to streker under. Jan, Torbjørn og jeg er godt kledd, mens Erling har glemt varme sko og hansker hjemme. I joggeskoene blir han kjapt kald, og holder bare ute et par timer. Torbjørn har hatt røykdykkereksamen hele dagen, og er sliten. Når så kulden tar knekken på den ene baitrunneren hans, blir det tidlig kveld på han også. Erling rekker å dra opp en hågjel før han setter seg i bilen. Torbjørn forblir fiskeløs.
Jan og jeg holder det gående et par timer til, og det er Jan sine store makrellagn som trigger fisken denne kvelden. Havmusen ser vi ikke noe til, men ytterligere to hågjel, samt to greie lyrer, blir med Jan sine takkel opp på tørt land. Hos meg runner det to ganger. Det ene tilslaget er resultatløst, det andre gir også meg en hågjel.
Vi lar det ikke bli veldig sent, da det er torsdag og begge skal på jobb dagen etter. Men fangsten er ikke verst. Et knippe hai har fått friheten tilbake, da de mangler svømmeblære og tåler trykkforskjellen fra dypet til overflaten bra. En lange og to lyr blir med hjem som steikefisk.
Mange snakker om sesong når det kommer til fiske, men fisker du i sjøen, og ikke fokuserer 100 prosent på bare noen utvalgte arter, er egentlig ikke sesong et tema. Selv pleier jeg å si at sesong er for blåbær og bedriftsfotball. Det er en fin fiskeregel å leve etter.
Oppskrift på et enkelt pulleytakkel
Dette trenger du:
* Ca to meter monofilament-snøre tilpasset ditt fiske
* To Gemini Link Clips (Vanlige hempesvivler kan brukes)
Det første du gjør er å knyte en av clipsene i enden av monosnøret.
Videre trer du etter tur og orden Impact Shield, en plastperle, en crimp, en ny plastperle, en stålsvivel og den tredje plasperlen inn på snøret som vist på bildet under. Deretter knyter du en clips i den andre enden av monoen. Husk å påse at Impact Shielden er tredd på snøret riktig vei (se bilde).
Nå er alle delene du trenger til selve pulleyriggen på plass.
Det neste du gjør er å trekke Impact Shielden helt ned til clipsknuten. Perlen sender du samme vei, før du trekker crimpen et par centimeter lenger opp, og kniper denne til med tangen.
Nå er selve riggen klar til bruk, vel og merke dersom du allerede har en krokfortom klar. Om du ikke har det, kan du lære å lage en på enkelt vis ved å fortsette å lese.
Mye av mitt surffiske skjer på nokså dypt vann, og her er det vanlig å få småhai, lange og brosme. Dette er alle fisker som uten problem gjør kort prosess på for spinkelt utstyr. Derfor fisker jeg ofte med wire-fortom, som ekstra beskyttelse mot skarpe tenner. For å lage en enkel wirefortom trenger du selvsagt wire. Fremgangsmåten er som følger: Klipp av ønsket fortomslengde, og legg til ca. 10 centimeter ekstra til selve «knytejobben». Tre først en crimp og så en stålsvivel inn på wiren (se bilde).
Tre så den korteste wire-enden tilbake gjennom crimpen, og så opp igjen der den kom fra. Altså inn, ut og inn, slik at wiren er gjennom crimpen tre ganger. Knip så crimpen til med tang, slik at det hele får godt feste.
Det neste du gjør er å dandere fortommen med det du måtte ønske av isenkram. Selv pleier jeg å bruke litt selvlysende slange, som både virker som attraktor og som beskyttelse (til en viss grad, i alle fall) av selve fortommen. Deretter utfører du samme prosess som med svivelen i andre enden, bare med en krok i stedet for svivelen. Til slutt drar du slangen ned over krokøyet, og klipper av de overflødige wire-bitene på hver side. Dermed er både rigg og fortom klar til bruk.
I den enden der Impact Shielden sitter fester du så søkket du vil bruke, i dette tilfellet et spilesøkke for bedre feste i bunn. I motsatt ende fester du fortommen.
Snøret fra snellen din knyter du fast i svivelen som henger løst på riggen, mellom de to løse plastperlene. Disse er her for å unngå at riggen henger seg opp i kastet. Tyngden av loddet vil dra Impact Shield-enden av riggen nedover, og løfte fortomsdelen oppover. Etter å ha agnet kroken, fester du den som vist på bildet. Du vil da ha et størmlinjeformet takkel som er lett å kaste. Om riggen er riktig laget vil Impact Shielden bli presset oppover i det den treffer vannflaten. Her stopper den i plastperlen, og blir skjøvet skrått, med det resultat at riggen løser seg ut. Dermed fisker agnet fritt som det skal, helt til det kommer et beist og svelger hele saligheten.
Fjorden ligger speilblank og badet i sol. Hadde det ikke vært for at fjelltoppene er hvite og termostaten viser en fattig plussgrad, hadde jeg lett sagt at det var mai. Men det er altså midten av februar, og jeg er snart fremme på kanskje den særeste fiskeplassen jeg besøker på jevnlig basis. Her er det tatt stor rødspette, lomre, sandflyndre, steinbit, piggskate, hyse og fløyfisk. I tillegg er småkveitene jevnlig innom, og disse byr på solide utfordringer med riktig utstyr. På den annen side er det ikke uvanlig å sitte seks timer her uten et napp. Vanligvis begynner jeg fisket her i midten av mars, og selv det er lovlig tidlig. Midten av februar blir en ny opplevelse på denne plassen, som stort sett har sand- og blandingsbunn å by på.
Som ventet er jeg eneste fisker på plass denne fredagen. Til tross for strålende vær, er det for kaldt for folk som er riktig koblet å stå utendørs med fiskestengene nå. Men så var det dette med å være riktig koblet, da…
Rutinen på denne plassen er enkel, men stort sett effektiv. Jeg rigger alltid en lett stang med kokte og rå reker i kombinasjon med blåskjell først, og sender agnet ut på en skjellsandbanke som ligger på seks-syv meters dyp. Det er nærmest som en regel å regne at en sandflyndre tar agnet før neste stang er rigget. Det er en del mindre flyndrer der ute på banken, men det er også på denne plassen jeg har sandflyndrepersen min.
Mens jeg rigger stang nummer to følger jeg nøye med på stang nummer en. Men ingenting skjer. Ingen regel uten unntak, I guess. Glideriggen på stang nummer to blir egnet med rå reke og brisling, og kastet blir vinklet mot dypere vann.
Når jeg har hele platået for meg selv, fisker jeg vanligvis med fire stenger. To surfstenger blir egnet med hel brisling, makrell eller sild, mens to karpestenger fisker lettere, med reker, blåskjell eller små strimler av makrell eller sild som agn. På denne måten har jeg godbiter i sjøen for det meste som kunne finne på å komme forbi.
Sjøtemperaturen er lav, og jeg er ikke videre optimistisk med tanke på flatfisk. Det er litt for grunt her til å treffe på de gyteklare sandflyndrene, men plassen pleier altså å levere bra når gytingen er over, og fiskene trekker grunnere for å feite seg opp igjen. Men i dag er det altså stille. Den eneste formen for støy denne fredagen er naboen på motsatt side av veien. Han med de 14 Volvoene i innkjørselen. Han spiller hestejazz på flat pedal, og en hører hvert ord enten en vil eller ikke. Det er greit nok. Dette er nemlig helt vanlig bakgrunnsmusikk her inne.
En time går, og agnsjekken forteller meg at det ikke er rare aktiviteten der ute på sanden. Mye av blåskjellmassen mangler, men det er ikke troféfisk som er synderen. Kutlinger, sjøstjerner, snegler og eremittkreps tar effektivt knekken på agn som får ligge urørte for lenge. På den ene stangen følger også en av agntyvene med opp. Med en klo fanget under agnstrikken er eremittkrepsen eksponert og sårbar. Heldigvis for krepsdyret var det ikke en som så stakkaren som potensiell middag som kom over den i denne posisjonen.
En ny time går, og så enda en. Fisket er tregt. Jeg hadde ikke regnet med voldsomme greier, men en eller annen flyndre, eller i alle fall en torsk, burde det nå være mulig å oppdrive. Jeg har ikke mer enn tenkt tanken for meg selv før det runner på den ene surfstangen. Noe der ute har funnet brislingen, og tar nå snøre jevnt og trutt. Spenningen stiger alltid når slikt skjer, spesielt på denne plassen. Det kan være en kiloshyse, men det kan også være en tikilos steinbit. Det blir ingen av delene, men kanskje en slags mellomting. I alle fall i tonnasje.
Tyngden etter det solide tilslaget er bra, men det går bare noen sekunder før fisken avslører hvilken art den tilhører. Kampen blir ikke hard på kraftig utstyr, men fisken kjemper det den kan der ute i det klare sjøvannet. Snart må den likevel kapitulere, og en brukbar torsk siger inn i håven. Vekten stopper på 5,1 kilo, årets desidert største fisk så langt.
Personlig mener jeg at et måltid kokt torsk er godt på grunn av alt tilbehøret, og at torsken i seg selv bare er som en nokså smakløs konsistens å regne. Salter du den godt får denne konsistensen saltsmak. Som i alle fall er noe. Utover dette mener jeg at torsken er grovt oppskrytt som matfisk, spesielt med tanke på hvor mye annet godt som finnes i havet. Det er likevel ikke til å stikke under stolen at nordmenn flest vil ha torsk eller laks når de vil ha fisk. Dette handler selvsagt om at dette er fisken de har smakt.
Jeg har selv eksperimentert litt med nettopp dette. Jeg har nemlig flere kollegaer som elsker fisk, men som bare vil ha torsk eller sei. Lange og brosme liker de ikke, noe som er uheldig, da dette er noe jeg får mye av på dypet. Heldigvis er det ikke alltid så lett å skille torskefisk fra hverandre når de er ferdig filetert og pakket i plastikk Og for å gjøre en lang historie kort: Alle som har fått filetert ”torsk” av meg, har synes at dette var fantastisk god mat. Flere har faktisk sagt at det er den beste fisken de har smakt. Jeg har kvittert med et intetsigende ”så bra, da”, og ikke nevnt for noen at de hvite fiskestykkene en gang svømte rundt i sjøen som lange og brosme. Snålt hvordan verden vil bedras, egentlig.
Men, uavhengig av dette, er altså kokt vintertorsk noe mange på våre kanter av landet bare må ha. Så når det da dukker opp en torsk, er det helt greit å ta den med seg hjem for å glede en nabo. Dagens første fisk får derfor en kakk i skallen, før stangen blir rigget med ny brisling, og det hele blir kastet til sjøs igjen.
Agnet treffer bunnen igjen, og snøret strammes opp. Det er stille igjen på et blunk. Jeg benytter anledningen til å knipse noen bilder av vær og fiskeutstyr. Omgivelsene er storslåtte, og jeg er ikke i tvil om at jeg er heldig.
Blodet må av torsken, og i det jeg kutter fiskestrupen får jeg øye på torskens siste måltid. Et kjapt snitt ned buken avslører at dette var av den solide sorten. Dagens første flyndre er halvfordøyd, og i overkant av 30 centimeter lang. Jeg tror først det er en lomre, men nærmere studering av øyestilling og munn eliminerer den hovedmistenkte. Dette er nemlig en smørflyndre, og det er ikke veldig lenge siden den ble satt til livs. Dermed finnes de altså i området, dog trolig noe dypere. Her lukter det satsing med båt og små kroker til våren.
Den neste timen runner det bra to ganger på karpestengene, men ingenting tar agnet skikkelig. Videre følger halvannen time uten så mye som et snelleknepp. Lunsjen blir fortært, og det begynner å bli dags for å tenke på hjemturen.
Så runner det igjen, på den andre surfstangen. Nok en gang er det brislingen som har lokket noe til hugg der ute. Tilslaget sitter, og jeg konstaterer ny torsk. Denne er litt mindre, men god og feit. Ny smørflyndremiddag, kanskje? Nei, denne er full av rogn, en annen ting folket her på berget bare må ha om vinteren. Vekten stopper på 3,8 kilo.
Det er dumt å gi seg under så fine forhold, men siden fisket strengt tatt ikke har tatt helt av er det helt greit, også. Torsk i måler og en fin porsjon rogn blir med hjem. Fornøyde naboer takker voldsomt, og forteller om egne torskebragder fra barndommen. Fra den gangen det fantes fisk. Nå er jo havet tomt, så hvordan jeg har fått fisk i dag er et mysterium. Men det spiller egentlig ikke noen stor rolle. Naboene er fornøyd. Det skal kokes torsk til middag.
For min egen del var turen til Sogn absolutt verd det, selv om fisket var så som så. Hjemme har det nemlig snødd og blåst hele dagen. Følelsen av å ha valgt rett er alltid god.
Oppskrift på et enkelt glidetakkel:
Dette trenger du:
* Glidebom (valgfri størrelse og fasong)
* To plastperler
* Gemini-clip (vanlig svivel kan brukes)
Fremgangsmåte:
Glidende takler kan lages på mange måter. Den vanligste er kanskje å binde seg opp en fortom som glidebommen skal bevege seg opp og ned på, men det kan også gjøres enda enklere. Og om noe kan gjøres enkelt og likevel fungere godt, er ofte dette en god måte å gjøre det på. Slik gjør jeg det:
Bruk topshoten/sjokkfortomen som glidebase. Under kystmeite er det absolutt anbefalt å ha en topshot på noen meter foran hovedsnøret. Denne beskytter både fingrene dine i kastet, og den slitasjeutsatte braiden under selve fisket. Under fiske med glidende takkel fungerer den også som det snøret fisken får ta med seg før den kjenner motstand fra loddet.
Dette bildet viser bom, perler, clip og søkke, samt sjokkfortommen fra snellen. Dette er alt du trenger for å lage et glidetakkel som gjør jobben.
