13. mai 2015:

Det ble en ganske lang kjøretur for relativt lite fiske onsdag i forrige uke, men nattens siste fisk trumfet både kilometerstand og nattesøvn.

Vi har et par veldig spennende fiskeplasser inne i fjordene våre her i vest, og noen av disse er til og med tilgjengelig selv uten båt. Dette er slike plasser der en aldri med sikkerhet vet hva som kan komme til å ta agnet en serverer. Den store artsrikdommen på disse utvalgte plassene gir fisket her en helt ny dimensjon, og en kan i praksis få kule ting her til alle døgnets tider, uansett vær, vind og årstid.

La gå, de nevnte plassene kan være utrolig kjipe. Det har seg nemlig slik at når det ikke er noen aktivitet her, så er det virkelig ingenting som skjer. Da får en ikke engang hvitting, sypiker, krabber eller for den saks skyld sjøstjerner. Det har blitt en del økter med urørt agn på disse plassene opp gjennom årene, men alle disse er raskt glemt de gangene plassene faktisk leverer.

Onsdag i forrige uke var det egentlig rødspetter som var målet. Disse er det en del av her inne, og de blir store også. Likevel er det langt mellom hver gang de er bitevillige. Av en eller annen grunn er det rett før det blir mørkt som er den beste tiden for spettefisket her, så jeg var seint av sted denne gangen. Klokken var faktisk nesten 22.00 før alle de fire agnene var i sjøen, men det var innafor, det. En time med fiske før mørket senker seg er ofte nok.

Siden jeg kom så seint i gang, egnet jeg to stenger med sirkelkroker og makrellstrimler, mens to stenger ble rigget med langskaftede J-kroker og egnet med reke og blåskjell. Spettene spiser både fisk, reker og skjell, men erfaringsmessig er det blåskjell og reke som funker best her inne, sammen med røyestrimler. Røye hadde jeg dessverre ikke tilgjengelig, så da ble det de to førstnevnte i kombinasjon.

Fiskeagnene ble primært kastet ut med tanke på piggskate, kveite, lysing eller i et skikkelig tilfelle av griseflaks, kanskje en småflekket rødhai som ikke har fått med seg at det har blitt vår. Alle disse artene er tatt her ved flere anledninger, men denne kvelden og natten var det ingen av de som ville være med på leken. Det ville derimot hysene, men først etter at et par andre agntyver hadde meldt sin tilstedeværelse. Det runnet nemlig på begge stengene med fiskeagn nokså med det samme, og begge fiskene havnet også på land.

Nå er selvsagt ikke en liten lange og en halvkilos sandflyndre noe å ta på vei over, men det er alltid viktig å komme i gang. Siden fiskene bare kom fra 15 meters dyp, tålte de også turen opp på tørt land godt, og svømte fint tilbake etter avkroking. Nye agn ble tredd og surret på krokene, og snart fisket jeg med fire agn igjen.

Rødspettene uteble dessverre denne kvelden, og da det etter hvert ble helt mørkt, mistet jeg også troen på alt som heter flatt. Plassen er likevel interessant med tanke på det nevnte artsmangfoldet her, så det var ikke noen vits å gi seg ennå. Snart hylte det da også i en nappvarsler igjen, og ikke lenge etter kunne en kiloshyse landes uten nevneverdig dramatikk.

Den neste timen var det hyser det skulle handle om. Mye smånapping utgjorde hoveddelen av programmet, men ytterligere to småhyser ble også hengende. Jevnt over er hysene her inne mest irriterende, nettopp fordi de vanligvis er små. Noen drusere finnes likevel inne blant småfisken, og det var i aller høyeste grad en slik en som fant makrellstrimmelen min like før midnatt.

På dette tidspunktet hadde mye småfisk vært borte og dradd i agnene en stund, og nappvarslerne hadde pepet i rykk og napp ganske lenge. Rett før vi gikk inn i et nytt døgn hylte det derimot skikkelig til på høyreflanken, og det ble aldri nødvendig å sveive kroken fast i fiskekjeften. Jeg trengte bare å stoppe spolen på snellen, så kroket fisken seg selv. Og her var det snakk om skikkelig fisk.

Jeg tenkte umiddelbart på småkveit,e da det blir tatt en del av disse her i løpet av et år. Fisken oppførte seg derimot ikke spesielt flatt, og jeg skjønte derfor snart at det måtte være en hyse eller en lysing. Begge disse gir god motstand på grunt vann, og her var det definitivt motstand å spore. Kampen ble hard, men nokså kort, og snart kunne jeg føre en svær hyse inn i håven.

Jeg har fått noen store hyser opp gjennom årene, men persen på 5,5 kilo regnet jeg egentlig med skulle bli stående lenge. Denne fisken så likevel større ut, både hva lengde og BMI gjelder. Den hadde riktignok litt å gå på når det kom til hengebuk, men det var likevel skikkelig god tyngde i håven på vei opp fra fjæresteinene. På vekten ble også mine mistanker bekreftet.

Jeg må innrømme at jeg ble litt paff da sifrene 5700 lyste mot meg fra displayet, og fisken ble veid ytterligere tre ganger, bare for å være sikker. Electro Samsonen var likevel enig med seg selv hver gang, og 5700 gram ble stående. Dette er specimen med 1,7 kilos margin, og det er nokså solid på en såpass vanlig og relativt liten fisk som hyse.

Resten av natten skjedde det ikke stort. Et solid run som ikke resulterte i noe i 01.00-tiden var faktisk det eneste som er verd å nevne. Jeg pakket sammen en halvtime senere, for jeg var egentlig mer enn fornøyd. Hyser kan nemlig være morsomme de, bare de er store nok. Gode er de forresten også, spesielt når de er tilsatt hvitløk og chorizo, og kvernet sammen til fiskekarbonader…

The post På det fjerde skal det skje appeared first on Hooked.

Det skulle bli september før jeg kom meg ut på årets første havåltur, men hva gjør vel det når sesongstarten blir så bra som den faktisk ble?

I fjor sommer og høst hadde jeg rundt ti turer etter den fascinerende og råsterke havålen, som altså ikke er den sjølevende versjonen av vanlig og rødlistet ål, men en egen art som kan bli flere meter lang og veie over 100 kilo. Disse turene resulterte i en eneste ål, som mot all fornuft og vane tok i fullt dagslys. Dette var slett ingen uttelling jeg var fornøyd med, selv om det blant annet ble bifangst av ny piggskatepers under en av de nevnte turene. Derfor er planen å slå hardt tilbake i år.

Tidligere år har jeg gjerne startet havålfisket tidlig i juli, men i sommer har det tunge kystmeitet blitt nedprioritert til fordel for lysingfiske fra båt. Havålsesongstarten ble altså strekt langt, helt til torsdag denne uken, men det skulle vise seg at dette var en økt det var god grunn til å vente på. Havålen var nemlig i dytten og vel så det da Geir og jeg la kursen nordover i havet etter at unger var lagt og folk flest hadde benket seg foran TV-en for kvelden.

Det blir fort mørkt for tiden, så hodelyktene var på da de første makrellagnene seilte utover mot havålens jaktmarker. Jeg kjørte som vanlig to surfstenger med solide makrellagn, mens Geir rigget en lignende stang og en lettere karpestang med et lite agn, i håp om at kanskje en hai med små flekker skulle svømme forbi. Det er tatt noen eksemplarer av småflekket rødhai i området i sommer, så det skader i alle fall ikke å prøve.

Nattens første nappvarsleralarm kom fra nettopp karpestangen til Geir, og fisken ble kroket på direkten. Opp kom en liten torsk, og kveldens første fisk var et faktum. At den ikke akkurat var det vi var på jakt etter fikk heller våge seg. Vi var nemlig i gang, og ennå var det ikke stupmørkt. Geir fikk også kveldens andre fisk, en liten hyse, og det ble klart at plassen utvilsomt leverte fisk i år, også. Men var ålen i støtet?

Kveldens tredje fisk tok mitt agn, og en brukbar hvitting i nærheten av kilosgrensen ble vippet på land. Tre forskjellige torskefisker i løpet av den første timen var altså fasiten, men da det fjerde runnet kom virket ting litt riktigere. Det var hos meg det begynte å tikke, og da tilslaget ble satt svarte det tungt og sterkt i motsatt ende. Vi hadde enda en halvtime igjen til midnatt, og her var det utvilsomt ål på gang.

Etter en frisk drakamp kunne Geir håve min første havål for året, og selv om den ikke var spesielt stor, var det en skikkelig godfølelse. Vekten stoppet på 6540 gram, og fisken oppføte seg nokså bra på land. Etter noen bilder fikk den som alltid friheten tilbake, og livet smilte.

En liten halvtime seinere runnet det hos Geir igjen, men det var på feil stang. Tilslaget ble satt, og den lette karpestangen slo knute på seg. Først tenkte vi ål, men mistanken gikk raskt over på skate. Og skate var det. Etter en tung pumpeøkt på for lett utstyr, kunne Geir styre en piggskate med flotte tegninger inn i min ventende håv. Vekten stoppet på godkjente 3,4 kilo, noe som er ny pers på arten for fangstmannen. Etter et lite opphold i fangstdammen, og et par kjappe bilder, svømte også denne fisken videre.

Vi var ennå ikke inne i det nye døgnet, men hadde utvilsomt fått en fin start på fisketuren. Og bedre skulle det bli. I ettiden runnet det nemlig hos meg igjen, og nok en gang var det ål på gang. Denne var enda mindre, 3720 gram for å være nøyaktig, men havål er havål.

Hos Geir skjedde det lite de neste par timene, men to nye run hos meg resulterte i nattens tredje havål, en liten tass på rundt to kilo, samt en hyse på omtrent samme size. Selv om årets første åler var beskjedne av størrelse, var jeg likevel utrolig fornøyd med debuten. Jeg har fått rundt 15 havåler i mitt liv, men aldri mer enn et eksemplar per tur. Nettopp derfor var dette virkelig stas.

Da klokken bikket 04.00 bestemte vi oss for å pakke sammen, men akkurat da runnet det hos Geir igjen. Opp kom en liten hai med flekker, men det var dessverre ikke arten han var på jakt etter. Hågjelen pleier alltid å dukke opp litt utpå kvisten på denne plassen her, så det var ikke akkurat noen bombe. Den småflekkede rødhaien må vi likevel vente litt lenger på.

Et av årets mål for mitt vedkommende er å perse på havål. 10 480 gram er vekten å slå, og det bør være fullt overkommelig. Det blir nok en ny økt i løpet av uken, og dersom debutøkten blir representativ for resten av sesongen, tror jeg det er mye bra å se frem til.

The post Knallstart på havålsesongen appeared first on Hooked.

Det ble litt tid til fiske etter mørkets frembrudd i forrige uke, noe som resulterte i både perser, nye arter og hyggelige overraskelser på en hittil uprøvd plass.

Det litt tyngre kystmeitet etter arter som havål og piggskate er noe av det mest artige jeg gjør, og høsten er høysesong for denne type fiske. Så langt i år har det bare blitt to havåløkter, men uttellingen har til gjengjeld vært veldig god. Tre åler og en piggskate på land på første tur og fire åler, der tre var over ti kilo på andre tur, sier egentlig det meste.

Årets tredje havåltur gikk av stabelen søndag, i selskap med Magnar, som jeg har lovet skulle få være med på dette spennende fisket i løpet av høsten. Til tross for at han var langt til havs da jeg sendte melding, var han ikke sein om å sette kursen mot land for å regruppere. Havålfiske fristet nemlig så mye at alt annet fint fikk vente.

Vi var på plass ute i øyene rundt klokken 21.00, og med lånt snelle og rigg fikk gjesten ut agnet. Ikke veldig langt, men det er da heller ikke nødvendig på denne plassen. Mens Magnar fisket med en stang, rigget jeg som vanlig to, og alt av agn var i sjøen en eller annen gang før klokken 22.00.

Magnar har fisket hele livet, men kystmeitets gleder hadde han før denne turen ennå ikke fått ta del i. Etter denne turen ble det derimot handling av både snelle, nappvarsler og diverse riggutstyr, for like over midnatt runnet det nemlig ute på høyreflanken. To tilslag, et puslete og et skikkelig, ble satt, og plutselig stod den robuste surfstangen hans i skikkelig bue.

Arten var det ingen som helst tvil om, men noen kjempefisk var det ikke. Kampen ble derfor nokså udramatisk, selv om fisken utvilsomt var sterk. Vel oppe på land stoppet vekten på 5,66 kilo, og havåldebutanten var smørblid og storfornøyd. Guiden også, for så vidt. Veldig ofte er det nemlig mer artig at det er de en er på tur med som får fisk, og ikke en selv. Spesielt når de en fisker med er førstereis på spesielle arter.

Resten av turen gikk ellers med til å flytte krabber og dra småhai. Flere havål ble det ikke denne gangen. Selv fikk jeg bare hågjel, en fisk en jevnt over aldri vil ha på kroken. Det eneste positive med de som ble tatt denne kvelden, var at den største faktisk var ny pers for meg. 1200 gram er ikke all verden, men likevel en brukbar hai her hos oss. Turens høydepunkt var den derimot ikke. Langt derifra. Havålen til Magnar troner soleklart øverst på den pallen. Magnar har for øvrig mange seine fiskenetter i vente i tiden som kommer. Slik er det nemlig å bli hektet på havålfiske…

Allerede neste kveld bar det ut på tur igjen. Denne gangen var det Geir og jeg som la av sted, og planen var piggskate på en av godplassene til Geir langt inne i fylket. Dessverre skulle det vise seg at skatene ikke var i dytten, eller i alle fall at de aldri slapp til i matfatet. I løpet av fem timers fiske var det nemlig fullstendig agntjuvbonanza, og det er ingen overdrivelse at vi sikkert landet 50 svarthå og hågjel, uten så mye som et skatenapp.

Innimellom dukket det også opp andre agntjuver som sypike, lyr og ikke minst vanlig ål. Sistnevnte er totalfredet, så alle fiskene vi fikk gikk rett i sjøen igjen. Den største måtte likevel en tur på vekten, og med sine 860 gram blir den faktisk stående som pers for meg. Aldri så gale at det ikke er godt for noe, liksom.

Men ganske gale var det, altså. Skatene var ikke i dytten i det hele tatt, så allerede neste kveld bestemte vi oss for å prøve en ny og hittil uprøvd plass der vi hadde stor tro på piggskate. Denne troen ble behørig bekreftet, for allerede etter noen minutters fiske runnet det fint hos Geir. Tilslaget ble satt, og det svarte tungt og skatete i motsatt ende.

Fisken gjorde litt utav seg på karpeutstyret til Geir, men snart kunne den håves. Vekten stoppet på 2195 gram. Dette er ikke noen voldsom fisk, men å få piggskate med det samme, på ny plass, er likevel helt nydelig.

Det blåste full storm denne kvelden, men i ly av fjell og knauser fisket vi under nokså fine forhold. Kastvindene som innimellom kom feiende flyttet likevel på både poder, stenger og håver, men bare en rull med agnstrikk havnet på sjøen.

Litt utpå kveldingen runnet det hos meg, da en lyr i tokilosklassen fant makrellagnet mitt før slimålen og skatene. Et større agn ble derfor sendt utover, og da neste run kom var det ingen som helst tvil om arten. Da jeg strammet opp snøret fikk også sirkelkroken feste i en fiskekjeft der nede på bunnen, og stangen slo fin krøll på seg.

Skaten kjentes bra ut, og jobbet egentlig ganske godt imot. Likevel hadde Geir få problemer med å håve den. Vekten stoppet på 4,3 kilo, og som sin artsfrend tidligere å kvelden, fikk også denne friheten tilbake etter noen kjappe bilder.

Det skulle bli ytterligere en skate på land denne kvelden, og det var hos Geir det hele skjedde. Etter en tung fight på karpeutrustningen, kunne hans nye pers på 4,2 kilo håves, fotograferes og settes tilbake. Siden vi begge nå var godt fornøyd og været var i ferd med å ta seg opp, bestemte vi oss for at dette også var en fin avslutning på fisketuren.

Det tyngre kystmeitet vårt har en nokså lik oppskrift, og etter de fleste arter kjører vi enkle glidetakler med krok og agn tilpasset arten vi er etter. Unntaksvis, for eksempel på store dyp, kjører vi med pulley- eller paternostertakkel. Alle fiskene som er avbildet i denne saken tok på glidende, som på generelt grunnlag er klart å anbefale under dette fisket. Kom deg ut og prøv selv da, vel. Å bruke høstkveldene foran TV-en hører ingensteds hjemme…

The post Tre netter med tungt kystmeite appeared first on Hooked.

I månedsskiftet ble det tid til to økter med dypvannsfiske, en fra båt og en fra land. Disse resulterte i både det ene og det andre.

Like før oktober ble til november, fikk vi en dag som var så fin at den bare måtte tilbringes ute i det fri. Laptopen ble med i bagasjen, og kursen ble lagt mot Nordhordlandsbrua. Selv om det ikke var et vindpust å spore, tok nemlig overflatestrømmen godt, så ankring i broen var det klart beste alternativet denne dagen.

Med en trosse i en av bropontongene, ble jeg liggende fint noen meter inne på 500-metersflaten, med den bratte kanten tett inntil agnene mine. Dette er fin topografi for skolest og blålange, og kommer en seg litt opp fra bunn også, slipper en i tillegg stort sett unna brosmene. Med dette i tankene gikk fem kroker til bunns med en åtte meter lang knekkfortom mellom den nederste kroken og blyloddet.

