Flyndrefiske er fascinerende greier, og i løpet av et fiskeår slår jeg i hjel ganske mange timer på jakt etter flatfiskene våre. Vanligvis begynner satsingen i slutten av februar, og da er det sandflyndre som er targetarten. Sandflyndrene gyter tidlig her på våre kanter av landet, og selv om de stort sett er på hugget hele året igjennom, er det i februar og mars de har mest vekt i seg. Av og til må en likevel tjuvstarte litt, spesielt nå en har en dagsventende kone i hus.

Derfor, etter å ha brukt hele forrige helg på sofaen, måtte det nesten bli en liten luftetur søndagskvelden, stiv kuling med storm i kastene fra sørøst til tross. Kystmeiteplanene ble skrinlagt allerede før de nådde tegnebordet, men broderen og jeg var ikke rådville av den grunn. Vi gikk for en god, gammeldags bryggemeiteøkt i stedet, og slikt blir det rett som det er fisk av.

Les også: Havets dronning

Vanlige folk er ikke utendørs i slikt vær som denne søndagen bydde på, men så er da heller ikke skikkelige sportsfiskere som vanlige folk å regne. Vi var på plass på kveldens destinasjon rundt klokken 20.00, og med tanke på at vinden og havet slo rett innover bryggen, gjorde vi ting så enkelt som mulig. Hver vår lette stang, rigget med glidetakler og egnet med reker og små makrellstrimler fikk gjøre susen. Nå skulle sandflyndrene til pers.

Hydro Guardene fikk virkelig testet seg denne kvelden, men de bestod med glans. Ikke på noe tidspunkt var det kaldt å være ute, til tross for at det bare var en plussgrad i luften, og vindstyrken var formidabel. Men så sveivet vi til gjengjeld mye, da. Fisk var det nemlig mer enn nok av, selv om størrelsen med fordel kunne vært justert opp noen hakk.

Vi fisket i rundt to timer. I løpet av denne økten hadde vi sikkert rundt 50 fisk på land. Hovedsakelig gikk det i hvitting og sypiker, men jeg fikk også noen lyrer og en sei. Torbjørn traff på sin side godt på targetarten. Vi hadde en mistanke om at de flate med den ru ryggen var i ferd med å bli gytetunge allerede. Det har nemlig vært en nokså mild vinter her hos oss. Dette fikk vi helt rett i. Dessverre manglet flyndrene litt på lengden.

Toppfisken av de syv vi fikk bikket så vidt halvkiloen. Torbjørn, som fisket med den letteste versjonen av isfiskestengene til Lawson, fikk seks av syv sandflyndrer. Jeg fikk bare en, men dro til gjengjeld tre fjerdedeler av all den andre fisken vi landet. Uten at disse var så veldig mye å skrive hjem om. Denne søndagen var det tydeligvis ikke noe sjakktrekk å fiske med trekroksslep. Jeg tror rett og slett juletreet gjorde for mye utav seg, og lokket hvitting og sypiker til hugg før sandflyndrene rakk å reagere. Nuvel, vi fikk i alle fall arten.

I midtuken hadde vinden roet seg, og siden min bedre halvdel fremdeles kneip godt igjen, vurderte jeg det slik at det var mulig å ta seg ny flyndretur. Denne gangen lot jeg bryggefiske være bryggefiske, og pakket i stedet et par lette meitestenger i bilen. Kursen ble lagt mot en liten strand ikke så langt hjemmefra, og klokken 18.00 hadde jeg agn i sjøen.

Jeg kjører stort sett alltid glidende takler under flyndrefiske, så også denne kvelden. Riggene utstyrte jeg ellers med langskaftede 1/0-kroker, egnet med reker og makrellstrimler. På begge riggene kjørte jeg også en liten Mosquito-artskrok i størrelse 4. En vet nemlig aldri hva som kan ligge der ute på sandbunnen. Før en vet ordet av det treffer en kanskje en flekket fløyfisk eller en panserulke i hodet, og da gjelder det å være skodd for dette. Dessverre må en gjennom en del tusen sypiker og småhvittinger før en kommer så langt.

Sypikene var tidlig på plass også denne kvelden, og selv om bare et par stykker havnet på land, var det til stadighet smårykking i stengene og tikk fra snellene. Dette er vanlig prosedyre under vinterfiske på åtte-ti meters dyp, så alt var som forventet. Trikset i slike situasjoner er å skille runnene fra hverandre, og vite hva det er verd å gjøre tilslag på.

Les også: Den smarte artskroken

Den første halvannen timen var det lite av denne sorten, men i det klokken gikk seg mot 19.30, begynte plutselig Shimano 4000-snellen å gi ut snøre i rolig og jevnt tempo. Dette var ikke noen sypike, og i det jeg satte tilslaget hadde jeg sånn halvveis troen på noe brukbart. Troen ble ytterligere forsterket da tilslaget resulterte i bom stopp. Den lette meitestangen slo fullstendig knute på seg, og det var game on.