Riggen trer du som på bildet: Perle, bom, perle, før du knyter på clipen. Loddet festes i bommen.
Selve krokopphenget kan du lage som du vil, men etter flatfisk kan små attraktorer være lurt. Flyndrene er nemlig nysgjerrige av seg, og en liten rad med perler kan være det som trigger oppmerksomheten deres.
En langskaftet krok i ene enden, en rad mer perler på midten og en stålsvivel i andre enden er det som skal til. Svivelen festes i clipsen, og du er good to go!
Gode agn er rå reke, kokt reke, blåskjell, albueskjell, akkar og ulike typer fisk. Riggen på bildet under har to kroker i stedet for en, og har små crimps til å holde perlene på plass ved kroken. Dette er ikke nødvendig, men fungerer. Ellers er riggen helt lik den som er beskrevet over. Krokene er egnet med rå reke/blåskjell og kokt reke/blåskjell.
Dette er det flere grunner til. Fisken fighter godt, spesielt på litt grunnere vann. Den er også nærmest altetende hva naturlige agn angår, og er sånn sett nokså grei å få til å ta. I tillegg til dette blir den stor, og har kjøtt med god smak. Det som er ekstra moro med denne glupske torskefisken er at den har en kroppsform som gjør at selv fisk på bare et par kilo ser solide ut sammenlignet med mye annet med tilsvarende vekt. Dette igjen gjør at en tokilosfisk kan bli til et finfint skrytebilde for en fersk sjøfisker, eller en ung og lovende pode eller podinne.
For mitt vedkommende er langen sjelden targetfisk under kystmeiteturene i Osterfjorden. Dette har sammenheng med at det er mye havmus i fjordsystemet som ligger rett utenfor stuedøren min, og at denne snåle bruskfisken er prioritert inntil et eksemplar over 2200 gram (specimen) har vært på land for fotografering. Det er ikke med det sagt at det ikke blir en del lange som bifangst i løpet av et fiskeår.
Søndag kveld, like etter at Tottenham sine lynvinger hadde løpt i stykker Arsenal sin nitriste forsvarsrekke, bar det ut på en liten kveldsøkt med kystmeiteutstyret. Torbjørn og jeg var på plass på kveldens destinasjon et kvarter etter avreise, og forholdene var greie. Godt utfjæret riktignok, men opplett og bare fem-seks sekundmeter med sønnavind. Vi har absolutt vært ute i hardere vær før, så her var det bare å rigge stenger å få agn i sjøen.
22. januar 1920 ble Alfred Ernest Ramsey fødd i Dagenham i England. Foruten å lede England til VM-gull i 1966, gjorde Sir Alf Ramsey seg bemerket med en rekke gullkorn i media. Mange av sitatene hans var mindre smarte og gjennomtenkte, og omhandlet engelskmannen sitt hat for skotter. Men han er også mannen bak noe av det bedre som er sagt i sportsverdenen: «Never change a winning team»!
Dette er et sitat som fint kan videreføres til hverdagslige sysler. Som for eksempel fisking. Enkelt fortalt handler det om å fortsette med det som fungerer. Og er det en ting som fungerer når en skal fiske etter havmus i Osterfjorden, så er det å kaste som Ojan. Han drar nemlig havmus over en lav sko, og med flere fisker over to kilo kan det se ut som han har funnet vinneroppskriften. Hemmeligheten hans er rett og slett at han er fersk i kystmeitegamet. Det krever nemlig litt trening å kaste et 150-gramslodd midtfjords med en stang som gjerne er tre ganger så lang som deg selv, og inntil teknikken er inne blir det gjerne en del 30-meterskast. Og 30 meter fra land trives tydeligvis havmusen.
Med dette, og historisk sett en hel armada av brunsnegl (småbrosmer) fra 150 meters dyp i bakhodet, begynte vi kveldens fiske. Kastene ble lagt i vifteformasjon fra ytterst på kaien, og loddene fant hvile på alt fra rundt 30 til vel 60 meters dyp. Troen var god der vi satt og ventet på hissige havmus-run, og det tok heller ikke lange tiden før det var action hos meg. I jevnt og fint tempo rant snøret av Bait Runneren på karpestangen jeg fisket grunnest, og i det tilslaget ble satt flekset 2,5-punderen godt. Havmus måtte dessverre avskrives ganske kjapt. Til det var fisken for vill. Det var da heller ingen stor overraskelse at kveldens første fisk ble en lange. Svær var den ikke, men lange på et par kilo er fin matfisk.
Sildebiten hang fremdeles godt på kroken, så hele saligheten ble kastet ut igjen. Så var det bare å sette seg til å vente. Snart kom også havmus-kongen selv kjørende, og tok plass ved siden av oss. Mens Ojan rigget stenger, runnet det på ny på karpestangen min. Nytt tilslag, og ny fleks. Denne gangen var det mindre fart, men god tyngde. Kunne det være mus? I min idiotskap luftet jeg dessverre muligheten for torsk i kampens siste fase, og jeg hadde ikke mer enn sagt ordet før en tokilostorsk kom til syne i vannflaten. Jinx! Jaja, matfisk i alle fall. Og langt mer fangst enn de andre på kaien.
Etter en fiskerik start, roet det hele seg ned. Vi hadde syv agn i sjøen, men med unntak av noen smårun uten tyngde, skjedde det ikke stort. Det mest underholdende den neste timen var katten som alltid holder oss med selskap på denne kaien. I tillegg til å ha en forkjærlighet for tyveri og konsum av alt som kan oppdrives av agn, er dette en særdeles fotogen og kosete katt. Den synes også pendelkast er veldig moro, og det har skjedd mer enn en gang at pelsballen nesten har blitt med lodd og takkel til sjøs. Denne kvelden gikk det heldigvis fint. Katten hadde nemlig mer enn nok med et sildebein den på diskret vis nappet fra agnfjølen.
Foto: Endre Hopland
Foto: Endre Hopland
Foto: Endre Hopland
Mens katten holdt på med sitt, fikk agnene ligge for seg selv der ute i fjorden. Interessen var minimal for sildebitene som fisket dypest, men en god time uti fisket runnet det omsider på Coronadoen. Snøret gikk rolig av snellen, og jeg hadde ikke fryktelig troen på havmus da jeg strammet opp. Og da jeg kjente tyngden i den andre enden forsvant alt håp. Dette var lange, og den kjentes bra ut.
Turen opp fra 50 meters dyp ble seig, da fisken aldri kastet svømmeblæren. I stedet kjempet den godt imot der ute, og jeg begynte å håpe på ny pers fra land. Håpet levde fremdeles da fisken brøt overflaten, og Torbjørn fikk den i håven. Men det ble med dette. Havålen på 10,5 fra i fjor troner fremdeles godt på toppen av pallen, men kveldens fangst kan i alle fall smykke seg med en fin andreplass.
Vekten stoppet på 9380 gram, min største lange fra land noen gang!
Foto: Endre Hopland
Særlig mye mer enn dette skjedde det ikke denne kvelden, men det var egentlig helt greit for mitt vedkommende. Torbjørn hadde et par run som ikke satt, mens jeg brukte resten av fisketiden til prekevering. Havmus-kongen blanket så det sang etter. En liten kuriositet var at langen hadde en mindre lange i magesekken. Til tross for dette vurderte den det altså slik at det var plass til en 2/0 Mutu Lite og en liten sildebit til i magenfør det var fullt. Bad choice!
Foto: Endre Hopland
Hvordan imponere din bedre halvdel på enkelt vis:
Lange har, sammen med brosme, et litt ufortjent rykte på seg som mindreverdig matfisk. Seniorene her på berget vil sjelden ha lange eller brosme, men jeg har til gode å få noe godt på hvorfor det er slik. Det er klart det går a å ha en dårlig erfaring med en fisk som har gått på evjebunn eller ikke har hatt skalldyr i dietten sin i det hele tatt, men på generelt grunnlag tør jeg påstå at lange og brosme fra vår kant av landet meget bra matfisk. Og personlig liker jeg langen best. Denne er også mye enklere å lage til enn sin seigere og mer kompakte fetter.
Selv bruker jeg langen primært til to retter, og de er begge så enkle at selv folk som steiker Grandiosaen med plasten på kan klare å lage de om de bare prøver. Slik kan du imponere din bedre halvdel uten nevneverdige anstrengelser, og samtidig så frøet som neste helg blir et påskudd (pun intended) til fisking i stedet for tur på Ikea med svigermor:
* Steikt lange med potetbåter, råkost og remulade.
* Wok-lange med grønnsaker, kokosmelk, rød eller grønn currypaste, ris og nan-brød.
Steikt lange med potetbåter, råkost og remulade:
1. Fileter langen, skjær vekk alt av bein og fjern skinnet. Skjær fisken i passelige biter.
2. Tørk fiskebitene med tørkepapir, strø salt og pepper på begge sider og steik på sterk varme med rikelig med smør. Om du ønsker det kan du også rulle fiskebitene i egg, mel og knust kavring, dette for å få den panerte effekten. Dette er dog en smaksak, og personlig liker jeg fisken best med bare salt, pepper og smør.
3. Skjær poteter, gjerne Amandine, i båter. Plasser båtene på et steikebrett, tøm olivenolje over, og krydre med salt og oregano. Steik på 200 grader i ca. 30 minutter.
4. Skrell rå gulrot, og rasp denne opp.
5. Serveres med remulade, smeltet smør med gressløk eller rømme. Til og med folk som hevder at de ikke liker fisk liker dette.
Foto: Endre Hopland
Wok-lange med grønnsaker, kokosmelk, rød eller grønn currypaste, ris og nan-brød:
1. Fileter langen, skjær vekk alt av bein og fjern skinnet. Skjær fisken i terninger eller passelige stykker.
2. Fres fiskebitene i en wok-panne, og tilsett valgfrie grønnsaker. Gode råvarer er for eksempel minimais, bambusskudd, vannkastanjer og søt paprika.
3. Tilsett en boks kokosmelk og et lite glass grønn eller rød currypaste. La de hele småkoke ca. ti minutter.
4. Kok ris og steik nan-brød.
5. Server, og motta ufortjent beundring og skryt.
Foto: Endre Hopland
Hva du bruker lange til handler selvsagt om smak og behag, men disse rettene går i alle fall rett hjem. På den annen side kan langen også brukes i fiskekaker, som kokefisk, som plukkfisk og som tørrfisk. For de som driver med sånt kan den også anbefales som lutefisk. Faktisk er konsistensen på langekjøttet bedre egnet til lutefisk enn den tradisjonelle torsken. Det kan jo være noe å tenke på når det begynner å gå seg mot jul igjen…
Det er ikke veldig mange år siden ytterst få mennesker i kongeriket Norge hadde snøring på hva en havmus kunne være for noe. Og den knappe håndfullen raringer som kanskje hadde hørt om dette snåle vesenet var i alle fall skjønt enige om at det holdt til på de virkelig store dyp. Hvis det i det hele tatt fantes, da…
Kunnskapen om Chimaera monstrosa er nok den samme blant vanlige nordmenn i dag som det var den gang, men takket være Tim Berners-Lee og Robert Cailliau har likevel promilledelen av nordmenn med havmus-kjennskap steget betraktelig. Fiskersiden, Bontelabo, Skarnsundet og et knippe ivrige kystmeite-pionerer skal ha mye av æren for nettopp dette.
Selv så jeg mine to første havmus 9. april 2002. Grunnen til at jeg husker datoen er at jeg på dagen 62 år etter at Tyskland invaderte gode, gamle furet værbitt fikk førerkortet i hende for første gang, til tross for at jeg kjørte tre kilometer med 60-sone i 80. Resten av dagen gikk med til forskningstråling i Rafjorden, sammen med studenter fra Universitetet i Bergen. Og det var i trålposen til fiskebåten Gulaskjær at to små havmus dukket opp, midt i et virvar av reker, lysprikkfisk og smørflyndrer. Allerede da visste jeg at dette var en art jeg måtte klare å få på sportslig vis en eller annen gang i livet, selv om jeg visste at det kom til å bli vanskelig. Spesielt siden det på denne tiden bare fantes havmus på de virkelig store dyp. Hvis de i det hele tatt fantes, da…
På dette tidspunktet hadde jeg allerede fisket med naturlig agn i sjøen i over fem år, og selv om jeg ikke gikk målrettet etter spesielle arter enda, førte jeg artsliste. Denne talte i 2002 rundt 40 arter, noe jeg så på som nokså bra, spesielt med tanke på det skrale utvalget ferskvannsfisk vi har hos oss. Åtte år, og så uendelig mange timer med fluestangen etter sjøørret senere, skulle artsjaget for alvor sette inn. Og det var havmusen som utløste det hele.
Rett før jul i 2010 var jeg på Campelen på Bryggen for første gang. Herifra gikk jeg med tynnere lommebok, men også med min første surfstang med tilhørende snelle. 4. januar 2011 var stangen i bruk for første gang, og en lange på noen kilo havnet på tørt land. Mer skulle det ikke til før galskapen var satt i system, og før jeg visste ordet av det hadde det blitt helt normalt å tilbringe kveldene på diverse dypvannskaier, på jakt etter fisk som skulle fotograferes og slippes tilbake igjen.
Det var omtrent på denne tiden at jeg ble introdusert for Fiskersiden, og med denne introduksjonen fulgte også mye inspirasjon. Jeg søkte opp emne-ordet «havmus», og det viste seg kjapt at dette slett ikke var noen uvanlig fangst lenger, bare en gjorde ting på riktige måten. Fisken kom nemlig opp på grunnere vann i de mørke timene, viste det seg. Ganske snart ble alt fiskefokuset mitt rettet mot havmusen, og 14. mars 2011 ble det endelig fullklaff. Min første havmus noen gang veide 1800 gram, og jeg var i himmelen.