De to nederste krokene, 10/O-er egnet med hel makrell, var myntet på stor blålange, mens de tre øverste krokene, 5/O-er egnet med makrellbiter og hele reker, gikk etter den stadig fraværende skolesten. Med 520 meter snøre ute, ble slakken strammet opp og stangen plassert i baugen. Denne type fiske er nemlig statiske greier, der en stort sett sitter og venter på at en av targetfiskene skal komme forbi. Slikt kan erfaringsmessig ta mange timer.

Timene gikk også denne dagen, så jeg fikk gjort mye fornuftig bak tastaturet. Rundt lunsjtider hørte jeg omsider et tikk fra Talicaen, og konstaterte soleklar napping i Kenzakien. Jeg var kjapt på plass i baugen, og tilslag, sveiving og nytt tilslag resulterte i fast fisk. Jeg kjente umiddelbart at dette var brukbare greier, og dermed kunne skolesten nok en gang utelukkes. Med mindre det var snakk om verdensrekord, da.

Etter en lang sveiveøkt kom den første opphengeren til syne. Like bak kom opphenger nummer to, og siden nummer tre, men alle disse var urørte. På nummer fire hang var det derimot fisk i form av en liten svarthå. En 10/O-mallekrok med en hel makrell er nemlig ikke noen kunst for verdens mest opportunistiske skapning, selv ikke når byttet er større enn jegeren.

Det var likevel fisken som hang på den nederste kroken som var interessant. Som forventet utifra mangelfull brosmerulling var dette en blålange, og den var slett ikke verst, heller. Det vil si, 4,1 kilo er ikke noe å stoppe pressen for akkurat, men for mitt vedkommende er det faktisk det nest største eksemplaret av arten jeg noen gang har fått. Slikt tar en jo selvsagt med seg.

Mer skjedde det ikke denne dagen, og det er egentlig slik det pleier å være når en fisker høyt i vannet på dypet. Men været holdt seg, og arbeidsdagen ble egentlig veldig effektiv. Det er rart med det, men frisk sjøluft trumfer innestengte kontortilværelser hver dag i året. Dessuten er det jo en klar pluss å ha fleks i stangen gjennom store deler av lunsjpausen…

Noen dager etter turen på fjorden, var den egentlige planen å få til en havåløkt ute i øyene. Både Torbjørn og Ojan var giret, men begge kapitulerte da det ble alvor. Torbjørn hørtes ut som en tuberkolosepasient med kols på telefonen, så det var for så vidt greit nok. Ojan på sin side sleit med å sitte over lengre perioder etter å ha gjennomgått en liten ryggoperasjon, og da var en kjøretur på en god time en dårlig deal. Dermed ble det improvisering, og vi gikk for en kystmeiteøkt i fjorddypet i stedet.

Valget falt på Salhus, da dette ikke er langt unna der Ojan bor. Her er det også tatt skolest fra land, så de teoretiske mulighetene er der i alle fall. Kaien leverer ellers mye forskjellig, både rariteter og matfisk, så det er jevnt over moro å fiske her.

Denne kvelden rigget vi opp for havmus, men jeg måtte ha en stang på dypet med et langt pulleytakkel, bare sånn i tilfelle lynet skulle slå ned to ganger på samme sted. Det gjorde det ikke, men fisk ble det i alle fall. I løpet av nokså kort tid hadde jeg fått både smålange, hågjel og hvitting, og når så en svarthå dukket opp fra dypet, var hele firkløveret av uønskede fangster komplett.

Hos Ojan skjedde det lite, men etter et par timers fiske kom det omsider et brukbart run. Dette resulterte også i fast fisk, og på en lett karpestang jobbet skapningen der ute i mørket godt imot. Det ble tippet på både lange og stor havmus, men det viste seg å være en ål som hadde funnet agnet hans. Dette var faktisk også ny art for fiskeren, og slikt er jo alltid moro. Ålen er fredet, så etter et par kjappe bilder fikk den selvsagt friheten tilbake.

Ti minutter senere var det min tur til å få fiske igjen, og jeg kunne jo ikke være noe dårligere enn Ojan. Dagens andre ål ble derimot heist på land og sluppet fri igjen uten antydning til noen fotoseanse, en ordning både fisken og fiskeren lever godt med.

Det skjedde unektelig en del i sjøen denne kvelden, og det tok ikke mange minuttene fra Ojan hadde kastet ut igjen nytt agn, før det runnet enda en gang. Nå var det enda mer futt i fisken, men etter hvert kunne en pigghå i firekilosklassen håves sikkert. Pigghåen er også fredet, så oppholdet på land ble kort. Bilde ble det heller ikke, da fisken var langt unna persen til fiskeren.

Da kveld gikk mot natt, og vi begynte å tenke på å pakke sammen, runnet det på ny hos Ojan. Denne gangen var det enda tyngre, og etter en fin kamp kunne dagens største fisk håves. Langen veide snaue syv kilo, og er det største eksemplaret av arten Ojan noen gang har fått fra land. Denne ble med hjem i filétform, og oppsummerte ellers et tålig vellykket comeback til fiskeverden for fangstmannen.

Seinhøsten er jevnt over lavsesong i ferskvann, med noen hederlige unntak, men i sjøen er det mye artig å fiske etter nå når nettene blir lange og kulda setter inn. Det gjelder med andre ord å komme seg ut med stengene så snart anledningen byr seg. Sofafiskere får som kjent lite å skryte av…

The post Høstfiske på dypet appeared first on Hooked.

Midt oppi hele julekaoset har det i løpet av desember blitt tid til fem fisketurer. Med tanke på været vi har hatt her i vest i løpet av denne perioden, er det mer enn godkjent. Her er oppsummeringen fra årets siste fiskemåned.

Desember begynte med en kjapp og effektiv tur på fjorden. Målet var som vanlig skolest, men siden jeg bare hadde noen få timer til rådighet, og ikke akkurat har flyt på den arten, var troen minimal. Uttellingen denne dagen ble likevel over all forventning. To timer med fiske, to napp og to fine blålanger i båten. Den største av disse passerte firekilosgrensen med god margin, og er faktisk det nest største eksemplaret av arten jeg noen gang har fått.

Som vanlig fisket jeg med et langt skolest-takkel, utstyrt fem kroker i forskjellig størrelse. Denne gangen egnet jeg utelukkende med makrell, og to av agnene var også veldig små. Den største fisken tok for øvrig en 6/0-krok med en bra filet på, men den minste på gode tre kilo tok en 1/0-krok egnet med bare en liten skinnfille. Det begynner ellers å bli veldig tydelig at location teller mer enn både agn og agnstørrelse når det kommer til blålangene. Jeg hadde for øvrig bare med meg mobilen på sjøen denne dagen, og selvutløserbildene bærer preg av dette.

To uker senere var jeg på sjøen igjen, denne gangen sammen med broderen. Planen var å leite opp noen store langer inne i byfjorden, men det var lite samarbeid fra fiskenes side. Det ble noen brosmer og en sei, men ikke noe å stoppe pressen for. En liten overraskelse hadde fjorden likevel å by på denne dagen, da Torbjørn nappet opp en finfin lysing.

På tampen av dagen tok ting seg opp noen hakk, uten at det ble tellende resultat av den grunn. Fiskene som tok agnene våre på ettermiddagen ville nemlig ikke være med opp. Torbjørn fikk riktignok kjenne på kreftene til en bra fisk i 30-40 sekunder før den takket for seg, men steikt napp er som kjent hverken godt eller mettende. Selv hadde jeg troen da en fisk med potensial tok min hele makrell oppe på 80 meter, men hva dette faktisk var får vi aldri vite. Snøret røk nemlig i tilslaget, takket være en av de mange skarpe gjenstandene på byfjordbunnen. Neste gang…

Noen dager etter byfjordfisket, gikk turen innover til Fusa og Skogseidvatmet. Andreas var på jobb i Bergen på dette tidspunktet, så han kastet seg også med på litt fiske. Det samme gjorde Geir, som tidligere bare har fått smårøyer på 200-300 gram. I Skogseid er det som kjent muligheter for både 20- og 30-dobling av slike vekter, så optimismen var stor da vi tøffet utover i båten til Johnny.

Kjapt oppsummert var ikke fisket allverden. Vannstanden var to meter over normalen, og i løpet av våre fem fisketimer steg den sikkert ytterligere en meter. Det regnet nemlig trollkjerringer så og si hele dagen, noe som egentlig er gangske vanlig i Skogseid på denne tiden av året. På fiskefronten fikk vi alle en del røyer, men snittet lå på 300-400 gram. Geir perset med dagens største, en fin fisk på 710 gram, men de virkelig store ville ikke leke. Det positive var at vi så et par skikkelige røyepurker som var oppe i vannflaten og snudde, så de har i alle fall begynt å sige inn på varpene.

Desembers neste tur ble heller ikke voldsomt å skrive hjem om. Det vil si, selve turen var moro, men fangsten ble heller laber. Planen var at Carl, som er bergenser bosatt i Oslo, skulle få seg en havmus. Det fikk han dessverre ikke, til tross for at Geir plasserte han på sin aller beste havmusplass, og peikte akkurat hvor han skulle kaste. Musene ville rett og slett ikke bite denne kvelden.

Noen fisker ble det likevel. Carl nappet opp et ar hågjel, noen smålanger og en sei, mens Ojan, som også var med denne økten, faktisk perset på hvitting med en brukbar fisk på 1040 gram. Geir og jeg fikk derimot ingen fisk. Det eneste levende jeg dro opp fra byfjordens mørke dyp var en taskekrabbe-doublet. Dermed fikk 2015 uten havmus.

Årets siste tur gikk tre dager før nyttårsaften. Denne gangen var det Jan og jeg som reiste ut med kystmeiteutstyret etter gammelt, og vi la kursen nordover på jakt etter småflekket rødhai. Denne glimret som vanlig med sitt fravær, men nattøkten ble likevel travel.  I løpet av seks fisketimer landet vi sikkert 60-70 fisk, fordelt på ikke mindre enn ni arter. Det er ganske bra med tanke på at vi fisket på samme måte hele veien, med glidetakler og makrell eller reke som agn.

Nattens beste fisker var et par lysinger. Ellers ble det mye fin mathyse i tokilosklassen, noen langer og en lyr på samme størrelse og de øvrige agntjuvene som hvitting, sandflyndre, sypike og knurr. Alt i alt en meget artig fisketur, som også ble innbingende for fryseboksen til Jan.

Når vi nå skriver 1. januar 2016 har jeg unektelig et veldig bra fiskeår å se tilbake på. En fullstendig årsrapport kommer i løpet av ikke så altfor lenge, men før den tid skal gjeddefiskeåret 2015 oppsummeres i en egen sak. Takk for at du leser!

The post Årets siste fiskemåned appeared first on Hooked.

Christopher Skrondal Engan var ikke sein om å vrenge av seg klærne da han søndag øynet håp om mus. Og at Melhus-mannen fikk snøret i bånn hersker det ingen som helst tvil om.

Av: Endre Hopland

Sammen med kompisen Tore Kulset la Engan søndagens fisketur til det beryktede Skarnsundet i Nord-Trøndelag. Planen var å få seg mus, en plan som sjelden er feil. Og ja, vi snakker selvsagt om havmus… Din gamle gris.

– Vi dro i vei på formiddagen, men da vi ankom den mest kjente havmusplassen, så vi at denne var full av isflak. Derfor dro vi inn til moloen ved fjordsenteret for å fiske her til strømmen snudde og isen forsvant, forteller Engan.

På moloen var det bare svarthå å få, så da strømmen snudde var ikke karene sene om å komme seg i bilen og gi gass ut mot museplassen.

– Etter en liten stund kom det en hyse på land, og vi fikk også noen napp som vi mistenkte kunne være mus. Dermed steg spenningen, men det ble med nappene. Like før vi hadde planlagt å dra, nappet det imidlertid skikkelig i stangen min. Jeg satte tilslaget, og hadde fast fisk, sier Engan til Hooked.

Det var lite liv i fisken på veien inn mot land, men fiskeren forteller at han kjente at det danset litt rumba innimellom. Og plutselig så han dem. De to grønne lysene i vannet. Synet alle musejegre elsker å se (i alle fall de som fisker).

Les også: Havmusa – den kuleste fisken i Norge

– Det var faen meg en havmus! Pulsen steg til minst 374, og jeg dro på videre. Jeg prøvde så å få den nær land som mulig, slik at jeg kunne safe den opp, men så hektet gripesøkket seg fast i bunnen. Heldigvis fikk jeg det løs igjen, men da jeg skulle til å løfte fisken opp på land, satte søkket seg fast igjen, forteller han.

Nå var gode råd dyre. Under mer tradisjonell musejakt er selvsagt ingenting bedre enn å få snøret i bånn, men nå snakker vi altså om havmus… Din gamle gris! De gode rådene, som altså allerede var dyre, ble like etter enda dyrere. Plutselig røk nemlig snøret under et forsøk på å få søkket løst fra bunnen.

– Jeg er sikker på at jeg vekket de nærmeste naboene akkurat da, og pulsen steg til det dobbelte. Jeg så at musa lå litt utenfor moloen, og siden søkket fremdeles satt fast, gjorde hun det samme. Hun lå nok på rundt en meters dyp, og jeg måtte bare handle, sier han til Hooked.

Engan løp til bilen, vrengte av seg flytebuksen og ropte til kameraten at han skulle i sjøen. Den medbragte kleppen ble så knytt fast i en fiskestangdel, før fiskeren vadet uti iført ullstillongs, sokker og sko.

– Tore mente det var for dypt til at det var håp, men jeg skulle ha henne. Jeg gikk bortover langs moloen med sjøen godt oppover lårene, og begynte å jobbe med kleppsystemet jeg nettopp hadde laget. Jeg klarte å røre på fisken og snøret, og fikk også tak i den tynne musehalen. Pulsen steg nok en gang, men så gled halen ut av hånden min, forteller han.

Fiskeren begynte nå å ble engstelig, men fortsatte likevel jakten i det iskalde vannet. Men nå skjønte også fisken at det nok var fornuftig å komme seg derifra.

Les også: Over bekken etter mus

– Jeg så at hun begynte å svømme, så jeg strakte meg ned i sjøen etter henne, uten å få tak. Derimot nådde jeg snøret, og dermed kunne også fisken hales inn. Jeg fikk tatt nakkegrep på henne, og jeg er sikker på at jeg vekket enda flere naboer da grepet satt og jubelbrølet runget, sier han til Hooked.

Fisken var ikke stor, beskjedne 1130 gram, men det brydde fiskeren seg katten om. Eller musa, om du vil. En glemmer nemlig aldri sin første mus, uansett hvilken setting det er snakk om. Og her er det altså snakk om havmus… Din gamle gris!

The post Kastet klærne og fikk seg mus appeared first on Hooked.

I helgen var Åsmund på besøk i Bergen, byen han bodde i under studietiden. Det var også her han lærte seg kystmeitets gleder, så det sa seg egentlig selv at litt gammel kunnskap måtte friskes opp i lørdag kveld.

De fiskerelaterte planene denne helgen var i utgangspunktet å gi seg Bontelabo i kast etter gammelt. Her er det god plass til mange fiskere, og et stort antall arter å fiske etter. Dessverre er kaien midt i Bergen sentrum også en populær fortøyningsplass. Lørdag kveld var det for sikkerhets skyld  den britiske marinen som hadde okkupert hele kaianlegget, og siden destroyerene deres var utstyrt med nokså mye tyngre skyts enn det vi hadde med oss, trakk vi oss rolig unna.

Backupen ble en annen, sentrumsnær kai med god plass til mange fiskere, men også her var hele fiskeområdet dekket av skip. Dermed måtte vi ty til backupplan nummer to, noe som medførte en kjøretur nesten helt ut på landet, igjen. På grunn av dette kom fisket sent i gang, uten at det spiller noen særlig rolle når en kystmeiter på dypt vann.

Som seg hør og bør fikk Åsmund, som ikke har fisket dypt fra land på sikkert ti år, den beste plassen. Ojan og jeg fisket på flankene hans, mens Jan rett og slett lot være å rigge opp stenger. Han var for trøtt, hadde for dårlige sko og var i det store og hele bare med for turen sin del.

Åsmund hadde heller ikke mye skotøy å skryte av. Ikke bekledning, heller. Eller fiskeutstyr, for den saks skyld. Dette var dog kjent på forhånd, så jeg hadde med meg dobbelt av alt. Iført lånt flytedress, lånte støvler og lånt hodelykt, rigget han de lånte stengene med lånte takler og lånt agn. Nøyaktig ti sekunder etter at det første av de lånte loddene hans hadde truffet bunn, kroket han også kveldens første fisk. Dette var bare en liten brosme, men vi var likevel i gang med det samme. Slikt er alltid bra.

Mens vi stod der og gapte i sluddbygene, strøk en sildestim forbi. Ojan har fått 72 forskjellige arter på stang i Norge, men mangler av en eller annen merkelig grunn sild. Derfor fikk han låne en hekle med #14-kroker, og gikk løs på stimen. Dette gikk dårlig. Etter ørten kast gav han opp, og Jan overtok stangen. Tre kast senere hadde han sin første sild på land. Ojan overtok igjen, men gav opp etter nye ørten kast. På ny fikk Jan stangen, og to kast senere var sild nummer to på land.