De første fem sekundene hadde jeg et håp om at dette kunne være en stor skate eller kanskje en kveite. Jeg fikk nemlig ikke inn snøre i det hele tatt. Så begynte de tunge, dvaske slagene, og jeg skjønte at det var en torsk som hadde funnet reken der ute på bankene. Torsken er ikke det helt store for en artsfisker, men de har en tendens til å dukke opp med jevne mellomrom, enten en vil eller ikke. Når de er store er de jo også litt morsomme, og denne her kjentes ikke spesielt liten ut.

Med lett utrustning ble det en bra fight i stummende mørke. Underveis fikk jeg også slått på hodelykten, slik at jeg fikk litt arbeidslys. Jeg måtte ta det rolig hele veien, da flyndrekrokene er tynne og jeg bare kjørte 0.40-fortom, men det gikk uproblematisk. Etter noen minutter kom da også fisken sigende, og som ventet var det en torsk. En nokså grov en, også.

Håv hadde jeg ikke med meg denne kvelden, som vanlig er når en får fisk med litt størrelse. Det gjorde egentlig ikke så veldig mye. Torsken oppførte seg nemlig fint i landingsfasen, og ble løftet på land på direkten med et godt gjellegrep. Den lille artskroken satt plassert dønn i munnviken. Til tross for sin spede størrelse, hadde Mosquitoen gjort jobben.

Torsken ble klokket inn til pene 11, 1 kilo, noe som faktisk gjør den til den største fisken jeg noen gang har fått fra land. Torsk er i mine øyne en utrolig oppskrytt matfisk, men det er likevel ikke til å komme utenom at folk flest vil ha torsk eller laks når det er snakk om fisk til middag. Jeg har også klare instruksjoner fra både venner og familie om å ta med torsk hjem om jeg får noen, så rekordfisken ble til fileter.

Torsken hadde god kondisjon, og det var ikke så rart. En stor rognpose lå side om side med en enda større magesekk. Dette var opplagt en torsk på skalldyrdiett, og både blåskjell og en liten koloni strandkrabber hadde blitt satt til livs før den altså slukte en liten rekebit med en krok i. Det var det siste denne fisken spiste her i livet.

Les også: Endelig har flatfisken våknet

Etter torsken døde all aktivitet ut, og jeg pakket sammen ikke lenge etter. Overraskelser på fisketur kan være både positive og negative. Denne var absolutt positiv. Og den smarte artskroken… Vel, den leverer!

The post Flyndrefiske med artskrok og overraskelser appeared first on Hooked.

Jeg finner stor glede og inspirasjon rundt et bord med en kaffekopp, en boks snus, noen bokser med diverse smådims og et par seneruller. Det er gjerne kaldt ute og snøfillene fyker forbi vinduet i takt med vinden og innbyr derfor til inneaktiviteter. Det er da jeg går gjennom kystmeiteutstyret og ser hva som bør knytes av tackler, hva som er i manko på søkkefronten, hvilke kroker og krokstørrelser jeg er skrapa for og hvor mange meter fortomsmateriale som er igjen på fortomsspolene. Med andre ord; jeg forbereder årets sesong. Målet er å knyte så få tackler som mulig ute i felten, og ha det meste klart før man hiver stangbagen på ryggen og griper neven rundt reima på kjølebagen med agn. Grunnlaget for en vellykket kystmeitetur er lagt hjemme, og fra tid til annen er det de små detaljene som skal til. En av de er det såkalte «Impact Shield-adapteret». 

Ideen blir til

Ideen om Impact Shield-adapter har kommet frem gjennom flere år med hundrevis av tackler i tackelmappa, og et evig rot og vanskelig kategorisering. Ettersom årene har gått har jeg nedskalert tackelknytinga til et drastisk nivå. Før hadde jeg gjerne 9-10 forskjellige tackler med på tur, og gjerne 5-6 varianter av hver. Det hele har nå kokt ned til tre-fire tackeltyper som til en hver tid er med i tackelmappa. De aller fleste at de tynge kystmeitetacklene mine er knytt uten krokfortom og bait clips, eller tackelkropp (rig body på engelsk) som vi sier . De er er gjerne knytt enkelt, med lead links i hver ende; en til søkket og en til svivelen på krokfortommen. En gjeng med takler knytt med Impact Shields tar gjerne stor plass i tackelmappa, og litt for mange ganger har jeg etter endt tackelknytekveld hatt store problemer med å få dratt glidelåsen rundt tackelmappa. De tider er nå forbi.