Foto: Endre Hopland
Men, mye vil som kjent ha mer, og snart var jakten på specimen-havmusen i gang. Havmus på mer enn 2200 gram er sjelden kost, men de finnes på mine jaktmarker. Å få en til å finne agnet mitt skulle likevel vise seg som en utfordring. Jeg fikk arten ytterligere seks ganger i løpet av 2011 og 2012, men ingen av fiskene var større enn debutfisken. Ikke før jeg gikk uprøvde veier klaffet det. Men da klaffet det til gjengjeld skikkelig, også.
***
Både vær og hode fortalte meg at jeg måtte på fisketur denne torsdagen. Kalenderen viste 7. mars, og gjennom kontorvinduet prøvde strålende sol og blå himmel å overbevise meg om at det var vår ute. Det var det ikke. To minusgrader vitnet om at vi fremdeles var et stykke unna. Likevel var forholdene for fiske fine, bare en kledde seg godt nok.
Noen lengre ekspedisjon hadde jeg ingen planer om denne kvelden, og jeg tok meg tid til både litt huslige sysler og en episode med gladiatorslakting fra HBO før jeg pakket i bilen.
Klokken 19.00 var jeg på plass der jeg hadde mest troen. Dessverre, får en nesten si, var dette samme plass jeg fikk en fin lange noen dager i forveien, et opptrinn som ble observert av en begeistret østeuropeer. Kort fortalt var kaien smekkfull denne torsdagen. Fire mann, en dame, en unge, en hund og to biler med latviske kjennetegn hadde åtte stenger i aksjon da jeg ankom. Ikke at det i seg selv er negativt, men plass til nok en fisker var det likevel ikke. Dermed måtte en ny plan klekkes ut.
Etter litt pønsking og kjøring rundt i området, kom jeg til å tenke på en kai jeg har hatt planer om å prøve i snart et år. Her har jeg hentet og sluppet av folk med båt tidligere, men aldri fisket. Kaien ligger også rett over fjorden fra terrassen min, så jeg har kikket i retning viken den ligger mange ganger, og visualisert at her må det da være mulighet for havmus etter mørkets frembrudd. Nå skulle plassen prøves.
Litt før klokken 20.00 var tre sildeagn i sjøen. Jeg havnet ikke veldig dypt, men dypt nok for mus på næringsvandring. Om de da skulle finne på å vandre opp her. Jeg hadde troen på fisk, men med nye plasser er det alltid vanskelig å vite sikkert. Derfor var det en skikkelig godfølelse da det nappet etter bare et par minutter. Det luktet hågjel lang vei, og hågjel var det. Denne agntyven er ikke det en normalt sikter etter, men akkurat i dag var den velkommen. Der det er en bruskfisk er det nemlig fort flere, og havmusen er da en bruskfisk.
Fisk etter bare noen minutter er stort sett alltid bra, men det skulle gå lang tid før det nappet igjen. To timer for å være nøyaktig. Tilslaget satt denne gangen også, og en ny hågjel kunne snart heises opp på tørt land. En halv time senere var jeg i gang med pakkingen. Klokken var 22.30, og jeg begynte å bli smal i øynene etter en lang dag. Troen på mus var nå helt minimal, men som alltid pakket jeg stengene til slutt, og hver og en av disse ble også helt demontert og plassert i bilen før neste stang ble sveivet opp. Alt for å ha agnet i sjøen så lenge som mulig. Dette fører sjelden med seg mer fisk, men akkurat denne kvelden skulle jeg fange lynet i en flaske.
Jeg stod med håven i hendene da det runnet. Vengeancen var den eneste stangen som fremdeles fisket, men det var tydeligvis nok. For nå runnet det på rette måten, aggressivt og jevnt. Tilslaget satt som det skulle, og jeg kjente straks at dette ikke var hågjel. Dette måtte jo være havmus? Visst var det havmus. Og den var stor!
Håvingen gikk uproblematisk, og jeg fikk raskt fisken over i en kasse med vann. Her konstaterte jeg soleklar pers. Spørsmålet var bare hvor stor fisken var. Jeg tenkte på specimen mens jeg rigget opp fotoutstyret igjen, men vågde ikke helt å håpe. Det kunne jeg med fordel ha gjort. Vekten stoppet nemlig på 2960 gram ved tre av tre veiinger. Det våte veienettet ble på sin side klokket inn til 640 gram tre av tre ganger. Dermed satt jeg igjen med 2320 nydelige gram med havmus, og altså specimen med god margin.
Foto: Endre Hopland
Etter en slik fisk kan en ikke være annet enn fornøyd. Turen viser også hvor tilfeldig fisket kan være. Jeg var nemlig ikke mange sekundene unna innsveiving da fisken tok. Hadde jeg for eksempel ikke rigget opp fotoutstyr for å prøve å ta stilige bilder av Nordhordland by night med lang lukketid, hadde jeg ikke brukt det ekstra minuttet på å pakke utstyret ned igjen. Da hadde fisken trolig aldri fått tid til å finne sildebiten der ute. Men det fikk den altså, og heldigvis for det!
I løpet av mange år med fiske har jeg fått mye snålt opp fra havbunnen, og jeg har egentlig sluttet å bli overrasket, både over hva folk kaster i havet og hva havets skapninger kan finne på. Men det som skjedde tirsdag er jeg likevel glad jeg hadde et vitne til. Ellers hadde jeg knapt trodd på det selv…
Torbjørn og jeg hadde agn i sjøen fra rundt klokken 19.30 denne kvelden, og med fløende sjø og klar himmel var troen god. Jeg sendte to agn nordover, mens Torbjørn fisket mot vest. Også denne kvelden fisket vi med sild, og brusk- og store torskefisker av forskjellige slag var hovedmålet.
Det første runnet kom før det hadde gått 20 minutter, og det er her hele historien starter. Fisken tok snøre på en slik måte at det kunne være snakk om havmus. Men like lett torsk eller lyr. Siden jeg fisket på rundt 70 meters dyp var det i det hele tatt vanskelig å si. Jeg gjorde uansett tilslag etter ti-tolv sekunder, og det var fast fisk i andre enden. Ikke noe enormt, men fin tyngde. Noen omdreininger senere stod alt dønn fast.
Det er slett ikke uvanlig at en setter seg fast under innsveiving når en fisker med agn fra land. Bakker, vegetasjon og ikke minst kanter kan være alt annet enn gjestmilde. Men det er ofte i disse områdene fisken ferdes, og da er det her en må fiske. Det blir en del slit i løpet av et fiskeår, men andelen slit med fisk på kroken er nokså liten. Dette har sammenheng med at fisken ofte svømmer løs søkket, og på denne måten gjør ting vanskeligere for seg selv. Med dette i bakhodet fristilte jeg spolen igjen, og la fra meg stangen.
Det tok ikke mange sekundene før fisken begynte å svømme der nede, og jeg lot den ta 20 meter før jeg begynte innsveivingen igjen. Det hele så ut til å gå bra, men etter litt sveiving var det bom stopp igjen. På samme sted. I og med at jeg fisket med glidebom var det et potensielt scenario at søkket, som er festet i bommen, satt fast i en sprekk eller lignende. Fisken ville kunne ta snøre selv om dette var tilfellet. Etter å ha gjentatt prosedyren noen ganger med samme resultat, ble det klart at det rolig var her problemet lå. Og i all den tid det ikke går an å bevege seg langs land parallelt med kasteretningen på denne plassen, måtte jeg til slutt sette hardt mot hardt. Det gikk som det måtte gå, braiden gikk til helvete på en eller annen kant. Tilbake stod jeg uten verken fisk, topshot eller takkel.
Jeg kjente at fisken ikke var veldig stor, men trolig brukbar. Og om det nå, mot all formodning, skulle vært en havmus ville den vært veldig bra. Det ville vi uansett aldri få vite. I alle fall trodde jeg det på dette tidspunktet.
Ti minutter gikk uten at noe mer skjedde. Jeg knytte opp nytt takkel og ny topshot, og var bare sånn passe fornøyd. Men midt i knytingen runnet det så smått på den andre stangen jeg hadde ute. Denne fisket på gode 100 meter, og det luktet hågjel lang vei av runnet. Tilslaget ble satt, og det var en slags motstand der nede. Men det hele kjentes merkelig ut. Og det på ingen måte spesielt tungt. Jeg ble stående med stangen i hendene en stund, og innimellom var det tendenser til nesten umerkelig napping. Til slutt ble det til å sveive opp hele stasen for å se hva som foregikk.
Sveivingen gikk fint lenge, men etter 30 meter begynte jeg å skrape loddet i bunn. Og etter ytterligere 20 meter ble det plutselig mye tyngre. Og så begynte det å nappe. Nå er det ikke uvanlig at mindre fisk blir tatt av større fisk under innsveiving, men det var noe underlig med hele situasjonen. Jeg ba min bror finne håven, og luftet for han at jeg sikkert hadde kroket fisken fra i sted. Dette sa jeg selvsagt mest på kødd, men innimellom kan det gå troll i ord. Denne gangen var en av disse.
Opp fra den kalde fjorden kom nemlig først topshoten, glidebommen, loddet og krokfortommen som hørte til stangen jeg fisket med. Så fulgte fire nye meter med topshot, en ny glidebom med søkke og en krokfortom med en torsk i enden. Torsken ble for øvrig håvet uten problemer, og vel oppe på land kunne hele situasjonen prosesseres skikkelig. Og her var det mye tilfeldigheter inne i bildet, altså.
Den eneste logiske forklaringen jeg kan komme frem til er at torsken først har tatt agnet, og så har braiden havnet innimellom noe som var for trangt til at søkket kom seg gjennom. Da hardt ble satt mot hardt ble braiden filt over, for øvrig 40 centimeter over topshot-knuten. Den øverste stopp-perlen, som jeg bruker over bommen, har på sin side satt seg fast i topshot-knuten, slik at ikke loddet har sklidd av denne. Når det så ikke lenger har vært motstand oppover, har tosken dradd med seg både topshot, bom og søkke nedover. Mot absolutt det aller meste av odds har altså spilesøkket på stang nummer to, som da sveivet inn under mistanke av potensiell minifisk-kontakt, hektet seg fast i den avslitte topshoten, og tatt denne med seg på sin ferd mot overflaten.
Jeg har ikke regnet på det, og jeg vet heller ikke hvordan jeg skulle gjort dette, men det er vel safe å påstå at dette ikke er noe som skjer hver tirsdagskveld. Jeg har for all del fått opp mye gamle takler og sluker tidligere, men ikke på denne måten. Og ikke på slike dyp, i en lang, brei og veldig dyp fjord…
Jeg fikk uansett tilbake alt av utstyr, og det eneste som gikk tapt var altså en liten halvmeter med braid. Det kan jeg leve med. Torsken veide for øvrig rundt tre kilo, og siden kroken ikke satt så dypt, fikk fisken friheten tilbake, som takk for en god historie. Torsken kvitterte med å svømme rolig av sted på direkten, tilsynelatende uanfektet av det hele. I slike tilfeller er det sikkert helt greit å ha hjerne på størrelse med en druestein.
Etter dette skjedde det ikke særlig mye mer spennende. Det blåste opp litt, og syv sekundmeter med nordavind rett i trynet er ikke spesielt behagelig når det fra før av er tre minus i luften. Derfor ble det ikke langt på natt før vi pakket sammen. En liten innsats til gjorde vi likevel, mest for at broderen ikke skulle blanke for fjerde tur på rad. Ytterligere et run ble det også, men på ny var det hos meg det var aktivitet. Fisk var det dog ikke. I stedet ble en trollkrabbe heist på land. Det kunne bare tolkes på en måte: Det var dags for å ta kveld. Så det gjorde vi.
Årets Vestlandsvinter har vært den fineste i manns minne, med skiføre, minusgrader og påskesol fra skyfri himmel mer eller mindre siden tidlig januar. Dette er selvsagt moro for de som liker skiføre, minusgrader og påskesol, men for oss som venter på den vante Vestlandsvåren og dens yrende liv på grunt vann, er det til å bli fysisk uvel av. Det vedvarende godværet gjør også sitt til at fisket er labert, selv etter de artene det normalt sett er liv i på denne tiden av året.
Men, fiske må en jo, og som vanlig prosedyre er når vi skriver mars og april, er det de flate som får mye oppmerksomhet. Frem til tirsdag ettermiddag hadde jeg lite å slå i bordet med på denne fronten i 2013. Noen små sandflyndrer og en halvveis godkjent skrubbe var hele flatfiskbeholdningen. Likevel var optimismen på plass da jeg la turen retning hvit sand og marbakke denne ettermiddagen, til tross for at jeg bare hadde tid til et par timer med fiske.
Som ventet hadde jeg plassen for meg selv ved ankomst. Jan skulle komme etter ved endt arbeidsdag, men den første lille halvtimen var det bare meg, sandbukten og forhåpentligvis noen sultne flate. Jeg rigget to lette karpestenger med små baitrunnere, og utstyrte disse med glidebommer og tokroksslep. Agnet denne dagen bestod av rå reker i kombinasjon med blåskjell, og herremåltidene fikk fiske på mellom åtte og tolv meters dyp.
En fin rigg til flatfisk.
Med høy sol og blank sjø var det lite å si på tilværelsen, selv om fisket nok i utgangspunktet hadde hatt godt av noen ekstra varmegrader i sjøen, og gjerne noen skyer foran solen. Slikt tenker en likevel ikke for mye på når en sitter med solbriller på, og lar lukten av salt sjø finne veien opp i sansekanalene, mellom dårlig trimmede nesehår og buser.