Ikke lenge etter kapitulerte Jan og hans kalde tær, mens vi andre tre ble stående igjen. I dypet skjedde det lite, før Åsmund plutselig kom inn i en huggperiode gode 100 meter under overflaten. Denne resulterte først i en svær kolmule på hele 51 centimeter. Dessverre var den tynn som en pinne, så vekten stoppet på bare 680 gram. Isolert sett er dette selvsagt en stor mule, men med den lengden burde dette vært en specimenfisk med god margin.

Huggperioden varte en times tid, og neste fisk på land var kveldens targetart, nemlig en havmus. Dette er en art Åsmund ikke har fått siden han spradet rundt i Bergens gater med skulderlange koteletter, så fisken ble varmt tatt imot av Langesund-mannen. En kuriositet med fangsten var også at den hadde nokså solide bitemerker over hele kroppen. Havmus er tydeligvis på menyen til noe større der nede i dypet.

Nå var Åsmund virkelig i støtet, og han landet ytterligere en brosme, en liten svarthå og en nokså solid trollkrabbe før han ting roet seg ned. Vi andre to ble rett og slett skikkelig utfisket. Hver vår hågjel fikk vi riktig nok, men det er jo nesten verre enn å ikke få fisk. Ojan gjorde ellers sin egen kveld komplett med å kroke en liten sypike på sildeheklen. Winning! Not so much…

En liten oppreising skulle han likevel få. Etter mye om og men og skremming av sildestimer, forbarmet nemlig en liten sildejævel seg over den ene fluen hans. Art nummer 73 var et faktum, og da var det velstand på kaien. Så stor pris satte Ojan på den nye arten, at den ble tredd på en 10/O-krok og sendt ut i dypet rett etter at den hadde blitt avbildet. Her genererte den null aktivitet what so ever. Mer winning der, altså.

Vi truet på videre, men halvannen time inn i søndagen var det nok. Det ble med huggperioden til Åsmund akkurat i hakket mellom kantene. Uttellingen kan vi likevel ikke klage på. Syv arter i løpet av en kveldsøkt, inkludert havmus og kolmule, er mer enn godkjent. Spesielt fra land. Det var da heller ingen sure miner å spore på veien inn til sentrum igjen. Bergen leverer fremdeles for Åsmund, selv med ti år mer på baken. Gamle sirkushester og alt det der…

The post Det finnes mye rart i dypet appeared first on Hooked.

Kystmeite etter stor fisk på grunt vann er noe av det mest spennende en kan gjøre med fiskestang her til lands. Og det er alltid noe å fiske etter, uansett årstid. Bli med på vinterfiske etter piggskate.

At fisken påvirkes av vær, strøm, månefaser og tidevann hersker det ingen som helst tvil om, og selv om det er nokså umulig å finne en endelig fasit på akkurat når storfisken kommer til å hugge, kan en enkelte steder vite omtrent på minuttet når aktiviteten i sjøen vil ta seg opp og nappingen begynner. Dette gjelder spesielt i sund og på grunt vann med umiddelbar nærhet til større dyp. På slike steder tar strømmen seg veldig opp når sjøen stiger og synker, og da virvles det også opp mye mat. Og er det en ting stor fisk setter pris på, så er det mye mat.

Flere av stedene vi fisker etter piggskate er typiske tidevannspåvirkede områder med fin bunn og mye strøm. Skatene liker seg under slike forhold, men det er sjelden særlig mye skateaktivitet når strømmen er kraftig. Derimot skjer det ting akkurat i strømskiftet, både når sjøen er på vei opp og på vei ned. Påfallende ofte hugger skatene i disse vinduene, som vanligvis bare varer en liten time om gangen. Heldigvis kan en utrette mye i løpet av en time.

Denne tirsdagen ankom jeg en av godplassene to timer før strømskiftet . Dermed hadde jeg god tid til å rigge stenger og bare nyte den friske luften. For meg er det få ting som slår det å sitte og se på rolig sjø, mens stengene hviler i poden og agnene fisker på bunnen. Det er slikt en får sjelefred av. Jeg er likevel ikke dummere enn at jeg skjønner at folk ville ha gjennomskuet det dersom jeg hadde skrevet at det under slike forhold ikke er så nøye om en får fisk eller ikke. En sportsfisker vil nemlig alltid ha fisk når han eller hun er ute og fisker. De som påstår noe annet lyver.

Plassen jeg rigget meg opp på denne dagen har levert mange fine piggskater, men det er stort sett om sommeren og høsten. På vinterstid har det ikke blitt fisket her i særlig grad. Jeg så likevel ingen grunn til at skatene ikke skulle være her i de kalde månedene også, så jeg hadde absolutt troen på fisk. Dessverre oppstod det et problem som ikke oppstår om sommeren og høsten, nemlig drivende isflak. Etter en times tid var det så mye is på plassen at det ikke var fiskbart, så da var det bare å sveive opp og omgruppere.

Jeg måtte et stykke lenger innover i fjorden for å finne isfritt vann, men siden det fremdeles var sandbunn og grunt vann, var det ingen grunn til å miste troen. Derfor fikk jeg raskt agn i sjøen, og konstaterte samtidig at det var et strømskifte på gang.

Jeg må innrømme at jeg var usikker på om teorien fra våren og sommeren også gjelder om vinteren, men denne usikkerheten forsvant raskt. Det tok nemlig bare seks-syv minutter før det begynte å tikke i Shimano 4000-snellen på høyreflanken, og snart runnet det også skikkelig. Fisken fikk god tid på seg, og da jeg satte tilslaget svarte det tungt der ute i sundet. Her var det utvilsomt skate på gang.

På nokså lett karpeutstyr gav fisken solid motstand, og flere ganger tok den også litt snøre. Jeg regnet derfor med at det var en hannskate, da det vanligvis er disse som er sintest. Dette fikk jeg rett helt rett i, og fisken kom da også opp med knyttede never. Vel oppe på land oppførte den seg likevel eksemplarisk. Fisken var ikke veldig stor, men årets første piggskate var det like fullt. Vekten stabiliserte seg på 3740 gram, og jeg var mer enn happy.

Mens jeg rigget opp fotoutstyret, fikk fisken hvile i håven på en halvmeters dyp. Der skulle den snart få selskap av en artsfrend. Før jeg rakk å få opp kamera, runnet det nemlig på ny. Nok en gang fikk fisken god tid på seg, og da tilslaget ble satt var det bom stopp. Dette kjentes mye større ut, og på ny gikk det ut snøre. Derifra og inn var det bare tungt, og jeg begynte å mistenke feilkroking. Med tanke på hvor god tid fisken fikk før tislaget ble satt burde ikke dette være mulig, men slikt vet en aldri.

Etter en tung pumpeøkt, kom omsider fisken sigende. Baklengs. Den var derfor ikke så stor som jeg først hadde håpet på. Heldigvis satt kroken der den skulle, rett i kjeften, men med fortommen surret rundt den lange fiskehalen, var det ikke rart at det var tungt å dra. Vel oppe på land stoppet vekten på 3320 gram, også dette en hannfisk.

Jeg var nå i den spesielle situasjonen at jeg hadde to sprell levende piggskater liggende i håven. Skatevinger smaker helt greit, men for meg og de fleste andre skatefiskere jeg kjenner er dette utelukkende et fang og slipp-fiske. Derfor fikk fiskene være i sjøen mens jeg rigget fotoutstyr. Et par bilder hver for seg og et i fellesskap ble kjapt unnagjort, og så var det dags for å komme seg i sjøen, igjen.

Det vil si, først måtte vi gjennom litt dramatikk. I et uoppmerksomt øyeblikk gapte nemlig den minste av skatene over min høyre pekefinger, og jeg kan skrive under på at det ikke var noen behagelig opplevelse. Nå har ikke skatene noe særlig til tenner, men kjevetrykket er latterlig kraftig. Jeg hadde ikke en mulighet til å komme løs før fisken selv slapp taket etter ti-tolv sekunder. Det hele skjedde for sikkerhets skyld foran selvutløseren, slik at øyeblikket ble foreviget. Win!

Jeg fisket videre etter at skatene var satt tilbake, og jammen kom ikke run nummer tre, også. Dessverre var det tydelig at det ikke var snakk om noen skate da tilslaget ble satt. I stedet var det en hyse i tokilosklassen som fikk seg en kjapp tur på land før den gikk tilbake der den kom fra. Så var strømskiftet over, og huggperioden døde ut. Er det ikke herlig når teori og praksis faktisk jobber sammen?

The post Strømskiftet leverer appeared first on Hooked.

I løpet av mange år med fiske har jeg fått mye snålt opp fra havbunnen, og jeg har egentlig sluttet å bli overrasket, både over hva folk kaster i havet og hva havets skapninger kan finne på. Men det som skjedde tirsdag er jeg likevel glad jeg hadde et vitne til. Ellers hadde jeg knapt trodd på det selv…

Torbjørn og jeg hadde agn i sjøen fra rundt klokken 19.30 denne kvelden, og med fløende sjø og klar himmel var troen god. Jeg sendte to agn nordover, mens Torbjørn fisket mot vest. Også denne kvelden fisket vi med sild, og brusk- og store torskefisker av forskjellige slag var hovedmålet.

Det første runnet kom før det hadde gått 20 minutter, og det er her hele historien starter. Fisken tok snøre på en slik måte at det kunne være snakk om havmus. Men like lett torsk eller lyr. Siden jeg fisket på rundt 70 meters dyp var det i det hele tatt vanskelig å si. Jeg gjorde uansett tilslag etter ti-tolv sekunder, og det var fast fisk i andre enden. Ikke noe enormt, men fin tyngde. Noen omdreininger senere stod alt dønn fast.

Det er slett ikke uvanlig at en setter seg fast under innsveiving når en fisker med agn fra land. Bakker, vegetasjon og ikke minst kanter kan være alt annet enn gjestmilde. Men det er ofte i disse områdene fisken ferdes, og da er det her en må fiske. Det blir en del slit i løpet av et fiskeår, men andelen slit med fisk på kroken er nokså liten. Dette har sammenheng med at fisken ofte svømmer løs søkket, og på denne måten gjør ting vanskeligere for seg selv. Med dette i bakhodet fristilte jeg spolen igjen, og la fra meg stangen.

Det tok ikke mange sekundene før fisken begynte å svømme der nede, og jeg lot den ta 20 meter før jeg begynte innsveivingen igjen. Det hele så ut til å gå bra, men etter litt sveiving var det bom stopp igjen. På samme sted. I og med at jeg fisket med glidebom var det et potensielt scenario at søkket, som er festet i bommen, satt fast i en sprekk eller lignende. Fisken ville kunne ta snøre selv om dette var tilfellet. Etter å ha gjentatt prosedyren noen ganger med samme resultat, ble det klart at det rolig var her problemet lå. Og i all den tid det ikke går an å bevege seg langs land parallelt med kasteretningen på denne plassen, måtte jeg til slutt sette hardt mot hardt. Det gikk som det måtte gå, braiden gikk til helvete på en eller annen kant. Tilbake stod jeg uten verken fisk, topshot eller takkel.

Jeg kjente at fisken ikke var veldig stor, men trolig brukbar. Og om det nå, mot all formodning, skulle vært en havmus ville den vært veldig bra. Det ville vi uansett aldri få vite. I alle fall trodde jeg det på dette tidspunktet.

Ti minutter gikk uten at noe mer skjedde. Jeg knytte opp nytt takkel og ny topshot, og var bare sånn passe fornøyd. Men midt i knytingen runnet det så smått på den andre stangen jeg hadde ute. Denne fisket på gode 100 meter, og det luktet hågjel lang vei av runnet. Tilslaget ble satt, og det var en slags motstand der nede. Men det hele kjentes merkelig ut. Og det på ingen måte spesielt tungt. Jeg ble stående med stangen i hendene en stund, og innimellom var det tendenser til nesten umerkelig napping. Til slutt ble det til å sveive opp hele stasen for å se hva som foregikk.

Sveivingen gikk fint lenge, men etter 30 meter begynte jeg å skrape loddet i bunn. Og etter ytterligere 20 meter ble det plutselig mye tyngre. Og så begynte det å nappe. Nå er det ikke uvanlig at mindre fisk blir tatt av større fisk under innsveiving, men det var noe underlig med hele situasjonen. Jeg ba min bror finne håven, og luftet for han at jeg sikkert hadde kroket fisken fra i sted. Dette sa jeg selvsagt mest på kødd, men innimellom kan det gå troll i ord. Denne gangen var en av disse.

Opp fra den kalde fjorden kom nemlig først topshoten, glidebommen, loddet og krokfortommen som hørte til stangen jeg fisket med. Så fulgte fire nye meter med topshot, en ny glidebom med søkke og en krokfortom med en torsk i enden. Torsken ble for øvrig håvet uten problemer, og vel oppe på land kunne hele situasjonen prosesseres skikkelig. Og her var det mye tilfeldigheter inne i bildet, altså.

Den eneste logiske forklaringen jeg kan komme frem til er at torsken først har tatt agnet, og så har braiden havnet innimellom noe som var for trangt til at søkket kom seg gjennom. Da hardt ble satt mot hardt ble braiden filt over, for øvrig 40 centimeter over topshot-knuten. Den øverste stopp-perlen, som jeg bruker over bommen, har på sin side satt seg fast i topshot-knuten, slik at ikke loddet har sklidd av denne. Når det så ikke lenger har vært motstand oppover, har tosken dradd med seg både topshot, bom og søkke nedover. Mot absolutt det aller meste av odds har altså spilesøkket på stang nummer to, som da sveivet inn under mistanke av potensiell minifisk-kontakt, hektet seg fast i den avslitte topshoten, og tatt denne med seg på sin ferd mot overflaten.

Jeg har ikke regnet på det, og jeg vet heller ikke hvordan jeg skulle gjort dette, men det er vel safe å påstå at dette ikke er noe som skjer hver tirsdagskveld. Jeg har for all del fått opp mye gamle takler og sluker tidligere, men ikke på denne måten. Og ikke på slike dyp, i en lang, brei og veldig dyp fjord…

Jeg fikk uansett tilbake alt av utstyr, og det eneste som gikk tapt var altså en liten halvmeter med braid. Det kan jeg leve med. Torsken veide for øvrig rundt tre kilo, og siden kroken ikke satt så dypt, fikk fisken friheten tilbake, som takk for en god historie. Torsken kvitterte med å svømme rolig av sted på direkten, tilsynelatende uanfektet av det hele. I slike tilfeller er det sikkert helt greit å ha hjerne på størrelse med en druestein.

Etter dette skjedde det ikke særlig mye mer spennende. Det blåste opp litt, og syv sekundmeter med nordavind rett i trynet er ikke spesielt behagelig når det fra før av er tre minus i luften. Derfor ble det ikke langt på natt før vi pakket sammen. En liten innsats til gjorde vi likevel, mest for at broderen ikke skulle blanke for fjerde tur på rad. Ytterligere et run ble det også, men på ny var det hos meg det var aktivitet. Fisk var det dog ikke. I stedet ble en trollkrabbe heist på land. Det kunne bare tolkes på en måte: Det var dags for å ta kveld. Så det gjorde vi.

The post Snodig historie appeared first on Hooked.

Årets Vestlandsvinter har vært den fineste i manns minne, med skiføre, minusgrader og påskesol fra skyfri himmel mer eller mindre siden tidlig januar. Dette er selvsagt moro for de som liker skiføre, minusgrader og påskesol, men for oss som venter på den vante Vestlandsvåren og dens yrende liv på grunt vann, er det til å bli fysisk uvel av. Det vedvarende godværet gjør også sitt til at fisket er labert, selv etter de artene det normalt sett er liv i på denne tiden av året.

Men, fiske må en jo, og som vanlig prosedyre er når vi skriver mars og april, er det de flate som får mye oppmerksomhet. Frem til tirsdag ettermiddag hadde jeg lite å slå i bordet med på denne fronten i 2013. Noen små sandflyndrer og en halvveis godkjent skrubbe var hele flatfiskbeholdningen. Likevel var optimismen på plass da jeg la turen retning hvit sand og marbakke denne ettermiddagen, til tross for at jeg bare hadde tid til et par timer med fiske.

Som ventet hadde jeg plassen for meg selv ved ankomst. Jan skulle komme etter ved endt arbeidsdag, men den første lille halvtimen var det bare meg, sandbukten og forhåpentligvis noen sultne flate. Jeg rigget to lette karpestenger med små baitrunnere, og utstyrte disse med glidebommer og tokroksslep. Agnet denne dagen bestod av rå reker i kombinasjon med blåskjell, og herremåltidene fikk fiske på mellom åtte og tolv meters dyp.

Med høy sol og blank sjø var det lite å si på tilværelsen, selv om fisket nok i utgangspunktet hadde hatt godt av noen ekstra varmegrader i sjøen, og gjerne noen skyer foran solen. Slikt tenker en likevel ikke for mye på når en sitter med solbriller på, og lar lukten av salt sjø finne veien opp i sansekanalene, mellom dårlig trimmede nesehår og buser.