Tanken var å la en stang fiske statisk, og være mer aktiv med den andre
Tanken var å la en stang fiske statisk, og være mer aktiv med den andre. Litt bevegelse i agnet er ofte det som skal til for å trigge treg flatfisk. Det tok da heller ikke lange tiden før jeg hadde fast fisk på den aktive stangen. Dagens første var en skrubbe på en liten halvkilo, en fisk som fikk svømme tilbake der den kom fra med det samme, da den var pent kroket. Dette er for øvrig en annen fordel med aktivt fiske: Du kjenner det straks når fisken tar. Flyndrene er nemlig grådige, og bruker ikke mange sekundene på å svelge agnet. Så om du praktiserer catch and release er det ofte en fordel med kjappe tilslag.
Jeg egnet opp igjen, og kastet ut i samme området som skrubben tok. Snøret ble strammet opp, og stangen ble lagt til ro med frikoblet spole. Noen vibreringer i den andre stangen måtte nemlig tas på alvor. Dessverre var det ingenting som hadde tatt agnet skikkelig, men en innsveiving og kjapp agninspeksjon måtte til, før det hele ble kastet ut igjen. Denne gangen fikk saligheten ligge på bunnen i ti sekunder før det runnet. Tilslaget satt, og det var fast fisk på ny.
Fisken holdt bunn hele veien inn, og avslørte med det samme at den var flat. Men hvilken art var det denne gangen? Snart kom den til syne i det klare vannet, og jammen var det ikke en med røde flekker og beinknuter på skallen. Årets første rødspette var et faktum, og turen var allerede en suksess. Til tross for kjapt tilslag satt fisken dypt. Dermed ble det avliving. Ikke at det gjør noe akkurat, rødspetten er jo en ypperlig matfisk.
Årets første rødspette var et faktum
Årets første rødspette.
Spetten havnet på tørt land i det Jan kom tuslende, og jeg var rask med å kaste ut igjen på ny. Erfaringsmessig hugger nemlig de flate periodevis intensivt, og da gjelder det å fiske mens det står på. Denne tirsdagen var ikke noe unntak. Jeg hadde ikke før fått snøret uti før det runnet på den andre stangen, og mens jeg sveivet inn det som virket som en grei fisk, runnet det også på stangen som nettopp hadde skaffet meg rødspette.
Fisk nummer en ble heist på land, og havnet rett i Gilde-kassen med vann. Årets desidert største sandflyndre for mitt vedkommende. Tilslag ble gjort på neste stang, og på ny var det fast fisk. Opp kom dagens andre skrubbe. Dermed stod jeg der, med tre ulike flyndrearter, alle tatt i løpet av noen hektiske minutter, på samme sted. Hvis en fisker ikke får vårstemning av slikt har han fisket for lenge med flue!
Finfin trippel. Fra venstre: Skrubbe, sandflyndre og rødspette.
Ingen av fiskene var veldig store, men sandflyndren var absolutt godkjent, med sine 640 gram. Rødspetten var størst med sine 720 gram, mens skrubben ble minstemann på bildet, med sine 520 gram. Skrubbe, sandflyndre og rødspette er de tre vanligste flatfiskartene på våre kanter, sammen med lomre. Likevel er det ikke hver dag en får alle tre på samme tur. Å få med alle tre artene på samme bildet, og likevel kunne slippe to av de tilbake igjen, var derfor litt moro.
Jeg hadde ikke akkurat troen på lomre denne dagen, da arten så vidt meg bekjent aldri er tatt på denne plassen. Det ble den ikke denne tirsdagen, heller. Men ytterligere en del fisk skulle det likevel bli. Jeg plukket en mindre sandflyndre før jeg måtte gi meg for dagen, og det samme gjorde Jan. Etter at jeg reiste fra stedet fortsatte østlendingen å dra fisk i form av sandflyndrer og skrubber, men det ble ikke flere rødspetter. En finfin sandflyndre på 770 gram ble dagens fisk for Jan.
Jan kjører sandflyndre på lett feeder-stang.Flyndrene er aller tøffest i sitt rette element.
Viktigst av alt er likevel at det er skikkelig aktivitet i flyndrene igjen. Gamlingene her på berget sverger til gjøken som det sikre vårtegnet, men jeg har alltid slått et slag for bitevillige flyndrer. Rødspetten hadde for øvrig vommen full av børstemark, og var godt bygd. Fisken ble en del av en bedre middag samme kveld, laget etter en oppskrift som på ingen måte bør være avskrekkende:
Steikt ris med bacon og rødspette:
Ingredienser:
* Fire porsjoner ris
* 100 gram bacon
* Noen rødspettefileter
* To egg
* Grønnsaker etter egen smak
* Olivenolje
* Soyasaus
* Salt
Slik gjør du:
1. Kok risen nesten ferdig
2. Skjær bacon og fisk o små terninger, og steik i olivenolje
3. Tilsett grønnsaker etter egen smak
4. Sil vannet av risen, og tøm risen over kjøttet og grønnsakene
5. Lag en åpning i blandingen på pannen, og tilsett to egg
6. Bland det hele god sammen, og gi det fem minutter med steiking, slik at eggene før blandet seg godt med resten av ingrediensene
7. Smak til med soyasaus, olivenolje og salt, ikke la retten bli for tørr
Noen måneder før jeg fylte seks år så jeg min første steinbit. Jeg var med morfar og trakk trollgarn, og plutselig lå det en svær, grå fisk og glefset på dørken foran meg. Jeg stivnet. Det samme gjorde grimasen i fisketrynet, i det morfar traff beistet over nakken med baksiden av kleppen. Fisken var nesten like lang som meg, og veide gode ti kilo. Fiskehodet ble hengt på naustveggen med åpne kjever, og jeg hadde fått meg en soleklar favorittfisk.
Seks år senere gikk jeg imot all barnelærdom, og byttet ut sluk og pilk med lodd, slep og agn. Som en naturlig konsekvens av dette begynte jeg å få nye arter. Der resten av de som fisket i familien dro torsk, sei og lyr, vartet jeg opp med lange, brosme, hyse og diverse flatfisker. Villmarsksliv og Jakt og Fiske, som var kanalene for ny fiskekunnskap i Norge den gangen, ble møysommelig lest, og godt gjemt blant ryper og fjellørret dukket det innimellom opp artikler om havfiske. Jeg sugde til meg alt jeg kunne av tips, og lot ingenting være uprøvd.
Den eldre garde ristet på hodet av at jeg ikke hadde med meg verken Svenskepilk eller røde Bull-gummimakker på sjøen, men hoderistingen opphørte raskt da jeg kom inn igjen med stampen full av fisk. Brosmer på to-tre kilo er ikke det som henger høyest i dag, men for folk som vokste opp under krigen, og er vant til å utnytte alt havet bringer, var dette gull. Dermed ble det til at jeg fikk ord på meg for alltid å få fisk, selv når ”havet var tomt”. Slik er det selvsagt ikke, men på generelt grunnlag får du mer fisk på naturlig agn enn på kunstig, spesielt når fisket er tregt.
Den gangen var det opplest og vedtatt at steinbit var noe en fikk på garn. Steinbiten levde nemlig av krabber og kråkeboller, og bevegde seg stort sett bare om natten. Likevel begynte jeg å prøve etter favorittfisken, med både fisk og blåskjell som agn. Denne skulle jeg ha!
Det ble en del torsk, en del hyser og noen solide rødspetter, men steinbiten uteble. Helt til den dagen det bar til havs sammen med en skolekamerat og faren hans. De fisket mye vest av Fedje, som på denne tiden var regnet som selve steinbitparadiset på Vestlandet. Likevel hadde de aldri fått arten. Helt til denne dagen. Vi traff tydeligvis godt på plassen, og fikk åtte steinbiter i løpet av et par timer. Jeg dro en på 3,5 og en på 3,8. Med overdimensjonert Dacron-snøre på Ambassadeuren, en stang som sikkert kunne hevet Blücher og makrell som agn. En barndomsdrøm var oppfylt. Dessverre skjedde dette før jeg sprang rundt med fotoapparat i bagasjen.
Et år eller to senere leste jeg om det fantastiske steinbitfisket vest av Fedje i et av de overnevnte villmarksbladene. Her ble det fortalt om turer der det havnet både 50 og 60 steinbiter i båten i løpet av en dag, og de aller fleste endte som mat. I min naivitet tenkte jeg den gang at dette var helt magisk. Det var det jo for så vidt også, rent fangstmessig, men for bestanden var det katastrofe. Koordinatene til gyteplassene var plutselig kjent for litt for mange, og det tok ikke lange tiden før steinbitbestanden her ute var fisket sønder og sammen.
Dette var på 90-tallet. De to siste sesongene har jeg prøvd en del etter steinbiten på de gamle gyteplassene i april og mai, men uten resultat. Dette alene er ikke voldsomt grunnlag for å konkludere med noe som helst, men det er i alle fall grunn til å tro at bestanden ikke er topp nåtsj igjen, selv mange år senere. Jeg klandrer ikke de som fisket steinbitbestanden ned, for dette skjedde lenge før begrepet catch and release hadde fått fotfeste i kongeriket Norge, og all stor nok fangst fikk en kakk i skallen. Faktum er likevel at det som tidligere var en nokså enkelt fisk å få på riktig plass til riktig tid, nå er en utfordring på våre kanter av landet. En utfordring, men slett ikke noen umulighet.
I forkant av det herrens år 2012 satte jeg meg som mål å få en steinbit igjen, og denne skulle til alt overmål tas fra land. Plassen der dette skulle skje var jeg godt kjent med fra før. Her fisket jeg nemlig mye etter sjøørret i mine år som nybakt sjåfør. Agnfiske prøvde jeg her første gang i 2011, etter å ha fått fra pålitelig hold at det var tatt både stor rødspette og steinbit på plassen. Steinbiten så jeg ikke noe til, men noen rødspetter ble det, sammen med en rekke sandflyndrer og lomrer.
Året etter gjentok det hele seg, bare uten rødspettene. Dermed så det ut til at målet om steinbit fra land var for ambisiøst. Heldigvis forbarmet en hissig liten steinbit-tass seg over meg i Lysefjorden et godt stykke uti mai. Fisken var ikke akkurat noe å stoppe pressen for, men den første, stangfangede steinbiten jeg har bilde av ble den likevel, og jeg erklærte målet for godkjent. Uten at jeg har tenkt å slutte å fiske etter det svømmende steinknuseverket av den grunn. Den dag i dag ser jeg på steinbiten som en av våre aller råeste fisker, og jakten på den store fortsetter med ukuelig optimisme. Fredag hadde vi årets første forsøk:
Steinbiten fra i fjor var ikke akkurat stor, men den er i alle fall fotografert. Jakten på den store fortsetter. (Foto: Endre Hopland)
Etter den lengste vinteren på Vestlandet i manns minne, er det omsider i ferd med å bli vår her også. Så da gradestokken viste syv plussgrader fredag morgen, og jeg kom på at jeg hadde fri etter helgen, var det bare å komme seg i bilen.
På forhånd var det meldt om seks sekundmeter fra nord, og stort sett opplett. Det hele skulle også roe seg frem mot kvelden, som tradisjonelt sett er den beste tiden på døgnet på denne plassen. Som vanlig stemte det meste av dette dårlig. Det blåste minst tolv sekundmeter, og vindretningen var østlig. Det sistnevnte var egentlig helt greit, for da hadde jeg vinden i ryggen. Det førstnevnte var ikke like moro. Tolv sekundmeter er vanligvis ikke det, med mindre en driver med surfing eller drageflyging.
Men, hva skal en gjøre? Jeg rigget i alle fall stenger, fire i tallet, med glidebommer og perlekledde takler. Disse ble egnet med rå reker, kokte reker, blåskjell, brisling og akkar. Her skulle ikke noe være uprøvd. Godsakene ble spredd over et bra område, og jeg kunne ta fatt på frokost nummer to for dagen.
To tygg inn i første blings runnet det på høyreflanken. Tilslaget ble satt, og det var fast fisk.. Opp kom en sandflyndre på rundt halvkiloen. Ikke voldsomme greier, men vi var i alle fall i gang.
Sandflyndrer blir det alltid nok av i løpet av en sesong. (Foto: Endre Hopland)
Klokken viste 12.30 da fisken tok. Fire og en halv time senere hadde det haglet i gode to timer, og blåst liten kuling fra de fleste himmelretninger. Men flere fisker hadde jeg ikke sett noe til. Et par run var det eneste jeg hadde å vise til da broderen ankom for å få med seg de antatt beste kveldstimene.
Med Torbjørn kom også bedre vær. Mye bedre vær. Haglet opphørte, og ganske snart hadde også vinden lagt seg. Om nå også fisken hadde våknet til liv, hadde livet vært fint. Og jammen gjorde den ikke det. Nokså umiddelbart, også.
Det hele begynte med at jeg gikk over til aktivt fiske med en Surgifix-pølse fylt av blåskjell. Dette er et stort agn, og det er steinbit og skikkelig rødspette som er målet når noe slikt blir kastet til sjøs. Denne herligheten fisket jeg rolig innover. Bare noen meter før jeg så fortommen ble det tungt, og da jeg løftet stangen kom det to nøkk. Jeg gjorde tilslag, og hadde fast fisk. Noen omdreininger senere kom fisken til syne, og den så bra ut. En flott rødspette kom sigende i det Torbjørn kom med håven, men det var også det siste vi så til fisken. Noen centimeter under vannflaten åpnet den kjeften og var fri.
Utstyr til å lage en skikkelig agnpølse. Surgifix, trakt, blåskjell og surretråd. (Foto: Endre Hopland)Og slik ser det ferdige resultatet ut, her med en rå reke som en del av herligheten. (Foto: Endre Hopland)
Fisken var ikke enorm, men det hadde utvilsomt vært ny spettepers fra land, hadde den blitt med hele veien. Jeg vil anta at den var rundt halvannen kilo. Kjedelig at den slapp selvsagt, men like fullt et klart bevis på at rødspettene er på plass, til tross for kaldt vann. Slikt tenner håpet.
Torbjørn rigget seg til med tre stenger, og kjørte rå reker og akkar som agn. Dette skulle vise seg effektivt, selv under statisk fiske. Det tok ikke mer enn en liten halvtime før det ble meldt om fisk, og den kjentes både brukbar og flat ut. Snart kunne også en fin rødspette håves, og Torbjørn konkluderte med pers på direkten. Fisken ble veid til godkjente 1160 gram, en strålende start for broderen.
Ny rødspette-pers på Torbjørn, 1160 gram. (Foto: Endre Hopland)
Fisket på denne plassen er nesten alltid snålt. Du kan fiske en hel dag uten napp, for så å plukke flere fine fisker til kvelden. Andre dager igjen er det en halvtime midt på dagen som gjelder. Det viktigste er i det hele tatt å ha agn i sjøen til enhver tid, slik at du ikke går glipp av noe som helst.
Etter hvert som ettermiddagen ble til kveld, ble det stadig mer aktivitet. Det nappet mye og ofte, men det aller meste kan nok avskrives som små sandflyndrer som dro i for store agn. Torbjørn kroket likevel nok en fisk, og jammen var det ikke rødspette nummer to for dagen som havnet i håven. Denne var nokså nøyaktig halvparten så stor som den første, men hadde til gjengjeld utrolig stilige tegninger.
Spette nummer to for dagen. (Foto: Endre Hopland)
Etter to spetter på nokså kort tid, roet ting seg igjen. Torbjørn fikk en liten sandflyndre, men det var også det eneste. Det ble mørkere og mørkere, men fisket ble ikke bedre av den grunn. Og da det var helt mørkt pakket vi sammen for dagen. Jeg hadde da fisket i ti og en halv time. Da er det ekstra moro at min eneste fisk for dagen tok etter fem minutter. Men, slik er det av og til, og det var egentlig viktigere at Torbjørn fikk noen brukbare fisker igjen, etter hans begredelige fiskevinter. Våren er ennå pur ung…
Etter en dag med sol og 20 plussgrader, er det høst i luften nå når det kveldes. Jeg har nettopp rygget bilen de kanskje 100 meterne ut på steinmoloen som er kveldens fiskeplass. Fem-seks sekundmeter rett fra nord lager skvalpesjø ved foten av steinfyllingen, men det er langt ifra utrivelig. Solen er på vei ned, men skylaget i horisonten ødelegger fargespillet. Lyset blir bare gradvis til mørke, uten noe å ta postkortbilder av. Det er havålvær.
Hele området her ute i havgapet huser havål, men enkelte plasser er bedre enn andre. Det morsomme med kveldens destinasjon er at det er så få bifangster her. En og annen lyr og torsk blir det selvsagt, de er jo overalt, men utover det er det havål det handler om. Og piggskate, om en treffer de riktige sandflekkene. Inne i viken, inn mot svabergene, er den beste skateplassen. Her går tarebeltet 20 meter ut fra land, men når det er slutt på taren kommer de fine sedimentene. Her trives piggskatene. Og dessverre også taskekrabbene. Skalldyrene er ofte plagsomme agntyver under havålfiske, men det som er mest irriterende med taskekrabbene er faktisk at det er så mange som vil spise de. Mennesker altså. Mennesker som setter ut teiner på sandbunnen, helt inntil tarekanten. Denne kvelden teller jeg elleve teineblåser. Ingen av de står dypere enn 20 meter. Lovverk er tydeligvis ikke noe det er verd å bry seg med. En kan bli oppgitt av mindre.
Men, livet er for kort til å dvele ved det en ikke får gjort noe med, og snart har jeg to agn i sjøen. Vel og merke i god avstand fra krabbeteinene, som jeg erfaringsmessig kan forsikre folk om at er tunge å pumpe til land med stang. Agnbeholdningen i fryseboksen var så som så, da jeg ikke har vært ute etter makrellen ennå. Fire sild og to småmakrell er det som er med på denne turen. Det er sistnevnte som får tillit fra start, rigget på glidende tackler.
Årets første havålagn er i sjøen.
En halvtime går uten tegn til liv. Vinden rister litt i stangtuppene, men baitrunnerene er stilt såpass stramt at det må mer til for at de skal mate ut snøre. Et kvarter senere kjører jeg første agnsjekk. Det er nemlig langt fra uvanlig at krabbene tar for seg av agnet uten at en merker det på stengene. Det er det som har skjedd nå. En blank krok i størrelse 10/0 kommer opp sammen med glidebommen og loddet.
I det topshot-knuten går gjennom den øverste ringen, høres et lite knepp, og jeg er plutselig uten toppring. Brenn!! Det er en stund siden surfstengene har vært i bruk, og ringfestet er helt grønt av ir. Manglende vedlikehold går utelukkende på stangeieren, så jeg har bare meg selv å takke. Reperasjonen er billig, og enkel å gjøre selv, men her ute i havgapet har jeg ikke med meg reserveringer. Dermed blir det karpestang på venstresiden av poden.
Karpestangen jeg har med meg denne kvelden er bare 2,5 pund, og den ble pakket i bilen utelukkende fordi jeg hadde planer om å skaffe litt fersk makrell mens jeg ventet på havålen. Nå må den gjøre de voksne stengene sin jobb. Dette bør ikke være noe problem, da stangen sånn sett er solid nok. Den største utfordringen er å få ut store agn og nokså tunge lodd. Jeg egner om, og kjører makrell og sild i kombinasjon denne gangen. Kastet blir ikke veldig langt, men det er heller ikke nødvendig her. Nødløsningen er på plass, og fisker tilsynelatende fint.
En liten halvtime går. Bilde av stangsilhuetter mot himmelhvelving havner på Facebook, som jo er slik samfunnet vårt har blitt. Snart får bildet en del kommentarer fra fiskere som gjerne skulle vært ute i natten selv. «Liten time nå, så sitter den» melder en av de overnevnte. 54 minutter senere kan jeg melde tilbake: «Liten time stemte bra».
Det er på karpestangen det skjer. Klokken har akkurat passert 23.00 når det begynner å tikke i Coronado-snellen. En liten meter forsvinner rolig utover. Så stopper det opp. Så går 20 centimeter til. Typisk havål-oppførsel. Og typisk krabbe-oppførsel. Ofte er det ikke lett å si hvilken av de to som er på farten før tilslaget blir satt. Derfor setter jeg tilslag med all kraft, og det eksploderer i motsatt ende. Dette er ikke krabbe-oppførsel.
Fisken er sterk og vill der ute i mørket, men ikke så sterk at det er et problem. Karpestangen takler fighten fint, og det er langt mer moro å kjøre fisk på denne enn på den mye kraftigere surfstangen. Snart kommer også fisken til syne åtte-ti meter fra land. Det ser ut som en brukbar slange, og den har ikke gitt opp kampen, ennå.
Å håve havål er en kunstform i seg selv. Fisken er en eneste lang muskel, og den har lite til overs for håver. Å håve havål når det er du selv som kjører fisken, er et helt prosjekt. Jeg prøver å ha flere tanker i hodet på en gang, og er obs på å ikke få for høy stangføring. Likevel knekker det over hodet på meg. Ålen går nemlig fullstendig fra konseptene i det den ser håven, og stangtuppen gir etter. Jeg skjønner lite, men har ikke tid til å dvele ved det. Snøret er like helt, og fisken bukter seg fremdeles foran meg. Litt manøvrering og banning senere, og den er på plass i håvnettet.
Vel oppe på avkrokingsmatten, som for anledningen er noen søppelsekker med et skumgummiunderlag under, får jeg sett litt bedre på fisken. Den er slett ikke verst for å være våre kanter av landet. Pers er det ikke, men min nest største kan det fort være. Vekten stopper på 8720 gram, inkludert håv. Det tilsvarer 7180 gram uten håv. Ikke halvgale det på årets første tur etter Conger conger. Kroken sitter også perfekt i fremre del av overkjeven, og det er uproblematisk å få den løs. Etter litt selvutløserfotografering får fisken friheten tilbake, i det regnet setter inn.
Årets første havål veies inn til 7180 gram.
Meget happy med starten på årets havålsesong tar jeg karpestangen i nærmere øyesyn. Stangbruddet forundrer mer enn det irriterer, da dette var et bruktkjøp som ikke kostet mange Flagstadene. Forklaringen på bruddet blir likevel kjapt åpenbar. Stangen har en gammel skade rett over tredje ring fra toppen. Et nokså markant hakk rett over surringen, trolig fra transport, podvelt eller noe i den gaten. Det hjalp sikkert ikke på at jeg hadde stram brems i landingsfasen, akkurat i det ålen satte i gang med alligatorrullene sine, men bruddet hadde nok kommet snart, uansett. Med surfutstyret kjører jeg alltid hardt mot hardt når det kommer til havål. De er nemlig mestere til å rygge seg inn i stein og vegetasjon, der de kjører seg bom fast.
Med to stenger ute av drift, fisker jeg videre en halvtimes tid med den siste stangen. En hel årgangspir gjør jobben som agn, men lokker ikke til seg noe som helst. Ved midnatt regner det såpass at det begynner å bli utrivelig, og i all den tid to tredjedeler av utstyret allerede er i bilen, tar det ikke lang tid før resten følger etter, og kursen blir lagt hjemover.
Havålfisket i Nordhordland er vanligvis best i september og oktober, men persen min fra i fjor ble tatt et godt stykke uti november, mens første fisk i fjor var på land allerede i juli. Noe godt fasitsvar på når en bør fiske har jeg derfor ikke. Det jeg kan si med sikkerhet er at alle sportsfiskere på et eller annet tidspunkt bør prøve å måle krefter med en havål. Disse dyrene har enorm muskelkraft, selv når de er små. Dessuten er fisket uhyre spennende. Når det skjer noe, vel og merke…
Litt ordforklaringer:
* Baitrunner – Funksjon på en del sneller som gjør at snørespolen kan frikobles.
*Glidende tackel – Rigg bestående av en hul bom. Loddet fester en i bommen. Snøret tres gjennom bommen, og krokfortommen festes så i snøret. Når snellen er frikoblet kan fisken dra med seg agnet, mens bommen og loddet ligger igjen. Dette vil en merke på stang og snelle, og en kan sette tilslaget når en synes fisken har fått god nok tid på seg.
* Pod – Stativ til å ha stengene i under statisk meitefiske.
* Topshot – Tjukkere monosnøre en skjøter på hovedsnøret. Dette gjør kastingen enklere, og slitasjen på hovedsnøret mindre.
* Avkrokingsmatte – Underlag til å legge fisk på under avkroking. Denne beskytter fiskens slimlag, og forede utgaver er også langt mer skånsom mot fiskens skjelett og indre organer enn for eksempel en betongkai. Om en ønsker å sette fisken ut igjen er en avkrokingsmatte en klar fordel.
Det er ikke mye som skal til før noe blir en tradisjon her i dette langstrakte kongeriket vårt, og er det en ting vi nordmenn er glade i så er det nettopp tradisjoner. Dette til tross for at mange av disse er ekstremt kjedelige og alt annet enn givende. Jeg mener, hvor mange der ute kan med hånden på hjertet si at de faktisk gleder seg til å gå i en søkkvåt 17. mai-prosesjon? Eller stivpyntet stavre seg til kirken på julaften på holkeføre? Eller prøve å få fyr i et jonsokbål når det er syv pluss, stiv kuling og vidåpne sluser? De som hevder at dette er givende og moro lyver! Men hindrer det oss fra å kjøre løpet år etter år? På ingen måte! Nordmenn er tross alt tradisjonsbærere. Heldigvis finnes det noen kjekke tradisjoner, også. Bursdagsfisketuren min, for eksempel.
Min første havål fra land, og årsaken til den ferske bursdagstradisjonen.
Året etter skulle tradisjonen videreføres, men det var skjær i sjøen. 15. september var det nemlig bryllup, og det var på det rene at jeg kom til å være på bryllupsreise på Seychellene på bursdagen min. Dermed måtte det improviseres. På generelt grunnlag er nok det å ta med seg forloveren sin på havålfiske natten før bryllupet bare sånn halvveis en god idé. Uten at det på noen som helst måte stoppet oss. Vi trosset regn og vind, og tok bursdagsfeiringen på forskudd. To havåler ble det også, og tradisjonen var holdt ved like.
Også året etter ble det havål på meg i forbindelse med bursdagsfiske.Og på Torbjørn.
To dagers fiske gir unektelig mer informasjon og erfaringer enn en dags fiske, og fra 2011 til 2012 hadde den nye tradisjonen utviklet seg. Nå handlet den ikke bare om bursdagsfiske, men om bursdagsfiske etter havål. Og om det skulle være noen tvil: Tradisjonen skulle også videreføres på 30-årsdagen min. Denne falt på forrige fredag, og planen var en rolig kveld med min bedre halvdel, etterfulgt av havålfiske den påfølgende natten. Slik gikk det ikke. Da jeg kom hjem fra jobb og diverse henteoppdrag fredag kveld, var nemlig huset fullt. Her var det surprise-party med Jägermeister, jelly-shots og tenna i tapeten. Kvelden og natten ble alt annet enn rolig. Likevel var havålplanene nokså intakte, og både Jan og Torbjørn hevdet hardnakket at de skulle være med. Jeg hadde mine tvil…
Lørdagenen ble naturlig nok av det rolige slaget. Jeg kjørte en halv eplekake og to Premier League-kamper til frokost, og i det Chelsea og Fulham begynte å varme opp på Stamford Bridge litt utpå ettermiddagen, pakket Torbjørn og jeg i bilen. Jan var det ingen som fikk tak i. Han hadde inntatt horisontalen hjemme på sofaen, og der lå han veldig godt.