Tanken var å la en stang fiske statisk, og være mer aktiv med den andre

Tanken var å la en stang fiske statisk, og være mer aktiv med den andre. Litt bevegelse i agnet er ofte det som skal til for å trigge treg flatfisk. Det tok da heller ikke lange tiden før jeg hadde fast fisk på den aktive stangen. Dagens første var en skrubbe på en liten halvkilo, en fisk som fikk svømme tilbake der den kom fra med det samme, da den var pent kroket. Dette er for øvrig en annen fordel med aktivt fiske: Du kjenner det straks når fisken tar. Flyndrene er nemlig grådige, og bruker ikke mange sekundene på å svelge agnet. Så om du praktiserer catch and release er det ofte en fordel med kjappe tilslag.

Jeg egnet opp igjen, og kastet ut i samme området som skrubben tok. Snøret ble strammet opp, og stangen ble lagt til ro med frikoblet spole. Noen vibreringer i den andre stangen måtte nemlig tas på alvor. Dessverre var det ingenting som hadde tatt agnet skikkelig, men en innsveiving og kjapp agninspeksjon måtte til, før det hele ble kastet ut igjen. Denne gangen fikk saligheten ligge på bunnen i ti sekunder før det runnet. Tilslaget satt, og det var fast fisk på ny.

Fisken holdt bunn hele veien inn, og avslørte med det samme at den var flat. Men hvilken art var det denne gangen? Snart kom den til syne i det klare vannet, og jammen var det ikke en med røde flekker og beinknuter på skallen. Årets første rødspette var et faktum, og turen var allerede en suksess. Til tross for kjapt tilslag satt fisken dypt. Dermed ble det avliving. Ikke at det gjør noe akkurat, rødspetten er jo en ypperlig matfisk.

Årets første rødspette var et faktum

Spetten havnet på tørt land i det Jan kom tuslende, og jeg var rask med å kaste ut igjen på ny. Erfaringsmessig hugger nemlig de flate periodevis intensivt, og da gjelder det å fiske mens det står på. Denne tirsdagen var ikke noe unntak. Jeg hadde ikke før fått snøret uti før det runnet på den andre stangen, og mens jeg sveivet inn det som virket som en grei fisk, runnet det også på stangen som nettopp hadde skaffet meg rødspette.

Fisk nummer en ble heist på land, og havnet rett i Gilde-kassen med vann. Årets desidert største sandflyndre for mitt vedkommende. Tilslag ble gjort på neste stang, og på ny var det fast fisk. Opp kom dagens andre skrubbe. Dermed stod jeg der, med tre ulike flyndrearter, alle tatt i løpet av noen hektiske minutter, på samme sted. Hvis en fisker ikke får vårstemning av slikt har han fisket for lenge med flue!

Ingen av fiskene var veldig store, men sandflyndren var absolutt godkjent, med sine 640 gram. Rødspetten var størst med sine 720 gram, mens skrubben ble minstemann på bildet, med sine 520 gram. Skrubbe, sandflyndre og rødspette er de tre vanligste flatfiskartene på våre kanter, sammen med lomre. Likevel er det ikke hver dag en får alle tre på samme tur. Å få med alle tre artene på samme bildet, og likevel kunne slippe to av de tilbake igjen, var derfor litt moro.

Jeg hadde ikke akkurat troen på lomre denne dagen, da arten så vidt meg bekjent aldri er tatt på denne plassen. Det ble den ikke denne tirsdagen, heller. Men ytterligere en del fisk skulle det likevel bli. Jeg plukket en mindre sandflyndre før jeg måtte gi meg for dagen, og det samme gjorde Jan. Etter at jeg reiste fra stedet fortsatte østlendingen å dra fisk i form av sandflyndrer og skrubber, men det ble ikke flere rødspetter. En finfin sandflyndre på 770 gram ble dagens fisk for Jan.

Viktigst av alt er likevel at det er skikkelig aktivitet i flyndrene igjen. Gamlingene her på berget sverger til gjøken som det sikre vårtegnet, men jeg har alltid slått et slag for bitevillige flyndrer. Rødspetten hadde for øvrig vommen full av børstemark, og var godt bygd. Fisken ble en del av en bedre middag samme kveld, laget etter en oppskrift som på ingen måte bør være avskrekkende:

Steikt ris med bacon og rødspette:

Ingredienser:
* Fire porsjoner ris
* 100 gram bacon
* Noen rødspettefileter
* To egg
* Grønnsaker etter egen smak
* Olivenolje
* Soyasaus
* Salt

Slik gjør du:
1. Kok risen nesten ferdig
2. Skjær bacon og fisk o små terninger, og steik i olivenolje
3. Tilsett grønnsaker etter egen smak
4. Sil vannet av risen, og tøm risen over kjøttet og grønnsakene
5. Lag en åpning i blandingen på pannen, og tilsett to egg
6. Bland det hele god sammen, og gi det fem minutter med steiking, slik at eggene før blandet seg godt med resten av ingrediensene
7. Smak til med soyasaus, olivenolje og salt, ikke la retten bli for tørr

Fiskemiddag på null komma niks.

Av: Endre Hopland (Fisk og rask)

The post Endelig har flatfisken våknet appeared first on Hooked.

Noen måneder før jeg fylte seks år så jeg min første steinbit. Jeg var med morfar og trakk trollgarn, og plutselig lå det en svær, grå fisk og glefset på dørken foran meg. Jeg stivnet. Det samme gjorde grimasen i fisketrynet, i det morfar traff beistet over nakken med baksiden av kleppen. Fisken var nesten like lang som meg, og veide gode ti kilo. Fiskehodet ble hengt på naustveggen med åpne kjever, og jeg hadde fått meg en soleklar favorittfisk.

Seks år senere gikk jeg imot all barnelærdom, og byttet ut sluk og pilk med lodd, slep og agn. Som en naturlig konsekvens av dette begynte jeg å få nye arter. Der resten av de som fisket i familien dro torsk, sei og lyr, vartet jeg opp med lange, brosme, hyse og diverse flatfisker. Villmarsksliv og Jakt og Fiske, som var kanalene for ny fiskekunnskap i Norge den gangen, ble møysommelig lest, og godt gjemt blant ryper og fjellørret dukket det innimellom opp artikler om havfiske. Jeg sugde til meg alt jeg kunne av tips, og lot ingenting være uprøvd.

Den eldre garde ristet på hodet av at jeg ikke hadde med meg verken Svenskepilk eller røde Bull-gummimakker på sjøen, men hoderistingen opphørte raskt da jeg kom inn igjen med stampen full av fisk. Brosmer på to-tre kilo er ikke det som henger høyest i dag, men for folk som vokste opp under krigen, og er vant til å utnytte alt havet bringer, var dette gull. Dermed ble det til at jeg fikk ord på meg for alltid å få fisk, selv når ”havet var tomt”. Slik er det selvsagt ikke, men på generelt grunnlag får du mer fisk på naturlig agn enn på kunstig, spesielt når fisket er tregt.

Den gangen var det opplest og vedtatt at steinbit var noe en fikk på garn. Steinbiten levde nemlig av krabber og kråkeboller, og bevegde seg stort sett bare om natten. Likevel begynte jeg å prøve etter favorittfisken, med både fisk og blåskjell som agn. Denne skulle jeg ha!

Det ble en del torsk, en del hyser og noen solide rødspetter, men steinbiten uteble. Helt til den dagen det bar til havs sammen med en skolekamerat og faren hans. De fisket mye vest av Fedje, som på denne tiden var regnet som selve steinbitparadiset på Vestlandet. Likevel hadde de aldri fått arten. Helt til denne dagen. Vi traff tydeligvis godt på plassen, og fikk åtte steinbiter i løpet av et par timer. Jeg dro en på 3,5 og en på 3,8. Med overdimensjonert Dacron-snøre på Ambassadeuren, en stang som sikkert kunne hevet Blücher og makrell som agn. En barndomsdrøm var oppfylt. Dessverre skjedde dette før jeg sprang rundt med fotoapparat i bagasjen.

Et år eller to senere leste jeg om det fantastiske steinbitfisket vest av Fedje i et av de overnevnte villmarksbladene. Her ble det fortalt om turer der det havnet både 50 og 60 steinbiter i båten i løpet av en dag, og de aller fleste endte som mat. I min naivitet tenkte jeg den gang at dette var helt magisk. Det var det jo for så vidt også, rent fangstmessig, men for bestanden var det katastrofe. Koordinatene til gyteplassene var plutselig kjent for litt for mange, og det tok ikke lange tiden før steinbitbestanden her ute var fisket sønder og sammen.

Dette var på 90-tallet. De to siste sesongene har jeg prøvd en del etter steinbiten på de gamle gyteplassene i april og mai, men uten resultat. Dette alene er ikke voldsomt grunnlag for å konkludere med noe som helst, men det er i alle fall grunn til å tro at bestanden ikke er topp nåtsj igjen, selv mange år senere. Jeg klandrer ikke de som fisket steinbitbestanden ned, for dette skjedde lenge før begrepet catch and release hadde fått fotfeste i kongeriket Norge, og all stor nok fangst fikk en kakk i skallen. Faktum er likevel at det som tidligere var en nokså enkelt fisk å få på riktig plass til riktig tid, nå er en utfordring på våre kanter av landet. En utfordring, men slett ikke noen umulighet.

I forkant av det herrens år 2012 satte jeg meg som mål å få en steinbit igjen, og denne skulle til alt overmål tas fra land. Plassen der dette skulle skje var jeg godt kjent med fra før. Her fisket jeg nemlig mye etter sjøørret i mine år som nybakt sjåfør. Agnfiske prøvde jeg her første gang i 2011, etter å ha fått fra pålitelig hold at det var tatt både stor rødspette og steinbit på plassen. Steinbiten så jeg ikke noe til, men noen rødspetter ble det, sammen med en rekke sandflyndrer og lomrer.

Året etter gjentok det hele seg, bare uten rødspettene. Dermed så det ut til at målet om steinbit fra land var for ambisiøst. Heldigvis forbarmet en hissig liten steinbit-tass seg over meg i Lysefjorden et godt stykke uti mai. Fisken var ikke akkurat noe å stoppe pressen for, men den første, stangfangede steinbiten jeg har bilde av ble den likevel, og jeg erklærte målet for godkjent. Uten at jeg har tenkt å slutte å fiske etter det svømmende steinknuseverket av den grunn. Den dag i dag ser jeg på steinbiten som en av våre aller råeste fisker, og jakten på den store fortsetter med ukuelig optimisme. Fredag hadde vi årets første forsøk:

Etter den lengste vinteren på Vestlandet i manns minne, er det omsider i ferd med å bli vår her også. Så da gradestokken viste syv plussgrader fredag morgen, og jeg kom på at jeg hadde fri etter helgen, var det bare å komme seg i bilen.

På forhånd var det meldt om seks sekundmeter fra nord, og stort sett opplett. Det hele skulle også roe seg frem mot kvelden, som tradisjonelt sett er den beste tiden på døgnet på denne plassen. Som vanlig stemte det meste av dette dårlig. Det blåste minst tolv sekundmeter, og vindretningen var østlig. Det sistnevnte var egentlig helt greit, for da hadde jeg vinden i ryggen. Det førstnevnte var ikke like moro. Tolv sekundmeter er vanligvis ikke det, med mindre en driver med surfing eller drageflyging.

Men, hva skal en gjøre? Jeg rigget i alle fall stenger, fire i tallet, med glidebommer og perlekledde takler. Disse ble egnet med rå reker, kokte reker, blåskjell, brisling og akkar. Her skulle ikke noe være uprøvd. Godsakene ble spredd over et bra område, og jeg kunne ta fatt på frokost nummer to for dagen.

To tygg inn i første blings runnet det på høyreflanken. Tilslaget ble satt, og det var fast fisk.. Opp kom en sandflyndre på rundt halvkiloen. Ikke voldsomme greier, men vi var i alle fall i gang.

Klokken viste 12.30 da fisken tok. Fire og en halv time senere hadde det haglet i gode to timer, og blåst liten kuling fra de fleste himmelretninger. Men flere fisker hadde jeg ikke sett noe til. Et par run var det eneste jeg hadde å vise til da broderen ankom for å få med seg de antatt beste kveldstimene.

Med Torbjørn kom også bedre vær. Mye bedre vær. Haglet opphørte, og ganske snart hadde også vinden lagt seg. Om nå også fisken hadde våknet til liv, hadde livet vært fint. Og jammen gjorde den ikke det. Nokså umiddelbart, også.

Det hele begynte med at jeg gikk over til aktivt fiske med en Surgifix-pølse fylt av blåskjell. Dette er et stort agn, og det er steinbit og skikkelig rødspette som er målet når noe slikt blir kastet til sjøs. Denne herligheten fisket jeg rolig innover. Bare noen meter før jeg så fortommen ble det tungt, og da jeg løftet stangen kom det to nøkk. Jeg gjorde tilslag, og hadde fast fisk. Noen omdreininger senere kom fisken til syne, og den så bra ut. En flott rødspette kom sigende i det Torbjørn kom med håven, men det var også det siste vi så til fisken. Noen centimeter under vannflaten åpnet den kjeften og var fri.

Fisken var ikke enorm, men det hadde utvilsomt vært ny spettepers fra land, hadde den blitt med hele veien. Jeg vil anta at den var rundt halvannen kilo. Kjedelig at den slapp selvsagt, men like fullt et klart bevis på at rødspettene er på plass, til tross for kaldt vann. Slikt tenner håpet.

Torbjørn rigget seg til med tre stenger, og kjørte rå reker og akkar som agn. Dette skulle vise seg effektivt, selv under statisk fiske. Det tok ikke mer enn en liten halvtime før det ble meldt om fisk, og den kjentes både brukbar og flat ut. Snart kunne også en fin rødspette håves, og Torbjørn konkluderte med pers på direkten. Fisken ble veid til godkjente 1160 gram, en strålende start for broderen.

Fisket på denne plassen er nesten alltid snålt. Du kan fiske en hel dag uten napp, for så å plukke flere fine fisker til kvelden. Andre dager igjen er det en halvtime midt på dagen som gjelder. Det viktigste er i det hele tatt å ha agn i sjøen til enhver tid, slik at du ikke går glipp av noe som helst.

Etter hvert som ettermiddagen ble til kveld, ble det stadig mer aktivitet. Det nappet mye og ofte, men det aller meste kan nok avskrives som små sandflyndrer som dro i for store agn. Torbjørn kroket likevel nok en fisk, og jammen var det ikke rødspette nummer to for dagen som havnet i håven. Denne var nokså nøyaktig halvparten så stor som den første, men hadde til gjengjeld utrolig stilige tegninger.

Etter to spetter på nokså kort tid, roet ting seg igjen. Torbjørn fikk en liten sandflyndre, men det var også det eneste. Det ble mørkere og mørkere, men fisket ble ikke bedre av den grunn. Og da det var helt mørkt pakket vi sammen for dagen. Jeg hadde da fisket i ti og en halv time. Da er det ekstra moro at min eneste fisk for dagen tok etter fem minutter. Men, slik er det av og til, og det var egentlig viktigere at Torbjørn fikk noen brukbare fisker igjen, etter hans begredelige fiskevinter. Våren er ennå pur ung…

Av: Endre Hopland (Fisk og rask)

The post Min første favorittfisk appeared first on Hooked.

Etter en dag med sol og 20 plussgrader, er det høst i luften nå når det kveldes. Jeg har nettopp rygget bilen de kanskje 100 meterne ut på steinmoloen som er kveldens fiskeplass. Fem-seks sekundmeter rett fra nord lager skvalpesjø ved foten av steinfyllingen, men det er langt ifra utrivelig. Solen er på vei ned, men skylaget i horisonten ødelegger fargespillet. Lyset blir bare gradvis til mørke, uten noe å ta postkortbilder av. Det er havålvær.

Hele området her ute i havgapet huser havål, men enkelte plasser er bedre enn andre. Det morsomme med kveldens destinasjon er at det er så få bifangster her. En og annen lyr og torsk blir det selvsagt, de er jo overalt, men utover det er det havål det handler om. Og piggskate, om en treffer de riktige sandflekkene. Inne i viken, inn mot svabergene, er den beste skateplassen. Her går tarebeltet 20 meter ut fra land, men når det er slutt på taren kommer de fine sedimentene. Her trives piggskatene. Og dessverre også taskekrabbene. Skalldyrene er ofte plagsomme agntyver under havålfiske, men det som er mest irriterende med taskekrabbene er faktisk at det er så mange som vil spise de. Mennesker altså. Mennesker som setter ut teiner på sandbunnen, helt inntil tarekanten. Denne kvelden teller jeg elleve teineblåser. Ingen av de står dypere enn 20 meter. Lovverk er tydeligvis ikke noe det er verd å bry seg med. En kan bli oppgitt av mindre.

Men, livet er for kort til å dvele ved det en ikke får gjort noe med, og snart har jeg to agn i sjøen. Vel og merke i god avstand fra krabbeteinene, som jeg erfaringsmessig kan forsikre folk om at er tunge å pumpe til land med stang. Agnbeholdningen i fryseboksen var så som så, da jeg ikke har vært ute etter makrellen ennå. Fire sild og to småmakrell er det som er med på denne turen. Det er sistnevnte som får tillit fra start, rigget på glidende tackler.

En halvtime går uten tegn til liv. Vinden rister litt i stangtuppene, men baitrunnerene er stilt såpass stramt at det må mer til for at de skal mate ut snøre. Et kvarter senere kjører jeg første agnsjekk. Det er nemlig langt fra uvanlig at krabbene tar for seg av agnet uten at en merker det på stengene. Det er det som har skjedd nå. En blank krok i størrelse 10/0 kommer opp sammen med glidebommen og loddet.