Klokken 19.30 var vi på plass, og med havblikk, synkende mørke og stigende sjø var det lite å si på forholdene. Fire stenger ble rigget opp med glidende takler og store kroker egnet med makrell. På denne plassen er det nesten alltid litt overflatestrøm, men denne lørdagskvelden var det så godt som stille. Det var i det hele tatt ideelle fiskeforhold. Om nå bare havålen var våken, også.
Et enkelt, men effektivt havåltakkel.
Det første runnet kom hos meg, like etter mørkets frembrudd. Det hadde krabbe skrevet over hele seg, og det viste seg å stemme godt. En ilter liten taskejævel ble med opp på tørt land, med klør og kjeft fylt av havålagn. Torbjørn kunne ikke være noe dårligere, og snart hadde også han kveldens første krabbe på land. Skulle det altså bli en sånn kveld? Neida, snart døde ting ut. Fullstendig ut. Faktisk var det ikke antydning til aktivitet den neste timen.
Det blir en del slike under dette fisket.
Så pep det omsider i nappvarsleren på høyreflanken til Torbjørn. Han løftet stangen ut av poden, og tok seg god tid. Kjente at fisken fremdeles var der, og at den jobbet med det store makrellstykket ute i natten. Gav fisken et lite halvminutt, og gjorde tilslag for konge, fedreland og flaggets heder. Det svarte på havålvis i andre enden, og ting var slik de skulle være.
Det har sin egen sjarm å sitte ute med surfstengene midt på natten.Noe har tatt agnet der ute, og det er game on!
Kampen ble ikke veldig tøff, for fisken var ikke spesielt stor. Men det var en havål. Dermed har det vært havål på land på tre bursdagsfisketurer av tre mulige. Slik statistikk kan en ikke klage for mye på. Og ennå var kvelden nokså ung. Etter litt fotografering fikk havålen svømme fint tilbake der den kom fra. Krokingen var perfekt, og ålen satte fart straks den fikk vann under buken igjen. Så var det bare å egne opp på ny, og vente på bestefaren til trekilosfisken.
Det er sjelden en fortsetter med samme agn etter at en havål har hatt tennene i det.Lite å si på krokingen.Ingen kjempeslange, men havål på land på tredje strake året med bursdagsfiske er det lite å si på.
Å sovne under havålfiske er slett ikke uvanlig, så nappvarslere med mye lyd er klart å anbefale. Jeg vurderte en cowboystrekk på svaberget, men det ble i stedet å ligge og se på stangtupper. Som det ikke skjedde en dritt på. Ikke før godt inne i det nye døgnet registrerte jeg litt småvugging på venstreflanken. Erfaringsmessig er det ofte på denne måten havålen avslører at den har funnet agnet, så alle opplagte krabbenapp bør undersøkes. Denne gangen var det liv i andre enden.
Særlig tro på ål hadde jeg ikke, men håpet om lysing, som det er tatt en del av på denne plassen, levde en stund. Helt til en lange i firekilosklassen brøt vannflaten. Ikke akkurat det en har lyst på under dette fisket, men litt bifangster må en regne med når en fisker på sandbunn og 40 meters dyp.
Dessverre var dette den siste fisken på land denne natten. Vi gav det en times tid til, men kastet inn håndkledet da søvnmangel og regn begynte å gjøre seg gjeldende for alvor. Torbjørn er nå oppe i tolv havåler på to sesonger, noe som er svært respektabelt på våre kanter av landet. Selv har jeg bare halvparten så mange, men til gjengjeld den største av oss. Inntil videre, that is. Broderen er nemlig ivrig i tjenesten.
Det blir garantert en del flere havålturer i løpet av høsten, og målet i første omgang er 10+ på Torbjørn og 15+ på meg. Om 20-tallet ryker venter trolig både hånlig latter og utkastelse fra diverse sosiale medier. Feiringsplanene er nemlig lagt for lenge siden, og de kommer ikke til å bli pene. Men underholdende, det skal det helt sikkert bli. Så vi krysser alt av fingre, og satser med friskt mot…
Folk snakker ofte om vårens vakreste eventyr. Klisjeen kommer gjerne på banen i forbindelse med sol, snøsmelting, hvitveis, lemming, lyden av sykkelklokker, lukten av gyllespredning eller annet som hører våren til. Alt dette er vel og bra, og etter en lang vinter er våren alltid velkommen. I mine øyne kan den likevel ikke måle seg med høsten. Det er om høsten en virkelig får muligheten til å kjenne på hvor privilegerte vi er i dette landet vårt.
En skikkelig fin høstdag trumfer det aller meste på våre kanter av landet. Dette kan selvsagt henge sammen med at Vestlandssommeren vanligvis varer i maks 48 timer, og at en i løpet av disse 48 timene enten er vekkreist på ferie eller jobber 12-timersøkter, og er knust når dagen er omme. Det kan faktisk veldig godt hende at det er nettopp dette som er grunnen til at høsten står sterkt hos mange vestlendinger. Men det er også andre vesentlige momenter som spiller inn.
Siden mange av elvene våre stenger 15. september, handler det for sjøørretfiskerne sin del om å tyne siste rest ut av sesongen. Nettene går med til fluepisking i svarte småelver, og dagene ryker til sondering av strekket og fluebinding. Oppe i liene trakker jegerne rundt med riflene sine, på jakt etter Bambi, moren hans og hele Hjorteparken. Nede i lavlandet er det bær- og sopplukkere som regjerer, og hele familien er i sving. Der elven blir til sjø ligger båtene med stabler av hummerteiner om bord. Hummerhysteriet er like intenst hver høst, og det finnes nok av de som har gledet seg siden julaften året før til havets kardinaler på ny skal bli servert sur makrell i trange teiner. Kort fortalt byr Vestlandshøsten på fantastiske opplevelser for de som liker seg ute i naturen.
For mitt vedkommende har høsten de siste årene vært synonymt med lange kvelder og netter med surfstengene, på jakt etter stor og sterk havål. Som jeg har skrevet tidligere er dette både et fascinerende og utfordrende fiske. Det er nemlig slett ikke bare å reise ut å plukke seg en havål, i alle fall ikke i Hordaland. Fisket kan være en skikkelig tålmodighetsprøve, og på de riktige kveldene egner du lett om 20 ganger i løpet av en økt. Krabbene er nemlig også veldig glade i havålagn. Men belønningen for tålmodigheten er verd det hele. Det er nemlig få ting som slår bedre ifra seg i norske farvann enn en langstrakt og grå muskel på en meter eller to. Eller potensielt kanskje også tre.
En havålfisker venner seg raskt til mye vær. Havålen er erfaringsmessig enklest å komme i kontakt med på seinsommer og høst, og siden sommeren vår som nevnt bare varer i 48 timer, er det høsten som er mest aktuell for oss. Og om jeg malte Vestlandshøsten billedskjønn for litt siden, så er det selvsagt en sannhet med modifikasjoner. Høsten vår kan nemlig være en skikkelig bitter gammel kjerring, også. Da er det bare gode klær og stålvilje som gjelder. Og en beskjeden spiseskje galskap.
Det var med disse klissvåte, kalde og på grensen til utrivelige turene i bakhodet jeg studerte langtidsvarselet til Yr før helgen. Broderen og jeg hadde planlagt en kveldstur i midtuken, og fredag var det onsdagen som pekte seg ut som en soleklar ligavinner. Mandag var derimot onsdagen ikke engang på Champions League-plass. Ikke noe nedbør riktig nok, men 11 sekundmeter er i stiveste laget helt ute i havgapet, selv om vinden skulle komme fra sørvest. Tirsdag levde Champions League-drømmen igjen. Vinden var nede i fem sekundmeter, og vindretningen var beint sør. Her skulle det fiskes.
Vi ladet opp med en bedre kveitemiddag. Råvarene var levert via duppmeite, og signert Vilhelm Skilhagen, som uten tvil var den mest omtalte sportsfiskeren i Norge akkurat denne mandagen. En håkjerring på tett oppunder tonnet fører nemlig med seg litt oppmerksomhet. Uansett, kveiten smakte fortreffelig, og førte med seg tunge mager og trøtte tryner. Ikke akkurat ideelt når en har tenkt å sitte oppe utover natten, men likevel ingenting ikke litt Red Bull fikser uproblematisk.
Klokken viste 19.10 da bilen var tømt for fiskeutstyr, og vi var på vei utover i øyene. En halvtimes tid senere hvilte fire kraftige stenger i to poder, og fire solide makrellagn prøvde å lokke havål på næringssøk til hugg. Mørket senket seg under oppriggingen, og et kvarter etter at det siste agnet traff bunnen, hadde dagen blitt til kveld. Dagslyset forsvinner fort på denne tiden av året, noe som er en klar fordel når en jakter havål. Havets anakonda tar i dagslys også, men langt sjeldnere enn etter mørkets frembrudd.
Det skulle ikke gå veldig lang tid før det skjedde noe. Allerede på første agnsjekk nappet det skikkelig da Torbjørn løftet stangen ut av poden. Han gjorde tilslag, og det var fin tyngde i andre enden. Motstanden var ikke all verden, bare et og annet slag. Derfor ble det kjapt konkludert med piggskate, som det også er tatt en del av her. Men det var slett ikke noen piggskate som etter en stund med sveiving kom sigende. En svær hummer hadde funnet makrellagnet der ute i natten, og den nektet å slippe taket i det.
Dagens første levende skapning på land.
På våre kysmeiteturer har det blitt mange krabber på land, men hummer har verken broderen eller jeg fått på stang tidligere. Helt uvanlig er det likevel ikke, for jeg kjenner flere som har opplevd dette tidligere. Det som derimot var litt uvanlig var størrelsen på skalldyret. Den var rett og slett svær. Jeg har fått en del hummer på annen redskap tidligere, men bare en av disse har kunnet måle seg med denne. En grov gammel kriger, med godt grodd skall og blålig skjær.
Datoen viste 2. oktober, og hummersesongen var på dette tidspunktet rundt et døgn gammel. Og her stod altså vi, med en diger kardinal i hende. Det er unektelig fristende å ta med seg en slik fantastisk middag hjem igjen, men reglene til Fiskeridirektoratet er nokså klare:
«Fra 1. oktober til 31. desember åpnes det for bruk av ruser på strekningen fra svenskegrensen til og med Møre og Romsdal. Begrensningen er satt slik at du kan ha ti ruser/hummerteiner totalt per person og per fartøy. Slikt fiske kan utøves uten særskilt dispensasjon. Dette betyr ikke at det er lovlig å bruke ruser til hummerfangst, selv om det er hummerfisketid. Hummer skal kun fanges med hummerteiner. Dersom du får hummer i rusen, garnet eller annen redskap, skal du løsne den forsiktig fra redskapet og slippe den ut i sjøen igjen».
Stangfanget hummer er nok som et tvilstilfelle å regne. Jeg tviler i alle fall veldig sterkt på at direktoratet hadde kystmeitere i tankene da de lagde reglene. Men reglene er det for en grunn. Hummerbestanden langs kysten vår er sterkt redusert, og en trekilos hannhummer gjør nok mye mer nytte i sjøen enn på et middagsbord. Etter noen bilder fikk derfor nattens første fangst med sentralnervesystem krype tilbake der den kom fra. Og det føltes godt.
Stang er per definisjon et annet fangstredskap enn hummerteine, så det ble release.Litt skeptisk i begynnelsen.Men det går seg til.Snakkes!
Kvelden hadde unektelig begynt med en stilig opplevelse, og det skulle komme mer. Men først litt fisk. En liten halvtime etter at hummeren var tilbake i sjøen igjen, runnet det nemlig hos meg. Tilslag og fast fisk, men ingen havål. På dette tidspunktet trodde vi alt var hummer, og vi ble nesten overrasket da en trekiloslange brøt overflaten. Same procedure as last trip, dette her. Men kvelden var ennå ung, og det skikkelig stilige hadde ikke begynt ennå.
Klokken var kanskje 22.00 da det plutselig ble lyst. Ut av ingenting var det Nordlys over hele den nordlige delen av himmelhvelvingen. 2. oktober. I Hordaland. Med ti plussgrader i luften. Det hele var nesten surrealistisk. Jeg hadde selvsagt ikke med meg tripoden til kameraet, så det ble til å prøve å forevige lysshowet med håndholdt speilrefleks. Resultatet ble ikke all verden, men en får i alle fall et inntrykk av fargespillet, som holdt det gående i flere timer.
Brukbare kulisser denne fisketuren.
Nordlyset ble en skikkelig bonus, og en nydelig innramming av en allerede fin kveld. Men en reiser jo ikke på fisketur bare for naturopplevelsen si del. En vil jo gjerne ha noe fornuftig på kroken, også. Derfor var det stas da det runnet Torbjørn rundt klokken 22.30. Runnet sa havål, og Torbjørn gav tilslag en havål verdig. Noe som resulterte i at en topshot uten takkel kunne sveives opp. Snørebrudd i tilslaget er alltid kjedelig, men slikt som skjer når en fisker nedover berg og urer med skarpe kanter, blåskjell og rur. Det var bare å rigge om og kaste ut igjen.
Det neste skikkelige runnet kom hos meg en halvtime senere. Fisken satt i tilslaget, og avslørte straks at den var liten og ubetydelig. Opp kom en lyr i kilosklassen, som gikk rett tilbake der den kom fra uten videre dveling. Den kunne sikkert funket fint som agn, men siden vi ennå hadde noen makreller igjen, fikk den slippe med livet i behold. Så roet ting seg litt ned, og vi fikk tid til en matbit og å kikke litt på Aurora Borealis.