I det topshot-knuten går gjennom den øverste ringen, høres et lite knepp, og jeg er plutselig uten toppring. Brenn!! Det er en stund siden surfstengene har vært i bruk, og ringfestet er helt grønt av ir. Manglende vedlikehold går utelukkende på stangeieren, så jeg har bare meg selv å takke. Reperasjonen er billig, og enkel å gjøre selv, men her ute i havgapet har jeg ikke med meg reserveringer. Dermed blir det karpestang på venstresiden av poden.

Karpestangen jeg har med meg denne kvelden er bare 2,5 pund, og den ble pakket i bilen utelukkende fordi jeg hadde planer om å skaffe litt fersk makrell mens jeg ventet på havålen. Nå må den gjøre de voksne stengene sin jobb. Dette bør ikke være noe problem, da stangen sånn sett er solid nok. Den største utfordringen er å få ut store agn og nokså tunge lodd. Jeg egner om, og kjører makrell og sild i kombinasjon denne gangen. Kastet blir ikke veldig langt, men det er heller ikke nødvendig her. Nødløsningen er på plass, og fisker tilsynelatende fint.

En liten halvtime går. Bilde av stangsilhuetter mot himmelhvelving havner på Facebook, som jo er slik samfunnet vårt har blitt. Snart får bildet en del kommentarer fra fiskere som gjerne skulle vært ute i natten selv. «Liten time nå, så sitter den» melder en av de overnevnte. 54 minutter senere kan jeg melde tilbake: «Liten time stemte bra».

Det er på karpestangen det skjer. Klokken har akkurat passert 23.00 når det begynner å tikke i Coronado-snellen. En liten meter forsvinner rolig utover. Så stopper det opp. Så går 20 centimeter til. Typisk havål-oppførsel. Og typisk krabbe-oppførsel. Ofte er det ikke lett å si hvilken av de to som er på farten før tilslaget blir satt. Derfor setter jeg tilslag med all kraft, og det eksploderer i motsatt ende. Dette er ikke krabbe-oppførsel.

Fisken er sterk og vill der ute i mørket, men ikke så sterk at det er et problem. Karpestangen takler fighten fint, og det er langt mer moro å kjøre fisk på denne enn på den mye kraftigere surfstangen. Snart kommer også fisken til syne åtte-ti meter fra land. Det ser ut som en brukbar slange, og den har ikke gitt opp kampen, ennå.

Å håve havål er en kunstform i seg selv. Fisken er en eneste lang muskel, og den har lite til overs for håver. Å håve havål når det er du selv som kjører fisken, er et helt prosjekt. Jeg prøver å ha flere tanker i hodet på en gang, og er obs på å ikke få for høy stangføring. Likevel knekker det over hodet på meg. Ålen går nemlig fullstendig fra konseptene i det den ser håven, og stangtuppen gir etter. Jeg skjønner lite, men har ikke tid til å dvele ved det. Snøret er like helt, og fisken bukter seg fremdeles foran meg. Litt manøvrering og banning senere, og den er på plass i håvnettet.

Vel oppe på avkrokingsmatten, som for anledningen er noen søppelsekker med et skumgummiunderlag under, får jeg sett litt bedre på fisken. Den er slett ikke verst for å være våre kanter av landet. Pers er det ikke, men min nest største kan det fort være. Vekten stopper på 8720 gram, inkludert håv. Det tilsvarer 7180 gram uten håv. Ikke halvgale det på årets første tur etter Conger conger. Kroken sitter også perfekt i fremre del av overkjeven, og det er uproblematisk å få den løs. Etter litt selvutløserfotografering får fisken friheten tilbake, i det regnet setter inn.

Meget happy med starten på årets havålsesong tar jeg karpestangen i nærmere øyesyn. Stangbruddet forundrer mer enn det irriterer, da dette var et bruktkjøp som ikke kostet mange Flagstadene. Forklaringen på bruddet blir likevel kjapt åpenbar. Stangen har en gammel skade rett over tredje ring fra toppen. Et nokså markant hakk rett over surringen, trolig fra transport, podvelt eller noe i den gaten. Det hjalp sikkert ikke på at jeg hadde stram brems i landingsfasen, akkurat i det ålen satte i gang med alligatorrullene sine, men bruddet hadde nok kommet snart, uansett. Med surfutstyret kjører jeg alltid hardt mot hardt når det kommer til havål. De er nemlig mestere til å rygge seg inn i stein og vegetasjon, der de kjører seg bom fast.

Med to stenger ute av drift, fisker jeg videre en halvtimes tid med den siste stangen. En hel årgangspir gjør jobben som agn, men lokker ikke til seg noe som helst. Ved midnatt regner det såpass at det begynner å bli utrivelig, og i all den tid to tredjedeler av utstyret allerede er i bilen, tar det ikke lang tid før resten følger etter, og kursen blir lagt hjemover.

Havålfisket i Nordhordland er vanligvis best i september og oktober, men persen min fra i fjor ble tatt et godt stykke uti november, mens første fisk i fjor var på land allerede i juli. Noe godt fasitsvar på når en bør fiske har jeg derfor ikke. Det jeg kan si med sikkerhet er at alle sportsfiskere på et eller annet tidspunkt bør prøve å måle krefter med en havål. Disse dyrene har enorm muskelkraft, selv når de er små. Dessuten er fisket uhyre spennende. Når det skjer noe, vel og merke…

Litt ordforklaringer:

* Baitrunner – Funksjon på en del sneller som gjør at snørespolen kan frikobles.

*Glidende tackel – Rigg bestående av en hul bom. Loddet fester en i bommen. Snøret tres gjennom bommen, og krokfortommen festes så i snøret. Når snellen er frikoblet kan fisken dra med seg agnet, mens bommen og loddet ligger igjen. Dette vil en merke på stang og snelle, og en kan sette tilslaget når en synes fisken har fått god nok tid på seg.

* Pod – Stativ til å ha stengene i under statisk meitefiske.

* Topshot – Tjukkere monosnøre en skjøter på hovedsnøret. Dette gjør kastingen enklere, og slitasjen på hovedsnøret mindre.

* Avkrokingsmatte – Underlag til å legge fisk på under avkroking. Denne beskytter fiskens slimlag, og forede utgaver er også langt mer skånsom mot fiskens skjelett og indre organer enn for eksempel en betongkai. Om en ønsker å sette fisken ut igjen er en avkrokingsmatte en klar fordel.

The post Havålsesongen er i gang appeared first on Hooked.

Det er ikke mye som skal til før noe blir en tradisjon her i dette langstrakte kongeriket vårt, og er det en ting vi nordmenn er glade i så er det nettopp tradisjoner. Dette til tross for at mange av disse er ekstremt kjedelige og alt annet enn givende. Jeg mener, hvor mange der ute kan med hånden på hjertet si at de faktisk gleder seg til å gå i en søkkvåt 17. mai-prosesjon? Eller stivpyntet stavre seg til kirken på julaften på holkeføre? Eller prøve å få fyr i et jonsokbål når det er syv pluss, stiv kuling og vidåpne sluser? De som hevder at dette er givende og moro lyver! Men hindrer det oss fra å kjøre løpet år etter år? På ingen måte! Nordmenn er tross alt tradisjonsbærere. Heldigvis finnes det noen kjekke tradisjoner, også. Bursdagsfisketuren min, for eksempel.

Bursdagsfisketuren er ikke noen lang tradisjon i husholdningen Hopland, men det er en god tradisjon. Det hele begynte 20. september i 2011. Jeg jaktet min første havål fra land, og tilfeldighetene ville ha det til at denne tok på min egen 28-årsdag. Mer skulle det ikke til: Jeg hadde innført en ny tradisjon.

Året etter skulle tradisjonen videreføres, men det var skjær i sjøen. 15. september var det nemlig bryllup, og det var på det rene at jeg kom til å være på bryllupsreise på Seychellene på bursdagen min. Dermed måtte det improviseres. På generelt grunnlag er nok det å ta med seg forloveren sin på havålfiske natten før bryllupet bare sånn halvveis en god idé. Uten at det på noen som helst måte stoppet oss. Vi trosset regn og vind, og tok bursdagsfeiringen på forskudd. To havåler ble det også, og tradisjonen var holdt ved like.

To dagers fiske gir unektelig mer informasjon og erfaringer enn en dags fiske, og fra 2011 til 2012 hadde den nye tradisjonen utviklet seg. Nå handlet den ikke bare om bursdagsfiske, men om bursdagsfiske etter havål. Og om det skulle være noen tvil: Tradisjonen skulle også videreføres på 30-årsdagen min. Denne falt på forrige fredag, og planen var en rolig kveld med min bedre halvdel, etterfulgt av havålfiske den påfølgende natten. Slik gikk det ikke. Da jeg kom hjem fra jobb og diverse henteoppdrag fredag kveld, var nemlig huset fullt. Her var det surprise-party med Jägermeister, jelly-shots og tenna i tapeten. Kvelden og natten ble alt annet enn rolig. Likevel var havålplanene nokså intakte, og både Jan og Torbjørn hevdet hardnakket at de skulle være med. Jeg hadde mine tvil…

Lørdagenen ble naturlig nok av det rolige slaget. Jeg kjørte en halv eplekake og to Premier League-kamper til frokost, og i det Chelsea og Fulham begynte å varme opp på Stamford Bridge litt utpå ettermiddagen, pakket Torbjørn og jeg i bilen. Jan var det ingen som fikk tak i. Han hadde inntatt horisontalen hjemme på sofaen, og der lå han veldig godt.

Klokken 19.30 var vi på plass, og med havblikk, synkende mørke og stigende sjø var det lite å si på forholdene. Fire stenger ble rigget opp med glidende takler og store kroker egnet med makrell. På denne plassen er det nesten alltid litt overflatestrøm, men denne lørdagskvelden var det så godt som stille. Det var i det hele tatt ideelle fiskeforhold. Om nå bare havålen var våken, også.

Det første runnet kom hos meg, like etter mørkets frembrudd. Det hadde krabbe skrevet over hele seg, og det viste seg å stemme godt. En ilter liten taskejævel ble med opp på tørt land, med klør og kjeft fylt av havålagn. Torbjørn kunne ikke være noe dårligere, og snart hadde også han kveldens første krabbe på land. Skulle det altså bli en sånn kveld? Neida, snart døde ting ut. Fullstendig ut. Faktisk var det ikke antydning til aktivitet den neste timen.

Så pep det omsider i nappvarsleren på høyreflanken til Torbjørn. Han løftet stangen ut av poden, og tok seg god tid. Kjente at fisken fremdeles var der, og at den jobbet med det store makrellstykket ute i natten. Gav fisken et lite halvminutt, og gjorde tilslag for konge, fedreland og flaggets heder. Det svarte på havålvis i andre enden, og ting var slik de skulle være.

Kampen ble ikke veldig tøff, for fisken var ikke spesielt stor. Men det var en havål. Dermed har det vært havål på land på tre bursdagsfisketurer av tre mulige. Slik statistikk kan en ikke klage for mye på. Og ennå var kvelden nokså ung. Etter litt fotografering fikk havålen svømme fint tilbake der den kom fra. Krokingen var perfekt, og ålen satte fart straks den fikk vann under buken igjen. Så var det bare å egne opp på ny, og vente på bestefaren til trekilosfisken.

Å sovne under havålfiske er slett ikke uvanlig, så nappvarslere med mye lyd er klart å anbefale. Jeg vurderte en cowboystrekk på svaberget, men det ble i stedet å ligge og se på stangtupper. Som det ikke skjedde en dritt på. Ikke før godt inne i det nye døgnet registrerte jeg litt småvugging på venstreflanken. Erfaringsmessig er det ofte på denne måten havålen avslører at den har funnet agnet, så alle opplagte krabbenapp bør undersøkes. Denne gangen var det liv i andre enden.

Særlig tro på ål hadde jeg ikke, men håpet om lysing, som det er tatt en del av på denne plassen, levde en stund. Helt til en lange i firekilosklassen brøt vannflaten. Ikke akkurat det en har lyst på under dette fisket, men litt bifangster må en regne med når en fisker på sandbunn og 40 meters dyp.

Dessverre var dette den siste fisken på land denne natten. Vi gav det en times tid til, men kastet inn håndkledet da søvnmangel og regn begynte å gjøre seg gjeldende for alvor. Torbjørn er nå oppe i tolv havåler på to sesonger, noe som er svært respektabelt på våre kanter av landet. Selv har jeg bare halvparten så mange, men til gjengjeld den største av oss. Inntil videre, that is. Broderen er nemlig ivrig i tjenesten.

Det blir garantert en del flere havålturer i løpet av høsten, og målet i første omgang er 10+ på Torbjørn og 15+ på meg. Om 20-tallet ryker venter trolig både hånlig latter og utkastelse fra diverse sosiale medier. Feiringsplanene er nemlig lagt for lenge siden, og de kommer ikke til å bli pene. Men underholdende, det skal det helt sikkert bli. Så vi krysser alt av fingre, og satser med friskt mot…

The post Havål- og bursdagstradisjoner appeared first on Hooked.

Folk snakker ofte om vårens vakreste eventyr. Klisjeen kommer gjerne på banen i forbindelse med sol, snøsmelting, hvitveis, lemming, lyden av sykkelklokker, lukten av gyllespredning eller annet som hører våren til. Alt dette er vel og bra, og etter en lang vinter er våren alltid velkommen. I mine øyne kan den likevel ikke måle seg med høsten. Det er om høsten en virkelig får muligheten til å kjenne på hvor privilegerte vi er i dette landet vårt.

En skikkelig fin høstdag trumfer det aller meste på våre kanter av landet. Dette kan selvsagt henge sammen med at Vestlandssommeren vanligvis varer i maks 48 timer, og at en i løpet av disse 48 timene enten er vekkreist på ferie eller jobber 12-timersøkter, og er knust når dagen er omme. Det kan faktisk veldig godt hende at det er nettopp dette som er grunnen til at høsten står sterkt hos mange vestlendinger. Men det er også andre vesentlige momenter som spiller inn.

Siden mange av elvene våre stenger 15. september, handler det for sjøørretfiskerne sin del om å tyne siste rest ut av sesongen. Nettene går med til fluepisking i svarte småelver, og dagene ryker til sondering av strekket og fluebinding. Oppe i liene trakker jegerne rundt med riflene sine, på jakt etter Bambi, moren hans og hele Hjorteparken. Nede i lavlandet er det bær- og sopplukkere som regjerer, og hele familien er i sving. Der elven blir til sjø ligger båtene med stabler av hummerteiner om bord. Hummerhysteriet er like intenst hver høst, og det finnes nok av de som har gledet seg siden julaften året før til havets kardinaler på ny skal bli servert sur makrell i trange teiner. Kort fortalt byr Vestlandshøsten på fantastiske opplevelser for de som liker seg ute i naturen.

For mitt vedkommende har høsten de siste årene vært synonymt med lange kvelder og netter med surfstengene, på jakt etter stor og sterk havål. Som jeg har skrevet tidligere er dette både et fascinerende og utfordrende fiske. Det er nemlig slett ikke bare å reise ut å plukke seg en havål, i alle fall ikke i Hordaland. Fisket kan være en skikkelig tålmodighetsprøve, og på de riktige kveldene egner du lett om 20 ganger i løpet av en økt. Krabbene er nemlig også veldig glade i havålagn. Men belønningen for tålmodigheten er verd det hele. Det er nemlig få ting som slår bedre ifra seg i norske farvann enn en langstrakt og grå muskel på en meter eller to. Eller potensielt kanskje også tre.

En havålfisker venner seg raskt til mye vær. Havålen er erfaringsmessig enklest å komme i kontakt med på seinsommer og høst, og siden sommeren vår som nevnt bare varer i 48 timer, er det høsten som er mest aktuell for oss. Og om jeg malte Vestlandshøsten billedskjønn for litt siden, så er det selvsagt en sannhet med modifikasjoner. Høsten vår kan nemlig være en skikkelig bitter gammel kjerring, også. Da er det bare gode klær og stålvilje som gjelder. Og en beskjeden spiseskje galskap.

Les også: Havålsesongen er i gang

Det var med disse klissvåte, kalde og på grensen til utrivelige turene i bakhodet jeg studerte langtidsvarselet til Yr før helgen. Broderen og jeg hadde planlagt en kveldstur i midtuken, og fredag var det onsdagen som pekte seg ut som en soleklar ligavinner. Mandag var derimot onsdagen ikke engang på Champions League-plass. Ikke noe nedbør riktig nok, men 11 sekundmeter er i stiveste laget helt ute i havgapet, selv om vinden skulle komme fra sørvest. Tirsdag levde Champions League-drømmen igjen. Vinden var nede i fem sekundmeter, og vindretningen var beint sør. Her skulle det fiskes.

Vi ladet opp med en bedre kveitemiddag. Råvarene var levert via duppmeite, og signert Vilhelm Skilhagen, som uten tvil var den mest omtalte sportsfiskeren i Norge akkurat denne mandagen. En håkjerring på tett oppunder tonnet fører nemlig med seg litt oppmerksomhet. Uansett, kveiten smakte fortreffelig, og førte med seg tunge mager og trøtte tryner. Ikke akkurat ideelt når en har tenkt å sitte oppe utover natten, men likevel ingenting ikke litt Red Bull fikser uproblematisk.

Klokken viste 19.10 da bilen var tømt for fiskeutstyr, og vi var på vei utover i øyene. En halvtimes tid senere hvilte fire kraftige stenger i to poder, og fire solide makrellagn prøvde å lokke havål på næringssøk til hugg. Mørket senket seg under oppriggingen, og et kvarter etter at det siste agnet traff bunnen, hadde dagen blitt til kveld. Dagslyset forsvinner fort på denne tiden av året, noe som er en klar fordel når en jakter havål. Havets anakonda tar i dagslys også, men langt sjeldnere enn etter mørkets frembrudd.

Det skulle ikke gå veldig lang tid før det skjedde noe. Allerede på første agnsjekk nappet det skikkelig da Torbjørn løftet stangen ut av poden. Han gjorde tilslag, og det var fin tyngde i andre enden. Motstanden var ikke all verden, bare et og annet slag. Derfor ble det kjapt konkludert med piggskate, som det også er tatt en del av her. Men det var slett ikke noen piggskate som etter en stund med sveiving kom sigende. En svær hummer hadde funnet makrellagnet der ute i natten, og den nektet å slippe taket i det.

På våre kysmeiteturer har det blitt mange krabber på land, men hummer har verken broderen eller jeg fått på stang tidligere. Helt uvanlig er det likevel ikke, for jeg kjenner flere som har opplevd dette tidligere. Det som derimot var litt uvanlig var størrelsen på skalldyret. Den var rett og slett svær. Jeg har fått en del hummer på annen redskap tidligere, men bare en av disse har kunnet måle seg med denne. En grov gammel kriger, med godt grodd skall og blålig skjær.

Datoen viste 2. oktober, og hummersesongen var på dette tidspunktet rundt et døgn gammel. Og her stod altså vi, med en diger kardinal i hende. Det er unektelig fristende å ta med seg en slik fantastisk middag hjem igjen, men reglene til Fiskeridirektoratet er nokså klare:

«Fra 1. oktober til 31. desember åpnes det for bruk av ruser på strekningen fra svenskegrensen til og med Møre og Romsdal. Begrensningen er satt slik at du kan ha ti ruser/hummerteiner totalt per person og per fartøy. Slikt fiske kan utøves uten særskilt dispensasjon. Dette betyr ikke at det er lovlig å bruke ruser til hummerfangst, selv om det er hummerfisketid. Hummer skal kun fanges med hummerteiner. Dersom du får hummer i rusen, garnet eller annen redskap, skal du løsne den forsiktig fra redskapet og slippe den ut i sjøen igjen».

Stangfanget hummer er nok som et tvilstilfelle å regne. Jeg tviler i alle fall veldig sterkt på at direktoratet hadde kystmeitere i tankene da de lagde reglene. Men reglene er det for en grunn. Hummerbestanden langs kysten vår er sterkt redusert, og en trekilos hannhummer gjør nok mye mer nytte i sjøen enn på et middagsbord. Etter noen bilder fikk derfor nattens første fangst med sentralnervesystem krype tilbake der den kom fra. Og det føltes godt.

Kvelden hadde unektelig begynt med en stilig opplevelse, og det skulle komme mer. Men først litt fisk. En liten halvtime etter at hummeren var tilbake i sjøen igjen, runnet det nemlig hos meg. Tilslag og fast fisk, men ingen havål. På dette tidspunktet trodde vi alt var hummer, og vi ble nesten overrasket da en trekiloslange brøt overflaten. Same procedure as last trip, dette her. Men kvelden var ennå ung, og det skikkelig stilige hadde ikke begynt ennå.

Klokken var kanskje 22.00 da det plutselig ble lyst. Ut av ingenting var det Nordlys over hele den nordlige delen av himmelhvelvingen. 2. oktober. I Hordaland. Med ti plussgrader i luften. Det hele var nesten surrealistisk. Jeg hadde selvsagt ikke med meg tripoden til kameraet, så det ble til å prøve å forevige lysshowet med håndholdt speilrefleks. Resultatet ble ikke all verden, men en får i alle fall et inntrykk av fargespillet, som holdt det gående i flere timer.

Nordlyset ble en skikkelig bonus, og en nydelig innramming av en allerede fin kveld. Men en reiser jo ikke på fisketur bare for naturopplevelsen si del. En vil jo gjerne ha noe fornuftig på kroken, også. Derfor var det stas da det runnet Torbjørn rundt klokken 22.30. Runnet sa havål, og Torbjørn gav tilslag en havål verdig. Noe som resulterte i at en topshot uten takkel kunne sveives opp. Snørebrudd i tilslaget er alltid kjedelig, men slikt som skjer når en fisker nedover berg og urer med skarpe kanter, blåskjell og rur. Det var bare å rigge om og kaste ut igjen.

Det neste skikkelige runnet kom hos meg en halvtime senere. Fisken satt i tilslaget, og avslørte straks at den var liten og ubetydelig. Opp kom en lyr i kilosklassen, som gikk rett tilbake der den kom fra uten videre dveling. Den kunne sikkert funket fint som agn, men siden vi ennå hadde noen makreller igjen, fikk den slippe med livet i behold. Så roet ting seg litt ned, og vi fikk tid til en matbit og å kikke litt på Aurora Borealis.

Les også: Havål- og bursdagstradisjoner

Like før midnatt peip det på høyreflanken min igjen, og denne gangen virket det å være sorten. I det tilslaget ble satt ble mistanken bekreftet. Motstanden der ute var bra, og vi tippet på havål i seks-syv-kilosklassen. Etter litt fighting blinket det plutselig i sjøen foran oss, og en lang, grå fisk kom til syne. Med en grønn Esca-diode hengende ut av kjeften. I seg selv er ikke dette så rart, reint bortsett fra at jeg ikke fisket med Esca. Det gjorde derimot Torbjørn.

Vel oppe på land viste det seg at vi hadde vært i kontakt med denne ålen også tidligere på kvelden. I kjeften hadde den nemlig to takkel: Mitt, som den nettopp hadde tatt og Torbjørn sitt, som den stakk av med for en god time siden. Dermed fikk broderen også tilbake redskapen sin. Ålen ble ellers veid til 6540 gram, noe som er helt brukbart her på berget.

Etter dette skjedde det ikke så mye mer. Vi matet krabber en times tid til, og slepte også noen av de helt opp i fjæresteinene før de slapp. Klokken 01.00 var vi tomme for agn, så da var det bare å avslutte for kvelden, pakke i bilen og kjøre slalåm mellom hjort og piggsvin inn igjen til Knarvik. Jeg fant puten klokken 03.15, noe som var helt perfekt med tanke på at jeg skulle på jobb fire timer senere. De gærne har det godt…

The post Høstens vakreste eventyr appeared first on Hooked.

Fikk du ikke med deg del 1? Da kan kan du lese den her

Det er sjelden vi planlegger enkle kveldsturer lang tid i forveien, men at vi skulle ut etter havålen på oktobers siste dag i 2013 ble faktisk bestemt allerede tidlig i måneden. For noen uker siden var nemlig Roger vestpå, og planen var egentlig å ta med karpefiskeren fra Østlandet med på jakt etter Midgardsormen allerede da. Denne jakten ble det dessverre ikke noe av, uten at Roger deppet for mye av den grunn. Han fikk nemlig være med Lars-Ivar på sjøen i stedet, og returnerte til fastlandet med noe slikt som 29 lysinger. Men, mye vil som kjent ha mer, og Roger er mye. Derfor ble det avgjort at vi skulle ut etter havålen neste gang han kom over fjellet. Det var altså på oktobers siste dag.

Værmeldingene var langt fra oppløftende tidlig i uken, i alle fall ikke lengst ute i havgapet der vi hadde tenkt oss. Meteorologene til Yr varslet om vind fra syv til 21 sekundmeters styrke. Eller tenk på et tall, som det også kalles. De samme meteorologene hadde også troen på at det kunne komme litt lyn og torden i løpet av kvelden, og de var mer eller mindre sikre på at det kom til å bli dyvått. Herlig stemning, med andre ord. Det eneste umiddelbart positive å trekke ut av varselet var at vinden skulle komme fra sør. I utgangspunktet betyr dette at vi ligger i le, og sånn sett burde vi kunne fiske med hver vår stang uten nevneverdige problemer. Fiske med mer enn en stang hver her ute er uansett en glemmesak. Til det er strømmen altfor heftig. Saltstraumen light. I alle fall nesten.

Uansett, torsdag 31. oktober kom, og ting så egentlig nokså lovende ut. Hjemme i Knarvik var det fint vær og lite vind til langt utpå ettermiddagen, men de som bestemmer der oppe i skylaget hadde selvsagt andre planer for kvelden i nordvest. Torbjørn og jeg var av sted litt før klokken 16.30, og etter et kjapt pit-stop på Campelen, der vi plukket opp Kristian, Roger og agn nok til å forsyne en liten linebåt, var vi på vei mot ålebolet ute i havet.

Les også: Havålsesongen er i gang

Bolet ble for øvrig oppdaget ved en ren tilfeldighet. Det vil si, Kristian har fisket mye der ute – og fått mye bra fisk – men det var først da han gikk over til surfstang og stort agn at det ble virkelig interessant. En havål på gode 14 kilo, tatt midt på lyse dagen, er ikke hverdagskost på våre breddegrader, men det var nettopp dette Kristian halte opp under torskefiske. Når så neste tur leverte tre dagfangede havål, ble det klart at den første fisken ikke bare var et blaff. Det store spørsmålet var: Hva kunne plassen levere etter mørkest frembrudd?

Dette spørsmålet besvarte Kristian og Kim nokså kort tid etter. Åtte havål på første nattetur, med fisk på 12,6 kilo på topp, lar seg høre her hos oss. At det i tillegg ble et par slit på kjempefisk gjorde ikke plassen mindre spennende. Jeg våger påstanden at Kristian har funnet et skikkelig havålbol, og det er usannsynlig fett. De andre havålplassene våre ligger nok i nærheten av det som kanskje er lignende bol, men det er langt mellom hver gang det blir tatt tre havål eller flere på noen av disse stedene. Og det er langt mellom de store. Derfor er denne oppdagelsen ekstra morsom.

I utgangspunktet skal en trø varsomt når en finner en slik plass, og ikke fiske den sønder og sammen. Akkurat på denne plassen kan jeg likevel ikke se for meg at overfiske blir et stort problem. For det første kjører vi utelukkende catch and release på havålen. For det andre ligger plassen slik til at en ikke finner den om en ikke vet akkurat hvor en skal. En kjører i praksis til en tror en har kommet for langt. Så kjører en ennå litt lenger, til en er helt sikker på at en har kommet for langt. Så kjører en ennå et stykke, før en svinger av hovedveien, og gjentar reglen beskrevet i forrige setning. Når en så omsider parkerer, venter en halvtime til fots gjennom bløtt terreng, før en på et gitt tidspunkt tar av gjennom skauen i retning sjøen. Litt mer trakking følger. Og litt klatring, selvsagt. Og så er en fremme.

Plassen i seg selv er super å fiske fra, og det kan også være en del fiskere her samtidig. Det er likevel stygge kanter der nede under den ekstremt strømfylte havoverflaten, og en skal ha utstyr som tåler en trøkk for å kunne fiske effektivt her. Vi kjører med lange og kraftige surfstenger, store sneller med baitrunnerfunksjon og kraftig braid, ti meter med 0,90-topshot og glidende takler med store kroker egnet med hel makrell. Det er brutalt, men havålen er også en brutal fisk.

Denne torsdagskvelden hadde det blitt mørkt ute før vi stoppet bilene. På vei utover hadde vi møtt på både hekser og vampyrer, men slikt må en jo etter hvert regne med på Halloween, selv i Norge. At det kom til å bli en frisk fisketur skjønte vi med det samme. Vinden reiv godt, og regnskyene truet. Men, har en først kjørt ni mil for å fiske, så snur en ikke på grunn av litt vær. Snart var vi også på vei utover til kveldens destinasjon, trolig som det særeste trick or treat-følget i mils omkrets.

Les også: Havål- og bursdagstradisjoner

Jeg skal være den første til å innrømme at turen gjennom skauen var hard. Ikke turen i seg selv altså, men turen med min bekledning. Ull innerst, fleeze i midten og Hydro Guard ytterst er rett og slett en dårlig idé når det er tolv grader ute og en skal gå langt. Men men, kald ble jeg i alle fall ikke, verken på turen bort eller i løpet av fisketuren. Det var nok kjøligere for de som sverget til regntøy.

Etter mye gåing på geledd bak vår fryktløse leder Kristian, som hele veien snakket om de fine mulighetene for bifangst i form av flott matfisk, var vi omsider fremme. Å si at vi lå helt i le ville være en overdrivelse, for vinden hadde dreid litt over på sørvest, og vi merket den godt. Men nedi dumpen der vi slo oss til var det likevel tålig fine forhold. Vi gikk klar den aller verste vinden, og troen var egentlig på topp. Her var det bare å rigge opp i en fart, og får agnene i sjøen.

Normen som gjelder her ute, og som egentlig burde gjelde alle steder når et helt følge er på tur, er at de som mangler arten eller har minst pers får fiske på den antatt beste plassen. Alle fire som var på tur denne kvelden har fått havål tidligere, men Roger og Torbjørn har minst pers. Derfor rigget de seg til der det er tatt flest åler. Kristian og jeg satte opp podene våre litt lenger sør, men fremdeles i umiddelbar nærhet av åleland. Med fire hele makreller i sjøen kunne ventingen begynne.

Kristian fant frem kaffe og kjeks, og hadde planer om å gjøre det hele koselig. Det gikk dårlig. Torbjørn hadde det nemlig travelt, og etter bare fem minutters fiske meldte han høylytt om fisk. Fordelen med å være mange på tur er at det er reell mulighet for å forevige noen fighte- og landingsbilder med fotoapparatet, så mens Kristian håvet lot jeg blitzen gå varm. Kveldens første ål ble klokket inn til 5,4 kilo. Ingen kjempe, men vi var i gang!

Under et kvarter senere hørtes nye skrik i natten. Torbjørn hadde gått seg i nok en fisk, og håv, kamera og alt som hører med ble på ny funnet frem. Denne gangen håvet Roger, i tøffe dønninger, og kveldens andre havål havnet på tørt land. Litt mindre denne gangen, men likevel gode fire kilo med muskler.

Kvelden hadde begynt eventyrlig, men mer var i vente. Nokså nøyaktig tolv minutter etter at havål nummer to for kvelden hadde fått friheten tilbake, skjedde det ting hos meg. To tikk fra snellen var alt hun skrev, men det var nok. Tilslag, og massiv tyngde i andre enden. De første tre sekundene trodde jeg på kjempeål. Så innså jeg at snøret satt godt der nede i tareskogen. Men i enden var det likevel fisk, og den kjentes brukbar ut. Å få ålen gjennom en skog med sukkertare, i høye dønninger, er litt av et prosjekt. Men etter mye og hardt press kom omsider fisken sigende. Torbjørn håvet sikkert, og kveldens foreløpig største ål ble løftet inn på land. Fisken ble veid til 7,2 kilo, årsbeste med knappest mulig margin for min del.

Tre havål på land i løpet av 40 minutter er unektelig spesielt på våre kaner av landet. Likevel gikk det bare fem minutter fra siste ål var i sjøen igjen til Torbjørn nok en gang ropte om fast fisk. Og denne var svær, det var han helt sikker på. Kampen ble knallhard, men Torbjørn og hans bunnsolide Greys-stang hadde kommandoen. Vel oppe i overflaten var troen på en fisk på 10+ stor. Jeg håvet på direkten, og spenningen var stor når fisken havnet på vekten. Dette var Torbjørn sin 19. havål, men han har ennå til gode å bikke ti kilo. Det klarte han heller ikke denne gangen. Vekten stoppet på 9,2 kilo, og selv om det var ny pers var det likevel litt skuffelse å spore hos ålefiskeren.

Tiden går ofte fort når det er action på fisketur, og vi hadde strengt tatt litt vanskelig for å tro at vi hadde holdt på i under en time i det havål nummer fire ble sluppet tilbake igjen. Men det hadde vi faktisk. Klokken på kameraet bekreftet at første fisk hugg klokken 19.36, mens den fjerde tok agnet klokken 20.20. Tre helt sinnssyke kvarter innledet altså kveldens fisketur. Det var nesten for godt til å være sant.

Resten av turen skulle for så vidt bli sinnssyk, den også. Men av helt andre grunner. Litt over klokken 20.30 kom nemlig regnet, og da slusene først åpnet seg der oppe, bød de på både monsun og syndeflod. Som om ikke det var nok tok vinden seg ytterligere opp, og mens lyn på lyn lyste opp Nordsjøen, gjallet det i tordenskrall like over hodene våre. Dermed ble det fiskepause, og en skvett kaffe, for de som liker slikt. Det er greit å fiske i dårlig vær, men det er ingen grunn til å være fullstendig idiot. Det fører sjelden noe bra med seg.

Pausen varte en god stund, for Tor med hammeren var ram denne kvelden. Etter hvert flyttet likevel tordenværet seg, og fisket kunne fortsette. Nå handlet det meste om at Roger skulle få valuta for turen, og litt utpå kveldingen fikk han omsider på en solid havål. Dessverre sleit fisken seg etter syv-åtte sekunder. Trolig har topshoten kommet borti noe skarpt, for denne var kuttet tvert av. Kjipt, for det så ut som en bra fisk.