Like før midnatt peip det på høyreflanken min igjen, og denne gangen virket det å være sorten. I det tilslaget ble satt ble mistanken bekreftet. Motstanden der ute var bra, og vi tippet på havål i seks-syv-kilosklassen. Etter litt fighting blinket det plutselig i sjøen foran oss, og en lang, grå fisk kom til syne. Med en grønn Esca-diode hengende ut av kjeften. I seg selv er ikke dette så rart, reint bortsett fra at jeg ikke fisket med Esca. Det gjorde derimot Torbjørn.
Vel oppe på land viste det seg at vi hadde vært i kontakt med denne ålen også tidligere på kvelden. I kjeften hadde den nemlig to takkel: Mitt, som den nettopp hadde tatt og Torbjørn sitt, som den stakk av med for en god time siden. Dermed fikk broderen også tilbake redskapen sin. Ålen ble ellers veid til 6540 gram, noe som er helt brukbart her på berget.
Og havål ble det til slutt, også. 6540 gram.
Etter dette skjedde det ikke så mye mer. Vi matet krabber en times tid til, og slepte også noen av de helt opp i fjæresteinene før de slapp. Klokken 01.00 var vi tomme for agn, så da var det bare å avslutte for kvelden, pakke i bilen og kjøre slalåm mellom hjort og piggsvin inn igjen til Knarvik. Jeg fant puten klokken 03.15, noe som var helt perfekt med tanke på at jeg skulle på jobb fire timer senere. De gærne har det godt…
Det er sjelden vi planlegger enkle kveldsturer lang tid i forveien, men at vi skulle ut etter havålen på oktobers siste dag i 2013 ble faktisk bestemt allerede tidlig i måneden. For noen uker siden var nemlig Roger vestpå, og planen var egentlig å ta med karpefiskeren fra Østlandet med på jakt etter Midgardsormen allerede da. Denne jakten ble det dessverre ikke noe av, uten at Roger deppet for mye av den grunn. Han fikk nemlig være med Lars-Ivar på sjøen i stedet, og returnerte til fastlandet med noe slikt som 29 lysinger. Men, mye vil som kjent ha mer, og Roger er mye. Derfor ble det avgjort at vi skulle ut etter havålen neste gang han kom over fjellet. Det var altså på oktobers siste dag.
Værmeldingene var langt fra oppløftende tidlig i uken, i alle fall ikke lengst ute i havgapet der vi hadde tenkt oss. Meteorologene til Yr varslet om vind fra syv til 21 sekundmeters styrke. Eller tenk på et tall, som det også kalles. De samme meteorologene hadde også troen på at det kunne komme litt lyn og torden i løpet av kvelden, og de var mer eller mindre sikre på at det kom til å bli dyvått. Herlig stemning, med andre ord. Det eneste umiddelbart positive å trekke ut av varselet var at vinden skulle komme fra sør. I utgangspunktet betyr dette at vi ligger i le, og sånn sett burde vi kunne fiske med hver vår stang uten nevneverdige problemer. Fiske med mer enn en stang hver her ute er uansett en glemmesak. Til det er strømmen altfor heftig. Saltstraumen light. I alle fall nesten.
Uansett, torsdag 31. oktober kom, og ting så egentlig nokså lovende ut. Hjemme i Knarvik var det fint vær og lite vind til langt utpå ettermiddagen, men de som bestemmer der oppe i skylaget hadde selvsagt andre planer for kvelden i nordvest. Torbjørn og jeg var av sted litt før klokken 16.30, og etter et kjapt pit-stop på Campelen, der vi plukket opp Kristian, Roger og agn nok til å forsyne en liten linebåt, var vi på vei mot ålebolet ute i havet.
Bolet ble for øvrig oppdaget ved en ren tilfeldighet. Det vil si, Kristian har fisket mye der ute – og fått mye bra fisk – men det var først da han gikk over til surfstang og stort agn at det ble virkelig interessant. En havål på gode 14 kilo, tatt midt på lyse dagen, er ikke hverdagskost på våre breddegrader, men det var nettopp dette Kristian halte opp under torskefiske. Når så neste tur leverte tre dagfangede havål, ble det klart at den første fisken ikke bare var et blaff. Det store spørsmålet var: Hva kunne plassen levere etter mørkest frembrudd?
Dette spørsmålet besvarte Kristian og Kim nokså kort tid etter. Åtte havål på første nattetur, med fisk på 12,6 kilo på topp, lar seg høre her hos oss. At det i tillegg ble et par slit på kjempefisk gjorde ikke plassen mindre spennende. Jeg våger påstanden at Kristian har funnet et skikkelig havålbol, og det er usannsynlig fett. De andre havålplassene våre ligger nok i nærheten av det som kanskje er lignende bol, men det er langt mellom hver gang det blir tatt tre havål eller flere på noen av disse stedene. Og det er langt mellom de store. Derfor er denne oppdagelsen ekstra morsom.
I utgangspunktet skal en trø varsomt når en finner en slik plass, og ikke fiske den sønder og sammen. Akkurat på denne plassen kan jeg likevel ikke se for meg at overfiske blir et stort problem. For det første kjører vi utelukkende catch and release på havålen. For det andre ligger plassen slik til at en ikke finner den om en ikke vet akkurat hvor en skal. En kjører i praksis til en tror en har kommet for langt. Så kjører en ennå litt lenger, til en er helt sikker på at en har kommet for langt. Så kjører en ennå et stykke, før en svinger av hovedveien, og gjentar reglen beskrevet i forrige setning. Når en så omsider parkerer, venter en halvtime til fots gjennom bløtt terreng, før en på et gitt tidspunkt tar av gjennom skauen i retning sjøen. Litt mer trakking følger. Og litt klatring, selvsagt. Og så er en fremme.
Plassen i seg selv er super å fiske fra, og det kan også være en del fiskere her samtidig. Det er likevel stygge kanter der nede under den ekstremt strømfylte havoverflaten, og en skal ha utstyr som tåler en trøkk for å kunne fiske effektivt her. Vi kjører med lange og kraftige surfstenger, store sneller med baitrunnerfunksjon og kraftig braid, ti meter med 0,90-topshot og glidende takler med store kroker egnet med hel makrell. Det er brutalt, men havålen er også en brutal fisk.
Denne torsdagskvelden hadde det blitt mørkt ute før vi stoppet bilene. På vei utover hadde vi møtt på både hekser og vampyrer, men slikt må en jo etter hvert regne med på Halloween, selv i Norge. At det kom til å bli en frisk fisketur skjønte vi med det samme. Vinden reiv godt, og regnskyene truet. Men, har en først kjørt ni mil for å fiske, så snur en ikke på grunn av litt vær. Snart var vi også på vei utover til kveldens destinasjon, trolig som det særeste trick or treat-følget i mils omkrets.
Jeg skal være den første til å innrømme at turen gjennom skauen var hard. Ikke turen i seg selv altså, men turen med min bekledning. Ull innerst, fleeze i midten og Hydro Guard ytterst er rett og slett en dårlig idé når det er tolv grader ute og en skal gå langt. Men men, kald ble jeg i alle fall ikke, verken på turen bort eller i løpet av fisketuren. Det var nok kjøligere for de som sverget til regntøy.
Etter mye gåing på geledd bak vår fryktløse leder Kristian, som hele veien snakket om de fine mulighetene for bifangst i form av flott matfisk, var vi omsider fremme. Å si at vi lå helt i le ville være en overdrivelse, for vinden hadde dreid litt over på sørvest, og vi merket den godt. Men nedi dumpen der vi slo oss til var det likevel tålig fine forhold. Vi gikk klar den aller verste vinden, og troen var egentlig på topp. Her var det bare å rigge opp i en fart, og får agnene i sjøen.
Normen som gjelder her ute, og som egentlig burde gjelde alle steder når et helt følge er på tur, er at de som mangler arten eller har minst pers får fiske på den antatt beste plassen. Alle fire som var på tur denne kvelden har fått havål tidligere, men Roger og Torbjørn har minst pers. Derfor rigget de seg til der det er tatt flest åler. Kristian og jeg satte opp podene våre litt lenger sør, men fremdeles i umiddelbar nærhet av åleland. Med fire hele makreller i sjøen kunne ventingen begynne.
Kristian fant frem kaffe og kjeks, og hadde planer om å gjøre det hele koselig. Det gikk dårlig. Torbjørn hadde det nemlig travelt, og etter bare fem minutters fiske meldte han høylytt om fisk. Fordelen med å være mange på tur er at det er reell mulighet for å forevige noen fighte- og landingsbilder med fotoapparatet, så mens Kristian håvet lot jeg blitzen gå varm. Kveldens første ål ble klokket inn til 5,4 kilo. Ingen kjempe, men vi var i gang!
Torbjørn har fast fisk etter fem minutter med fiske.Ingen kjempe, men havål på 5,4 kilo er en fin start.
Under et kvarter senere hørtes nye skrik i natten. Torbjørn hadde gått seg i nok en fisk, og håv, kamera og alt som hører med ble på ny funnet frem. Denne gangen håvet Roger, i tøffe dønninger, og kveldens andre havål havnet på tørt land. Litt mindre denne gangen, men likevel gode fire kilo med muskler.
Ny ål på gang i uværet.Ikke bare enkelt å håve på en safe måte under slike forhold.Men håve-Roger ordner opp.Kveldens andre havål blir klokket inn til 4,2 kilo.
Kvelden hadde begynt eventyrlig, men mer var i vente. Nokså nøyaktig tolv minutter etter at havål nummer to for kvelden hadde fått friheten tilbake, skjedde det ting hos meg. To tikk fra snellen var alt hun skrev, men det var nok. Tilslag, og massiv tyngde i andre enden. De første tre sekundene trodde jeg på kjempeål. Så innså jeg at snøret satt godt der nede i tareskogen. Men i enden var det likevel fisk, og den kjentes brukbar ut. Å få ålen gjennom en skog med sukkertare, i høye dønninger, er litt av et prosjekt. Men etter mye og hardt press kom omsider fisken sigende. Torbjørn håvet sikkert, og kveldens foreløpig største ål ble løftet inn på land. Fisken ble veid til 7,2 kilo, årsbeste med knappest mulig margin for min del.
Ny årsbeste på undertegnede, 7,2 kilo. (Foto: Kristian Mæland)
Tre havål på land i løpet av 40 minutter er unektelig spesielt på våre kaner av landet. Likevel gikk det bare fem minutter fra siste ål var i sjøen igjen til Torbjørn nok en gang ropte om fast fisk. Og denne var svær, det var han helt sikker på. Kampen ble knallhard, men Torbjørn og hans bunnsolide Greys-stang hadde kommandoen. Vel oppe i overflaten var troen på en fisk på 10+ stor. Jeg håvet på direkten, og spenningen var stor når fisken havnet på vekten. Dette var Torbjørn sin 19. havål, men han har ennå til gode å bikke ti kilo. Det klarte han heller ikke denne gangen. Vekten stoppet på 9,2 kilo, og selv om det var ny pers var det likevel litt skuffelse å spore hos ålefiskeren.
Kveldens tredje hugg hos Torbjørn, og Roger må også få opp snøret for å unngå floker og drit.Ny havålpers, 9,2 kilo. Tikilosmerket nærmer seg.
Tiden går ofte fort når det er action på fisketur, og vi hadde strengt tatt litt vanskelig for å tro at vi hadde holdt på i under en time i det havål nummer fire ble sluppet tilbake igjen. Men det hadde vi faktisk. Klokken på kameraet bekreftet at første fisk hugg klokken 19.36, mens den fjerde tok agnet klokken 20.20. Tre helt sinnssyke kvarter innledet altså kveldens fisketur. Det var nesten for godt til å være sant.
Resten av turen skulle for så vidt bli sinnssyk, den også. Men av helt andre grunner. Litt over klokken 20.30 kom nemlig regnet, og da slusene først åpnet seg der oppe, bød de på både monsun og syndeflod. Som om ikke det var nok tok vinden seg ytterligere opp, og mens lyn på lyn lyste opp Nordsjøen, gjallet det i tordenskrall like over hodene våre. Dermed ble det fiskepause, og en skvett kaffe, for de som liker slikt. Det er greit å fiske i dårlig vær, men det er ingen grunn til å være fullstendig idiot. Det fører sjelden noe bra med seg.
Regn, vind, lyn, torden og fiskepause. Stemningen er på topp. (MMS-bilde)
Pausen varte en god stund, for Tor med hammeren var ram denne kvelden. Etter hvert flyttet likevel tordenværet seg, og fisket kunne fortsette. Nå handlet det meste om at Roger skulle få valuta for turen, og litt utpå kveldingen fikk han omsider på en solid havål. Dessverre sleit fisken seg etter syv-åtte sekunder. Trolig har topshoten kommet borti noe skarpt, for denne var kuttet tvert av. Kjipt, for det så ut som en bra fisk.
Vi truet på videre i høstkvelden, og da klokken gikk mot 23.00 hadde jeg en ny kontakt. Fisken stakk dessverre med agnet. Trolig satte jeg tilslaget litt for kjapt, før fisken hadde fått hele makrellen inn i kjeften. Det samme skjedde med Torbjørn like etter. Jeg hadde ellers en lyr på land et lite øyeblikk, før også den fikk svømme tilbake der den kom fra. Dessverre var det stille borte hos Roger, og ved min venstre side gikk Kristian frem og tilbake og gjentok seg selv: «Kan ikke Roger bare får en også, da?». Kristian tar nemlig guiderollen svært alvorlig, og statistikken hans er også upåklagelig.
Dessverre er det ikke Kristian som bestemmer hva som skal finne agnet der nede på bunnen. Likevel var stemningen stor da Roger omsider meldte om fisk, samtidig som den lånte Vengeancen hans slo knute på seg. Kampen ble seig, og alle var 100 prosent sikker på havål. Derfor ble der noen lange tryner da en solid torsk kom sigende. På fagspråket kalles dette gjerne å «Ta en Irvin», noe Roger vedkjente seg nokså kjapt. Han skulle selvsagt furtet på poseringsbildet, men for en kloakkingeniør fra Porsgrunn er en kysmeitet torsk på 9 blank faktisk litt for kult til at geipen blir hengende. Kristian var også mer enn happy med matfisk, og torsken var sløyd og prekevert før Roger hadde fått egnet om.