Les også: Høstens vakreste eventyr

Vi truet på videre i høstkvelden, og da klokken gikk mot 23.00 hadde jeg en ny kontakt. Fisken stakk dessverre med agnet. Trolig satte jeg tilslaget litt for kjapt, før fisken hadde fått hele makrellen inn i kjeften. Det samme skjedde med Torbjørn like etter. Jeg hadde ellers en lyr på land et lite øyeblikk, før også den fikk svømme tilbake der den kom fra. Dessverre var det stille borte hos Roger, og ved min venstre side gikk Kristian frem og tilbake og gjentok seg selv: «Kan ikke Roger bare får en også, da?». Kristian tar nemlig guiderollen svært alvorlig, og statistikken hans er også upåklagelig.

Dessverre er det ikke Kristian som bestemmer hva som skal finne agnet der nede på bunnen. Likevel var stemningen stor da Roger omsider meldte om fisk, samtidig som den lånte Vengeancen hans slo knute på seg. Kampen ble seig, og alle var 100 prosent sikker på havål. Derfor ble der noen lange tryner da en solid torsk kom sigende. På fagspråket kalles dette gjerne å «Ta en Irvin», noe Roger vedkjente seg nokså kjapt. Han skulle selvsagt furtet på poseringsbildet, men for en kloakkingeniør fra Porsgrunn er en kysmeitet torsk på 9 blank faktisk litt for kult til at geipen blir hengende. Kristian var også mer enn happy med matfisk, og torsken var sløyd og prekevert før Roger hadde fått egnet om.

Været hadde nå tatt seg ytterligere opp, og bare folk med alvorlige feilkoblinger ville tenkt på å være utendørs. Akkurat der stiller vi heldigvis sterkt, så vi truet på videre. Håpet om havål til Roger levde videre, men til slutt måtte vi bare innse nederlaget. Havålen beit som besatt på strømtopp, men etter dette roet ting seg veldig ned. Og siden det var torsdag, og været var brygget ut i svarteste Helvete, gav vi oss ved midnatt. Turen tilbake gjennom skauen ble for så vidt interessant nok, men det var mest på grunn av veldig dårlig batteri i hodelyktene. Ute i øyene er det nemlig lite lyktestolper. Men, vi kom oss nå frem til slutt, og jeg var faktisk ferdig dusjet og i seng til klokken 03.00. Kryss i taket for den, det hadde jeg ikke regnet med.

Et lite apropos til slutt: På generelt grunnlag skal en selvsagt være forsiktig med vind og vær, og en fisketur som denne er ikke anbefalt å gjennomføre på egen hånd. Å ta sjanser i slikt vær hører ingen steds hjemme. Når det er sagt er det få ting som er mer fascinerende enn å være ute i mye vær, så lenge en tar sine forhåndsregler.

Helt på tampen tar vi også med en liten fun fact: Jeg har tidligere hevdet at fiskekompis Ojan må være et unikum i sportsfiske-Norge. Jeg kan i alle fall ikke se for meg at det finnes andre artsjegere her til lands som har både lysing, blålange, piggskate, havmus, glassvar og havål på en liste som til sammen bare teller 24 arter. Torbjørn har likevel, om mulig, en nesten like drøy rekord. Etter en kjapp tur søndag kveld er han nemlig oppe i 21 havål totalt, der alle er under ti kilo. Det sykeste er likevel at han aldri har fått vanlig ål. Slå den, du…

The post På jakt etter Midgardsormen, del 2 av 2 appeared first on Hooked.

Jeg fikk min første kveite for noe slikt som 17-18 år siden. Den tok på reke, under fiske etter rømt regnbueørret, som på den tiden var et stort problem i nærområdet vårt. Kveiten var bare rundt en kilo tung, men likevel ikke til å ta feil av. Sammen med noen kamerater fisket jeg i løpet av de neste dagene en hel drøss av arten, og det var bare fisk på pluss/minus en kilo. Dette var snodig, for jeg hadde vel knapt sett en kveite før disse dagene, til tross for en enorm mengde timer på sjøen. Kveiten er kort og godt ikke en vanlig fisk på våre kanter av landet. I alle fall var den ikke det den gangen.

Det viste seg at de mange småkveitene vi fisket var resultatet av et feilslått forsøk på kveiteoppdrett ikke langt fra fangststedet. Kveitene hadde stukket av fra fangenskap, men holdt seg samlet, som de nok var vant med fra karet eller merden de hadde gått i tidligere. Dette forklarte en hel del, og min beskjedne kveitepers har sånn sett alltid hatt en liten bismak. Uten at jeg har dvelt altfor mye ved dette. Jeg tror nemlig at jeg egentlig alltid har regnet med at det kom til å dukke opp en ny kveite på et eller annet tidspunkt. Jeg er tross alt ute og fisker i sjøen på ukentlig basis.

Men kveitene har latt vente på seg, og det er trolig med god grunn. Riktig nok blir det tatt en og annen kveite på stang på vår kant av Vestlandet hvert år, men bestanden kan umulig være veldig stor. Hadde den vært det hadde de tilfeldige fangstene garantert kommet hyppigere. En trenger da heller ikke være fødd på en helligdag for å skjønne at grovmaskede breiflabbgarnlenker på kryss og tvers i kveitene sine gytegroper er en dårlig strategi for å bevare en allerede hardt prøvet, vestnorsk stamme. Trålposer uten rist gjør heller ikke underverker for den majestetiske flatfisken, bare sånn at det er nevnt.

Fiskeridirektoratet har heldigvis tatt tak i problemet, og det er innført en del restriksjoner i kveitefisket. Minstemålet på 80 centimeter gjelder over hele landet, og kveitene er også fredet for målrettet, kommersielt fiske langs hele kyststripen til Harald Rex mellom 20. desember og 31. mars. Nord for 64° er det i tillegg forbudt å fiske etter breiflabb med garn fra 1. januar til 20. mai og fra 20. desember og ut året. I området mellom 62° nord og 64° nord gjelder breiflabbgarnforbudet fra 1. mars til 20. mai.

Sør for 62° er det derimot breiflabbgarnanarki året igjennom. Grunnen til at disse garnene er en case i denne sammenhengen er at de fanger mye kveite som bifangst. Kveitene får fiskerne levere på mottak til god pris, og det er ikke vanskelig å forestille seg at det er lett for å oppsøke typiske kveiteplasser når en har loven i ryggen, uten at jeg med det påstår at dette er noe alle garnfiskere driver med. Det som er mest trist oppe i hele smørjen av manglende lovverk er likevel at breiflabbgarnfisket også er tillatt om vinteren, når kveitene gyter. Det faller egentlig på sin egen urimelighet, men det er like fullt lov her i sør.

Nå hører det med til historien at Fiskeridirektøren nylig foreslo at bifangst av kveite tatt under fiske med monofilamentgarn og maskevidde på 360 millimeter (altså klassiske breiflabbgarn), blir begrenset til 1 prosent avregnet per uke. I klartekst betyr dette at breiflabbfiskerne får kraftige begrensninger i bifangstleveransene sine. Om forslaget blir en realitet vil det etter alt å dømme være en stor seier for Vestlandskveitene. I alle fall våger jeg den påstanden.

Nå er ikke dette ment som et angrep på yrkesfiskerne. De opererer tross alt med loven på sin side, i alle fall jevnt over. For meg handler dette i bunn og grunn om hvordan vi behandler ressursene havet skjenker oss. I oppveksten undret jeg meg ofte over at kveitefangstene våre nærmest var fraværende, og jeg skal ærlig innrømme at troen på at det noen gang vil bli et godt kveitefiske på hjemmebane ikke har vært særlig høy i voksen alder, heller. Jeg hadde egentlig slått fra meg hele Vestlandskveiten inntil en aprilkveld i det herrens år 2012. Da ble et nytt håp tent, og siden den gang har det ene positive tegnet etter det andre dukket opp, uten at jeg med sikkerhet kan si hvorfor.

Det hele begynte på en plass her hjemme hvor jeg har brukt mye tid de siste årene. Her er det sandbunn, noe fangstene jevnt over reflekterer. Den nevnte aprilkvelden hadde jeg min første kveite på aldri så langt tid på vei inn i håven da den kastet på hodet, spyttet agn og krok og tverrvendte. Fisken var liten, kanskje halvannen kilo, men det var like fullt riktig art. Selv om den aldri ble landet viste den i alle fall at den ferdes i området.

Fire måneder senere ringte min bror meg seint på kvelden. Han visste ikke helt hva han skulle gjøre med fisken han nettopp hadde landet, men det var i alle fall på det reine at han hadde fått en kveite som bifangst under havålfiske, også dette på en av de faste plassene våre. Vekten hadde han sparket uti en dam i tumultene med fisken, men den ble anslått til rundt åtte kilo. På dagen en uke senere var jeg ute med surfstengene på samme plass, og jammen ble det ikke en kveite på meg også. Liten denne også, rett under fem kilo, men likevel kveite på hjemmebane.

Etter disse to fangstene begynte vi for alvor å få troen på at det var håp for den hjemlige kveitebestanden. Et syltynt grunnlag selvsagt, men det er ikke mer som skal til for å tenne et håp. Dette håpet ble ytterligere forsterket da jeg fikk nok en kveite tre måneder senere. Denne tok lenger inne i fjordsystemet, og var på omtrent samme størrelse som den forrige. Også denne ble tatt på surfutstyr, men makrell som agn.

Nå er selvsagt ikke småkveite i seg selv en targetfisk, men at de små er til stedet forteller likevel en viktig ting: Vår kant av Vestlandet er et oppvekstområde for kommende havdronninger.

I juni i år gikk turen på ny til området der jeg mistet den lille kveiten i april 2012. Denne gangen fikk fiskekompis Dan seg en kjempefight med nok en Vestlandskveite. Fisken ble klokket inn til pene 16,3 kilo, og vi konstaterte at også de litt større kveitene patruljerer de grunne sandbankene vi vanligvis fisker rødspette, lomre og sandflyndre på.

Etter dette har det vært stille på kveitefronten. Frem til denne helgen. Egentlig skulle Kristian, Torbjørn og jeg til sjøs etter lysingen søndagen, men den turen satte værgudene en effektiv stopper for. I stedet ble det kystmeite med håp om rødknurr, en art som har blitt observert her et par ganger. Troen på den røde med de store finnene var ikke helt på topp, men fisk, det skulle vi i alle fall få. Såpass var vi klare på.

Vi var på plass litt før klokken 13.00, og fikk kjapt agn i sjøen. Her inne kommer vinden i råser, så tidvis kjente vi det godt. Uten at det hadde noe å si for fisket. Før det hadde gått en halv time runnet det nemlig som ville helvete hos Torbjørn. Tilslaget satt som det skulle, og det var fleks i staget på direkten. Runnet sa egentlig tydelig torsk, men småkveitene har lurt oss før. Og det gjorde de også denne gangen. Snart kom nemlig fisken til syne, og visst var det kveite. Håv hadde vi ikke med oss, men landingen gikk likevel uproblematisk.

Fisken var ikke mer enn et par kilo, men kveite var det like fullt. Etter noen kjappe bilder fikk den selvsagt friheten tilbake. Torbjørn brente på sin side et nytt agn utover, og fem minutter senere runnet det på ny. Historien gjentok seg, og nok en liten kveite ble forsiktig landet for hånd, fotografert og sluppet tilbake igjen.

Med to kveiter på land før vi hadde fisket i en time, hadde vi egentlig veldig lite å klage over. Men så klaget vi ikke heller. Resten av turen ble fiskerik, men flere kveiter ble det ikke. Jeg fikk en hyse på rundt tre kilo, og en lyr på omtrent samme sizen. Torbjørn fikk også en brukbar lyr, mens Kristian fikk en mindre hyse. Da mørket tok oss ble det fullstendig hvittingbonanza, ispedd en del knurr, noen lyr, noen hyser, noen sypiker og en torsk. Eller sagt på en annen måte: Det er ikke rart at kveitene har dette som oppvekstområde. Mat virker det nemlig å være mer enn nok av.

Jeg har ingen vitenskap i støtte meg på i dette utsagnet, men for en mangeårig ivrig sportsfisker virker det unektelig som om det er mer kveite på våre kanter av landet nå enn det var for bare noen få år siden. Gode krefter har lenge gjort en kjempejobb for å øke fokuset på å bevare den sørlige kveitestammen. Særlig er Torstein Halstensen, for mange kanskje kjent som den linefiskende bergenseren i NRK-dokumentaren Dronninga i dypet, et unikum. I samarbeid med Havforskningsinstituttet fisker og merker han kveiter i Hardangerfjorden, et arbeid som er med på å gi forskerne svar på mange spørsmål om den mystiske flatfisken. Den frivillige innsatsen han legger ned i prosjektet er både imponerende og inspirerende.

Som nevnt våknet kveiteoptimisten i meg i april 2012. Jeg er ikke mindre optimistisk i dag, halvannet år senere. Kanskje er det mulig å fiske målrettet etter storkveite med reell sjanse for fangst også her i sør om noen år? Kanskje får vi en stamme som er i nærheten av den som i dag finnes i Nord-Norge? Kanskje blir kveiten en så vanlig fisk i Sør-Norge at catch and release-utstyr blir standardutrustning i båtene fiskecampene våre leier ut, på samme måte som i nord? Jeg lever i alle fall i håpet…

The post Havets dronning appeared first on Hooked.

Heder, ære og våre klær!

Vi fikk nettopp en mail fra Phil som godt oppsummerer siste ukes happening i Trøndelagen; Norwegian shore fishing festival // Kystmeitefestivalen.

Da det er litt travelt om dagen, regner vi med du klarer å lese engelsk – hvis ikke får du ta en Google translate!

PS. Med tanke på at stormen Hilde besøkte kysten vår akkurat når gutta starta festivalen, er det overlegent bra at de i det hele tatt fikk fisk. Så løsnet jo både været og fiske på slutten.

Se bildegalleriet

De fleste bildene er kommentert.

Skarnsundet Fjordsentre has hosted Norway’s first ever shore fishing festival and after a lot of work and organization the start dates soon came around. I had asked all the anglers to arrive the day before the festival would start. This would give me the opportunity to take the groups around the marks, explaining to them were the are and how to fish them.
9am on saturday the 16th November the festival was started. All the anglers were keen to get fishing. News was soon coming in of a storm that was on its way over the North Sea and heading for Norway. Credit to the anglers who fished on and found sheltered marks that still produce fish. The winds were hitting speeds over 80 mph and the forecasters were saying it was the worst storm in 20 Years!

Massive thanks to the Weston Outcasts and Paul Rodges from Rock Grip for supporting the festival. We had a cracking presentation night at the local pub with a pizza buffet, plenty of trophies and a great raffle earning 500 pounds for a local charity!

James Madsen with the overall winners trophy.

Please keep checking www.nordicsportfishing.com we will be releasing next years festival dates very soon.

Many thanks

Phill

The post Dette er vinnerne av Kystmeitefestivalen // Norwegian shore fishing festival appeared first on Hooked.

At agnfiske i sjøen er effektivt er hevet over enhver tvil, og arter som for bare noen få år siden ble sett på som nesten helt umulige å få på stang, er i dag fullt overkommelige med riktig utstyr, riktig destinasjon og en ikke like riktig sammenskrudd hjerne. Men så er det denne sjøen da. Den slutter aldri å overraske. Heldigvis.

For Tommy Mangerøy og fiskekompis Espen Knarvik, begge fra Sotra utenfor Bergen, ble fisketuren natt til 4. januar 2014 helt spesiell. De to er begge medlemmer av Bjørgvin Havfiskeklubb, og er ofte på sjøen med storfisk for øyet. I det siste er det likevel kystmeite som har fattet interessen til karene, og i det vi gikk inn i årets første helg skulle havmusen, selve signaturarten til kystmeiterne i Bergen, til pers.

Les også: Havmusfiske

Utgangspunktet var kaien ved Bontelabo, som det ofte er for folk i Bergensområdet som mangler havmus på artslisten sin. Dessverre, eller rettere sagt heldigvis, lå det en stor båt til kai som sperret for fiskemulighetene. Dermed ble det å høre på rådet fra Kristian Mæland bak disken hos utstyrsforshandler Campelen på Bryggen: Legg turen litt lenger nord.

De to fiskerne var på plass helt nord i Bergen kommune utpå kveldingen fredag, og agn var i sjøen klokken 22.30. Stengene ble satt i podene, og ventingen kunne begynne.

– Vi er jo egentlig havfiskere, så tålmodighet er ikke det vi er aller best på. Men under dette fisket må en jo regne med litt venting, sier Tommy Mangerøy til Hooked.

I halvannen time holdt de to kompisene ut før pratet om å flytte på seg begynte. Forslaget om ny plass var knapt ytret før det nappet voldsomt på stangen til Mangerøy.

– De første nappene var ville. Så bare rant snøret av den frikoblede snellen. Jeg fisket med sirkelkrok, så fisken fikk god tid. Og da jeg strammet opp var det tyngde i motsatt ende, seier han til Hooked.