Endelig napper det hos Roger.Og opp kommer en Trøndelagsål.Irvin-Roger med congertorsk på 9 kilo.
Været hadde nå tatt seg ytterligere opp, og bare folk med alvorlige feilkoblinger ville tenkt på å være utendørs. Akkurat der stiller vi heldigvis sterkt, så vi truet på videre. Håpet om havål til Roger levde videre, men til slutt måtte vi bare innse nederlaget. Havålen beit som besatt på strømtopp, men etter dette roet ting seg veldig ned. Og siden det var torsdag, og været var brygget ut i svarteste Helvete, gav vi oss ved midnatt. Turen tilbake gjennom skauen ble for så vidt interessant nok, men det var mest på grunn av veldig dårlig batteri i hodelyktene. Ute i øyene er det nemlig lite lyktestolper. Men, vi kom oss nå frem til slutt, og jeg var faktisk ferdig dusjet og i seng til klokken 03.00. Kryss i taket for den, det hadde jeg ikke regnet med.
Et lite apropos til slutt: På generelt grunnlag skal en selvsagt være forsiktig med vind og vær, og en fisketur som denne er ikke anbefalt å gjennomføre på egen hånd. Å ta sjanser i slikt vær hører ingen steds hjemme. Når det er sagt er det få ting som er mer fascinerende enn å være ute i mye vær, så lenge en tar sine forhåndsregler.
Helt på tampen tar vi også med en liten fun fact: Jeg har tidligere hevdet at fiskekompis Ojan må være et unikum i sportsfiske-Norge. Jeg kan i alle fall ikke se for meg at det finnes andre artsjegere her til lands som har både lysing, blålange, piggskate, havmus, glassvar og havål på en liste som til sammen bare teller 24 arter. Torbjørn har likevel, om mulig, en nesten like drøy rekord. Etter en kjapp tur søndag kveld er han nemlig oppe i 21 havål totalt, der alle er under ti kilo. Det sykeste er likevel at han aldri har fått vanlig ål. Slå den, du…
Jeg fikk min første kveite for noe slikt som 17-18 år siden. Den tok på reke, under fiske etter rømt regnbueørret, som på den tiden var et stort problem i nærområdet vårt. Kveiten var bare rundt en kilo tung, men likevel ikke til å ta feil av. Sammen med noen kamerater fisket jeg i løpet av de neste dagene en hel drøss av arten, og det var bare fisk på pluss/minus en kilo. Dette var snodig, for jeg hadde vel knapt sett en kveite før disse dagene, til tross for en enorm mengde timer på sjøen. Kveiten er kort og godt ikke en vanlig fisk på våre kanter av landet. I alle fall var den ikke det den gangen.
Det viste seg at de mange småkveitene vi fisket var resultatet av et feilslått forsøk på kveiteoppdrett ikke langt fra fangststedet. Kveitene hadde stukket av fra fangenskap, men holdt seg samlet, som de nok var vant med fra karet eller merden de hadde gått i tidligere. Dette forklarte en hel del, og min beskjedne kveitepers har sånn sett alltid hatt en liten bismak. Uten at jeg har dvelt altfor mye ved dette. Jeg tror nemlig at jeg egentlig alltid har regnet med at det kom til å dukke opp en ny kveite på et eller annet tidspunkt. Jeg er tross alt ute og fisker i sjøen på ukentlig basis.
Men kveitene har latt vente på seg, og det er trolig med god grunn. Riktig nok blir det tatt en og annen kveite på stang på vår kant av Vestlandet hvert år, men bestanden kan umulig være veldig stor. Hadde den vært det hadde de tilfeldige fangstene garantert kommet hyppigere. En trenger da heller ikke være fødd på en helligdag for å skjønne at grovmaskede breiflabbgarnlenker på kryss og tvers i kveitene sine gytegroper er en dårlig strategi for å bevare en allerede hardt prøvet, vestnorsk stamme. Trålposer uten rist gjør heller ikke underverker for den majestetiske flatfisken, bare sånn at det er nevnt.
Fiskeridirektoratet har heldigvis tatt tak i problemet, og det er innført en del restriksjoner i kveitefisket. Minstemålet på 80 centimeter gjelder over hele landet, og kveitene er også fredet for målrettet, kommersielt fiske langs hele kyststripen til Harald Rex mellom 20. desember og 31. mars. Nord for 64° er det i tillegg forbudt å fiske etter breiflabb med garn fra 1. januar til 20. mai og fra 20. desember og ut året. I området mellom 62° nord og 64° nord gjelder breiflabbgarnforbudet fra 1. mars til 20. mai.
Sør for 62° er det derimot breiflabbgarnanarki året igjennom. Grunnen til at disse garnene er en case i denne sammenhengen er at de fanger mye kveite som bifangst. Kveitene får fiskerne levere på mottak til god pris, og det er ikke vanskelig å forestille seg at det er lett for å oppsøke typiske kveiteplasser når en har loven i ryggen, uten at jeg med det påstår at dette er noe alle garnfiskere driver med. Det som er mest trist oppe i hele smørjen av manglende lovverk er likevel at breiflabbgarnfisket også er tillatt om vinteren, når kveitene gyter. Det faller egentlig på sin egen urimelighet, men det er like fullt lov her i sør.
Nå hører det med til historien at Fiskeridirektøren nylig foreslo at bifangst av kveite tatt under fiske med monofilamentgarn og maskevidde på 360 millimeter (altså klassiske breiflabbgarn), blir begrenset til 1 prosent avregnet per uke. I klartekst betyr dette at breiflabbfiskerne får kraftige begrensninger i bifangstleveransene sine. Om forslaget blir en realitet vil det etter alt å dømme være en stor seier for Vestlandskveitene. I alle fall våger jeg den påstanden.
Nå er ikke dette ment som et angrep på yrkesfiskerne. De opererer tross alt med loven på sin side, i alle fall jevnt over. For meg handler dette i bunn og grunn om hvordan vi behandler ressursene havet skjenker oss. I oppveksten undret jeg meg ofte over at kveitefangstene våre nærmest var fraværende, og jeg skal ærlig innrømme at troen på at det noen gang vil bli et godt kveitefiske på hjemmebane ikke har vært særlig høy i voksen alder, heller. Jeg hadde egentlig slått fra meg hele Vestlandskveiten inntil en aprilkveld i det herrens år 2012. Da ble et nytt håp tent, og siden den gang har det ene positive tegnet etter det andre dukket opp, uten at jeg med sikkerhet kan si hvorfor.
Det hele begynte på en plass her hjemme hvor jeg har brukt mye tid de siste årene. Her er det sandbunn, noe fangstene jevnt over reflekterer. Den nevnte aprilkvelden hadde jeg min første kveite på aldri så langt tid på vei inn i håven da den kastet på hodet, spyttet agn og krok og tverrvendte. Fisken var liten, kanskje halvannen kilo, men det var like fullt riktig art. Selv om den aldri ble landet viste den i alle fall at den ferdes i området.
Fire måneder senere ringte min bror meg seint på kvelden. Han visste ikke helt hva han skulle gjøre med fisken han nettopp hadde landet, men det var i alle fall på det reine at han hadde fått en kveite som bifangst under havålfiske, også dette på en av de faste plassene våre. Vekten hadde han sparket uti en dam i tumultene med fisken, men den ble anslått til rundt åtte kilo. På dagen en uke senere var jeg ute med surfstengene på samme plass, og jammen ble det ikke en kveite på meg også. Liten denne også, rett under fem kilo, men likevel kveite på hjemmebane.
Første kveite på surfutstyr.
Etter disse to fangstene begynte vi for alvor å få troen på at det var håp for den hjemlige kveitebestanden. Et syltynt grunnlag selvsagt, men det er ikke mer som skal til for å tenne et håp. Dette håpet ble ytterligere forsterket da jeg fikk nok en kveite tre måneder senere. Denne tok lenger inne i fjordsystemet, og var på omtrent samme størrelse som den forrige. Også denne ble tatt på surfutstyr, men makrell som agn.
Ny småkveite på surf.
Nå er selvsagt ikke småkveite i seg selv en targetfisk, men at de små er til stedet forteller likevel en viktig ting: Vår kant av Vestlandet er et oppvekstområde for kommende havdronninger.
I juni i år gikk turen på ny til området der jeg mistet den lille kveiten i april 2012. Denne gangen fikk fiskekompis Dan seg en kjempefight med nok en Vestlandskveite. Fisken ble klokket inn til pene 16,3 kilo, og vi konstaterte at også de litt større kveitene patruljerer de grunne sandbankene vi vanligvis fisker rødspette, lomre og sandflyndre på.
Dan sin kveite på 16,3 kilo.
Etter dette har det vært stille på kveitefronten. Frem til denne helgen. Egentlig skulle Kristian, Torbjørn og jeg til sjøs etter lysingen søndagen, men den turen satte værgudene en effektiv stopper for. I stedet ble det kystmeite med håp om rødknurr, en art som har blitt observert her et par ganger. Troen på den røde med de store finnene var ikke helt på topp, men fisk, det skulle vi i alle fall få. Såpass var vi klare på.
Vi var på plass litt før klokken 13.00, og fikk kjapt agn i sjøen. Her inne kommer vinden i råser, så tidvis kjente vi det godt. Uten at det hadde noe å si for fisket. Før det hadde gått en halv time runnet det nemlig som ville helvete hos Torbjørn. Tilslaget satt som det skulle, og det var fleks i staget på direkten. Runnet sa egentlig tydelig torsk, men småkveitene har lurt oss før. Og det gjorde de også denne gangen. Snart kom nemlig fisken til syne, og visst var det kveite. Håv hadde vi ikke med oss, men landingen gikk likevel uproblematisk.
Torbjørn med dagens første småkveite.Fin tanngard, også på de små.
Fisken var ikke mer enn et par kilo, men kveite var det like fullt. Etter noen kjappe bilder fikk den selvsagt friheten tilbake. Torbjørn brente på sin side et nytt agn utover, og fem minutter senere runnet det på ny. Historien gjentok seg, og nok en liten kveite ble forsiktig landet for hånd, fotografert og sluppet tilbake igjen.
Torbjørn med dagens andre småkveite.Som selvsagt gikk uskadet tilbake.
Med to kveiter på land før vi hadde fisket i en time, hadde vi egentlig veldig lite å klage over. Men så klaget vi ikke heller. Resten av turen ble fiskerik, men flere kveiter ble det ikke. Jeg fikk en hyse på rundt tre kilo, og en lyr på omtrent samme sizen. Torbjørn fikk også en brukbar lyr, mens Kristian fikk en mindre hyse. Da mørket tok oss ble det fullstendig hvittingbonanza, ispedd en del knurr, noen lyr, noen hyser, noen sypiker og en torsk. Eller sagt på en annen måte: Det er ikke rart at kveitene har dette som oppvekstområde. Mat virker det nemlig å være mer enn nok av.
Jeg har ingen vitenskap i støtte meg på i dette utsagnet, men for en mangeårig ivrig sportsfisker virker det unektelig som om det er mer kveite på våre kanter av landet nå enn det var for bare noen få år siden. Gode krefter har lenge gjort en kjempejobb for å øke fokuset på å bevare den sørlige kveitestammen. Særlig er Torstein Halstensen, for mange kanskje kjent som den linefiskende bergenseren i NRK-dokumentaren Dronninga i dypet, et unikum. I samarbeid med Havforskningsinstituttet fisker og merker han kveiter i Hardangerfjorden, et arbeid som er med på å gi forskerne svar på mange spørsmål om den mystiske flatfisken. Den frivillige innsatsen han legger ned i prosjektet er både imponerende og inspirerende.
Som nevnt våknet kveiteoptimisten i meg i april 2012. Jeg er ikke mindre optimistisk i dag, halvannet år senere. Kanskje er det mulig å fiske målrettet etter storkveite med reell sjanse for fangst også her i sør om noen år? Kanskje får vi en stamme som er i nærheten av den som i dag finnes i Nord-Norge? Kanskje blir kveiten en så vanlig fisk i Sør-Norge at catch and release-utstyr blir standardutrustning i båtene fiskecampene våre leier ut, på samme måte som i nord? Jeg lever i alle fall i håpet…
Da det er litt travelt om dagen, regner vi med du klarer å lese engelsk – hvis ikke får du ta en Google translate!
PS. Med tanke på at stormen Hilde besøkte kysten vår akkurat når gutta starta festivalen, er det overlegent bra at de i det hele tatt fikk fisk. Så løsnet jo både været og fiske på slutten.
Se bildegalleriet
De fleste bildene er kommentert.
Skarnsundet Fjordsentre has hosted Norway’s first ever shore fishing festival and after a lot of work and organization the start dates soon came around. I had asked all the anglers to arrive the day before the festival would start. This would give me the opportunity to take the groups around the marks, explaining to them were the are and how to fish them. 9am on saturday the 16th November the festival was started. All the anglers were keen to get fishing. News was soon coming in of a storm that was on its way over the North Sea and heading for Norway. Credit to the anglers who fished on and found sheltered marks that still produce fish. The winds were hitting speeds over 80 mph and the forecasters were saying it was the worst storm in 20 Years!
Massive thanks to the Weston Outcasts and Paul Rodges from Rock Grip for supporting the festival. We had a cracking presentation night at the local pub with a pizza buffet, plenty of trophies and a great raffle earning 500 pounds for a local charity!
James Madsen with the overall winners trophy.
Please keep checking www.nordicsportfishing.com we will be releasing next years festival dates very soon.