På kaien karene fisket når en dypt, over 150 meter i riktig kasteretning, og det var her Mangerøy hadde peilet seg inn. Dermed hadde han en lang sveiveøkt foran seg. Da kveldens første tegn til liv brøt overflaten en stund senere, ble det stille på kaien. Fisken som hadde funnet den pulleytakkelfiskede makrellstrimmelen der ute på dypet var nemlig en skolest, og det er en helt sensasjonell fangst. Etter alle solemerker er dette den første skolesten som noen gang er tatt fra land i kongeriket Norge.

– Vi ble litt satt ut. Målet for turen var havmus, men dette var jo utrolig mye bedre, sier en trøtt men veldig fornøyd Mangerøy til Hooked.

For å sette fangsten litt i perspektiv: Skolest er ikke en direkte uvanlig fisk i de dype fjordene i Norge, men det er bare en håndfull fiskere som noen gang har fått den på stang. Den lever nemlig ofte pelagisk på dypet, gjerne 10-50 meter over bunn, men likevel altså på mange hundre meters dyp. Skolesten spiser både fisk og skalldyr, og jakter også tidvis langs bunn, men den er på ingen måte lett å treffe på. At ingen av de mange hundre tusen fiskerne i Norge tidligere har fått den under fiske fra land sier vel det meste om hvor spesiell fangsten er.

Les også: Slik knyter du et pulleytakkel

Mangerøy er naturlig nok meget fornøyd med den fantastiske fangsten. Fisken ble kontrollveid til 1658 gram på en bensinstasjon,fordelt på 77 centimeter. Fisken blir trolig middag en av de kommende dagene. At det var kameraten som fikk targetarten havmus litt senere på kvelden tar han ikke så tungt.

– Det blir nok lettere å få havmus en annen gang enn skolest, gliser storfiskeren fra Sotra.

For havmusen, den skal Mangerøy selvsagt ha på listen sin i løpet av året.

– Vi har begynt en intern konkurranse om hvem som klarer flest arter i løpet av et år. I natt fikk jeg også lange og hågjel, og dermed er jeg oppe i ni arter. Espen har ti, så det er jevnt. Og året er jo ikke akkurat gammelt, sier han.

Skolesten til Mangerøy er ikke bare sjelden. Den er også stor. Den gjeldende norske sportsfiskerekorden er det Kjetil Guttormsen som har. Fisken hans veide 1724 gram. Carl Oscar Raphaug sin potensielt nye norgesrekord fra Trondheimsfjorden i sommer veide til sammenligning 1900 gram. Denne fisken venter ennå på norgesrekordjuryens godkjenning.

The post Sensasjonell kystmeite-fangst fra Bergen appeared first on Hooked.

Etter ukevis med storm, regn og vind, eller Vestlandsvær som noen kaller det, ble det omsider en luke åpen for fisking. Været som var meldt var ganske så lovende. Stigende trykk, overskyet og lite regn stod oppført som «sikkert» på værmeldingen.  Turen gikk nordover i Hordaland for å få tak i litt matfisk, og gjerne noe spennende arter.

Tidlig på morgenen ringte alarmen. For meg som enda ikke var kommet ut av ferierytmen, var det hardt å stå opp, selv om det ikke var så tidlig som det føltes. Og klokken var over halv ni da vi endelig satt i bilen. Bak rattet kjørte min far mot nord. Det er rundt en time å kjøre til stedet, men som så ofte ellers la vi inn et stopp på veien. Været var nesten perfekt, dersom en så bort fra noen sterke vindkast som slo nedover fjellsidene enkelte utsatte steder.

Etter en halvtimes kjøring, svingte vi av veien og til en gammel kai hvor det før ble lastet sand om bord på fraktebåter. «Utstikkeren» som vi kaller kaien, er en liten kai som ofte byr på godt fiske når forholdene er de rette. Morgendis hang over fjorden, som for øyeblikket lå nesten speilblank i le av fjellene.

Les også: Vinterfiske etter flyndre

I viken samler det seg ofte sild, som jages av stor lyr, sei, torsk og til tider mer spennende predatorer. I dag var det ingen tegn til sild i viken, men med så flotte forhold var det bare å prøve seg. Min far hadde fast fisk på første kast. Inn kom det en flott lyr på opp mot fire kilo. Bak lyren kunne jeg skimte skyggene av en annen nysgjerrig lyr. Jeg slapp ned stor jigg og lot den danse i overflaten. Opp fra mørket kom en lyr, hugg etter jiggen men bommet. Den ga seg ikke, men hugg igjen, bare sekunder senere, og denne gang var det fast fisk. Den var mindre, men likevel en fin fisk på snaue tre kilo.

Vi fikk tatt noen få kast til før bettet avtok. Bettet var intenst i starten, men etterhvert som lyset ble sterkere gikk fisken antakelig ut på dypere vann, og til slutt var den vanskelig å få. Men vi sa oss fornøyd med seks flotte lyrer, hvorav to var opp mot fire kilo. Alt i løpet av et drøyt kvarter. Og fortsatt var dagen lang, i hvert fall så lang som den kan bli en tidlig morgen i januar.

Ferden gikk videre. Over fjellet kom vi nå ned til en ny fjord. Her har jeg fisket mye før. Om vinteren er overskyet vær best. Er det klart vær er det en dårlig kombinasjon med klart vann uten alger. Fisken blir ofte sky og holder seg ute på dypet. Det samme gjelder når frost tvinger sjøtemperaturen ned mot null, noen ganger under. Denne dagen var sjøtemperaturen nesten åtte grader.

Denne plassen byr stort sett på godt fiske hele året. Spesielt når temperaturen ikke er for høy og skyer gjemmer bort solen. Plassen er spesielt kjent for store sandflyndrer, men stor flott fisk av andre slag er heller ikke uvanlig. Min flotteste fisk her, var nok en rødspette jeg tok for flere år siden. Den veide noen gram under 3,5 kilo.

Det var lysere nå, men dessverre hadde vinden tatt seg opp. Det stoppet oss ikke. Fire stenger med forskjellig oppsett var slengt ut på sandbankene og ventingen kunne starte.

Les også: Lillesand leverer VARene

Min far var som vanlig ute etter matfisken, eller fisken som også går under synonymet «kjedelig fisk». Nå skal jeg ikke si at hverken stor lyr eller torsk er kjedelig, men jeg hadde som vanlig satt meg for høye mål for dagen. Når jeg er ute og fisker har jeg alltid en tanke i bakhodet, jeg drømmer om rekorder og storfisk med stor S. Etterhvert har jeg forstått at det ikke ender med slik fisk hver gang, men jeg tror en sportsfisker må være både tålmodig, dyktig og ikke minst optimistisk.

De obligatoriske knurrene kom opp på rekke og rad. Noen ga fra seg lyd, andre var rolige og en var tydeligvis i stemmeskiftet. Han minnet litt Knut Arild Hareide, faktisk. Det var lite å rope hurra for den første halvtimen.

Etter en liten periode uten noe aktivitet var det noe som drev ramp med min fars agn. Pent plassert på tretti meters dyp var det noe som kom med lange run. Ikke noe napping, det bare dro, og rev flere agn av. Far, som har erfaring fra sitt åtte år lange opphold i Australia, stod og undret seg, men kom med følgende: «Det er akkurat som blekksprutene i Australia. Hva kan dette være for noe?». Han begynte å sveive rolig. Det var tyngde. Det var ikke noe utpreget napping, bare litt drag og rykk innimellom. Under vannskorpen ved flytebryggen så vi en antydning til noe ved kroken. Det var ikke fisk. Krabbe trodde min far først. Selv trodde jeg det var noe tang- og tareskit. Ikke før det brøt overflaten kunne vi tydelig se hva det var. Det var en akkar!

Det artige vesenet kom på land og skiftet momentant farge. Det er utrolig fascinerende å se hvordan pigmentene i huden kunne skifte farge såpass fort og dramatisk. Akkar er noe hverken jeg eller min far har fått i Norge tidligere. Og ikke var det noen småkar heller. I full lengde fra enden på de lange fangarmene og bak til «halen» målte det 78 centimeter. Dette var moro!

I det vi tok bilder av blekkspruten var det aktivitet på den ene karpestangen min. Noen kraftige rykk tydet på litt størrelse. Tilslag ble fort satt og fast fisk kunne bekreftes. Noe stort var det aldeles ikke, men en grei lange anslagsvis oppunder tre kilo kom opp fra tjue meters dyp.

Den påfølgende timen var det mye aktivitet, men ikke hos meg. Utstyret vi fisket med var relativt likt. Makrellagn på long-shank kroker i størrelse 3/0. Den eneste forskjellen var at jeg brukte 6-7 fargerike perler på mine tackler, mens min far brukte et helt enkle tackler, – en krok og ett søkke. Han påstår at REMA-reklamen om at «det enkle som oftest det beste» også gjelder når en skal fiske.

Les også: Endelig har flatfisken våknet

Han dro flere hyser. Mange av dem var store. Over tre kilo, og den største på 3,6 kilo. Jeg var til dels skuffet, men også overrasket over at hysene nektet å ta mitt agn. Samme dyp, samme sted, samme agn – Den eneste forskjellen var som nevnt bruk av perler.

Etter at han hadde fått opp fem store hyser var det nok. Jeg skiftet til helt enkle tackler uten noe som helst form for pynt.

Jeg kastet ut, lot det synke og ikke lenge etter var det napp. Tilslag ble satt og jeg kunne endelig også få fisk. En bra hyse brøt overflaten, og jeg kunne endelig være sånn passe fornøyd.

Selv om jeg endelig fikk fisk, fikk far irriterende nok enda mer. To fine middagstorsker, samt enda flere store hyser.

Som alltid hadde vi en intern konkurranse om hvem som fikk flest, og hvem som fikk størst fisk. I dag hadde vi begge lagt en femtilapp i potten noe som gjorde at jeg prøvde meg på en skikkelig innspurt på slutten.

Dessverre måtte jeg si meg knust av min far. Det eneste jeg klarte å lure opp etter hysen, var en eneste stakkars fisk. En stor sandflyndre, som nok uansett hvor stor den hadde vært, ville hatt problemer med å nå vekten på den største torsken, 4,2 kilo.

Utover ettermiddagen avtok bettet, noe som trolig skyldtes at ny lavtrykksaktivitet var på gang, og lufttrykket derfor falt. At det gikk mot lavvann hjalp heller ikke på. Alt i alt kunne vi si oss fornøyd med masse flott lyr, torsk, hyse og det mest spennende – en akkar.

Den uvanlig høye sjøtemperaturen gjorde også at artsmangfoldet var ganske så stort for årstiden. I tillegg til de nevnte artene, hyse, torsk, lange, knurr, sandflyndre og akkar, fikk vi sjøørret, sei og sypike.

Les også: Havets dronning

I lys av mitt dårlige bett kontra min fars supre, kan en spørre seg: Er perler og slikt virkelig nødvendig, eller i det hele tatt lurt når en bedriver kystmeite?

Fiskersiden har vært arena for denne diskusjonen ved flere anledninger. Det er ikke godt å vite om jeg hadde ekstremt mye uflaks på turen, eller om dette var årsaken til at vi fikk så ulik fangst.

Ved flere anledninger har jeg opplevd det motsatte, nemlig at perler kan være lurt å bruke som attraktor. Da spesielt under fiske etter vrang flyndre eller lange på dypere vann. Det er nok vanskelig, om ikke umulig å gi et bastant svar på dette. Den mest logiske forklaringen jeg selv finner er at forholdene (lys, hvilken mat fisken går etter ol.) avgjør om perler og andre attraktorer forbedrer bettet. Min feil var at jeg ikke skiftet til enklere tackler raskere. Neste gang, når far sliter med å få noe til å bite, regner jeg med at fisken kommer til å danse sulten rundt julepynten min.

Hva mener dere?

The post Langarmet fangst appeared first on Hooked.

Turen på fjorden på årets første dag ble en fin start på 2014, og fine starter liker en jo å holde gående så lenge en kan. Derfor ble årets første fisketur fra land lagt til årets første helg. Nå ble det mye årets første her, men slik er det jo når januar ennå er ung og lovende. Uansett, en fullastet stasjonsvogn var på veien i det mørket senket seg over fjorden søndag ettermiddag, og kveldens destinasjon var ikke vanskelig å plukke ut. Den valgte Tommy Mangerøy for meg, da han dro opp sin sensasjonelle skolest fra en av de kaiene jeg bruker mest tid på i vinterhalvåret.

Å si at jeg hadde troen på flere skolester ville være en solid overdrivelse, men jeg hadde i alle fall bestemt meg for å fiske dypt denne kvelden. Fra denne kaien kan en nemlig fiske på alt fra to til rundt 160 meters dybde, og vanligvis prøver jeg å holde meg på 6-70 meter med i alle fall en stang. Det er nemlig på denne dybden det blir tatt mest havmus fra denne kaien. Søndag brydde jeg meg likevel lite om akkurat dette, og fyrte i stedet makrellagnene så langt jeg kom. Med kast på bortimot 100 meter, og 160 meter med snøre å slippe ut etter nedslaget, ble det etter hvert nokså tomt på surfsnellene mine. Men Jeg fikk i alle fall bunnkontakt.

Les også: Vinterfiske fra land, del 1

I tillegg til to surfstenger rigget jeg også en karpestang. Denne fisket litt grunnere, bare sånn i tilfelle en havmus skulle komme forbi. Det var også på denne det var aktivitet først. Runnet passet perfekt til årets første havmus, men viste seg i stedet å være en kilossei. Like etter runnet det også på dypet, og kveldens første hågjel hadde seg en tur opp på tørt land etter en lengre sveiveøkt. En liten lyr fulgte like etter, og dermed hadde jeg fått tre fisker i løpet av den første fisketimen. Ikke noe å si på det, selv om det ikke akkurat var troféfangster det var snakk om.

Les også: Vinterfiske fra land, del 2

Det gikk en times tid før neste fisk satt, og på ny var det hågjel fra dypet. Runnet som kom like etter var det derimot litt mer futt i, og tyngden i andre enden var også langt bedre. Jeg antok at jeg dro på en grei lange, men i stedet var det en pen lyr som etter hvert kom sigende mot land. Denne ble middag allerede dagen etter, men først gjenstod ennå noen timer med fiske.

Litt utpå kveldingen kom John Erling og et par kamerater av han kjørende. Førstnevnte rigget surfutstyr, mens han ene kompisen hans begynte å denge sluk. Tredjemann var bare med for det sosiale sin del. En liten kuriositet var at slukdengeren gikk i shorts (!), mens sosialisereren hadde tredd i varmedressen. Sistnevnte hadde unektelig mest på det tørre, for det var bare fem-seks varmegrader ute, og både vind og regn i luften.

Fisket var labert de timene resten av gjengen var på kaien. På dette tidspunktet var det helt utfjæret, og lite bevegelse i sjøen. John Erling fikk en liten lange, mens jeg nappet opp nok en hågjel. Slukdengeren fikk også en liten sei. På tampen av kvelden, i det gutta pakket sammen, ble det derimot litt mer action. Plutselig hadde jeg run på begge stengene som fisket dypt, og jeg gjorde tilslag på høyreflanken. 50 meter oppe satte fisk og takkel seg dessverre fast. Derfor satte jeg fra meg stangen i poden, frikoblet snellen og tok i stedet den andre stangen. Her var det fremdeles aktivitet, og fast fisk i tilslaget.

Les også: En snodig historie

Det luktet hågjel lang vei også av denne, men i stedet var det en slektning av agntyven som brøt overflaten noen minutter senere. En enda verre agntyv mange steder faktisk, men ikke fra denne kaien. Faktisk er dette, så vidt meg bekjent, den første svarthåen som noen gang er tatt fra land på denne plassen. Uten at det er noen sensasjon i det. Svarthå er det tjukt av i fjorden bare en kommer dypt nok. Det som derimot var litt moro var at fisken var ny svarthåpers for mitt vedkommende. Vekten stoppet på 560 gram, noe som er brukbart her hos oss.

Etter at svarthåen var veid, fotografert og sluppet tilbake igjen, tok jeg for meg stangen som var ankret i bunn. Litt lirking og luring senere var takkelet løst igjen, og jeg kunne sveive opp kveldens fjerde hågjel. Juhu!

Les også: Friske fraspark og enkel snaddermat

Jeg var nå i nedpakkingsfasen, men før jeg hadde fått stengene i bilen, runnet det på ny på karpestangen som fremdeles fisket. Opp fra rundt 60 meters dyp kom årets første lusuer. Heller ikke dette er noe å stoppe pressen for, men isolert sett er fisken veldig stilig å se på, på lik linje med småhaiene. Selv om vi fort går drittlei disse krokrenserne under fiske på dypt vann, er de absolutt fascinerende og vakre skapninger.

Lusueren ble kveldens siste fisk på land, og fiskeåret har sånn sett kommet brukbart i gang, både hva arter og størrelse på fisk angår. Nå er det også finere vær i vente, så da er håpet å holde den gode starten gående, som nevnt lenger oppe. Så får vi se hva det fører med seg.

Har du fått en stor eller sjelden fisk? Eller kanskje du har hatt en helt spesiell fisketur? Del gjerne din historie med oss. Send bilde eller bilder og en kjapp tekst til endre@hooked.no, så sørger vi for å dele opplevelsen din med resten av fiske-Norge. Husk at en fiskehisorie ikke er god uten et publikum…

The post Dypvannsfiske fra land appeared first on Hooked.