Forberedelser

• 1 Lead Link (Gemini eller Mustad)
• 1 40kg’s stålsvivel
• 1 5mm plastperle
• 1 Impact Shield
• 1 dobbelløpet crimp i 0.80mm (evt enkel crimp)

Foruten de små komponentene, trenger du en bit med kvalitetsmono, som blir selve ryggraden i adapteret. Jeg syns det er fint å jobbe med 0.80mm mono (80lb/37kg bruddstyrke) til dette, spesielt fordi monoen skal tåle å kastes med tunge vekter opp mot 200gr. I tillegg er mono i denne tykkelsen stivt og strukturert, og slikt blir det lite tull av.

Fremgangsmåte

Første steg er å knyte lead linken til monoen. Hvilken knute du velger, er opp til deg. Jeg foretrekker grinnerknuten. Så trer du på gummislangen som holder Impact Shielden på plass, så Impact Shielden, deretter plastperla, crimpen og svivelen. Crimpen tres så tilbake i crimpen, og klem til med crimptanga. Litt justeringer med komponentene hører med. Jeg foretrekker doble crimps fordi jeg syns det ser penest ut, og gir også sikrest resultat uten å skli opp. Dette fordres av at man crimper med rett verktøy. En såkalt swagger med «( )»-kjeft er det som skal til.

Bruksområder

I de fleste tilfeller kommer man langt med Breakaways Impact-søkker. Jeg bruker de selv til store deler av mitt kystmeite. De gir store fordeler når det skal kastes langt, er enkle i bruk og løser alltid kroken fra søkket.

Likevel er disse forbeholdt forholdsvis små kroker og agn, så når det jaktes arter som piggskate, er det greit å satse på store agn. Det er her Impact Shield-adapteret kommer inn i bildet. Med Impact Shield som bait clip, har man noe som holder en stor krok med et stort agn på plass, og som i tillegg blir beskyttet i nedslaget.

Krokfortommene

I mangel på noe bedre, oppbevarer jeg krokfortommene i snusbokser. Snusboksene er selvfølgelig vasket, skrubbet og luktfrie. Krokfortommene er enkle, med en svivel i enden og gjerne en slange dratt over krokøyet for å unngå bli tatt på senga av overraskelser som pigghå og andre fisker som raskt gjør kort prosess på mono. En etikett på lokket gjør at man raskt kan kategorisere krokfortommene, spare tid under leting, og heller bruke tid på fisking.

Praktisk bruk

Med noen Impact Shield-adaptere i bakhånd, kan man raskt bytte krokfortommer og søkker. I en tenkt situasjon kan man knyte opp haugevis med eksempelvis pulley-tackelstammer, med lead clips i begge ender, og lagre disse i ziplock-poser i tackelmappa. Krokfortommene oppebaver jeg i bokser.

Bildet over viser den enkle tackelstammen i et pulleytackel med en 30lb Amnesiafortom og en Sakuma Manta 2/0, klipset ned bak et Breakaway Impact-søkke. Legg merke til gummislangen som er dratt over krokøyet for å skåne krokknuten, samtidig som slangen beskytter den forholdsvis tynne krokfortommen mot skarpe fisketenner. Et fint allroundtackel som kan brukes til det meste, og ved enkle grep kan krokfortommen byttes ut via lead linken med for eksempel en tynnere krokfortom med mindre krok, og dermed ha et greit flatfisktackel på null komma svisj. Ikke glem perlene!

En grovere variant kan man se på bildet over. Pulley-tackelstammen er den samme som på bildet over, men her er krokfortommen byttet ut med en kraftig monofortom i 0.80mm og en Gamakatsu Big River 7/0-krok og tykk selvlysende slange over krokøyet. Legg merke til Impact Shield-adapteret som kroken er klipset ned i, som her har erstattet Breakaway Impact-søkket. Disse er bedre egnet til store agn og store kroker, og beskytter agnet i større grad enn bait clipet på en Breakaway Impact-søkke.

The post Kystmeitets småtriks del 1 – Impact Shield-adapter appeared first on Hooked.

Alle har stått der, med hodet nedi fryseboksen og leita febrilsk etter den siste makrellen. Du husker at du heiv den i en Kiwi-pose rett før din bedre halvdel sendte deg i dusjen etter en makrelltur fire måneder tidligere. Eller var det en Rimi-pose? Du banner og steiker over at du har satt et perfekt eksempel på hvordan man skal ha system i sakene sine. Eller ikke. Idet du griper den første Kiwi-posen du ser, hører du kameraten din står på hornet i gårdsplassen, ivrig etter å komme av sted mot nye fiskeopplevelser. Kiwi-posen viser en frysetørka makrell med avknekte finner som drysser ut av posen når du kommer inn i stua. Stresset tar kontroll over situasjonen, og du roper på katten for å tilby den kveldsmat, og samtidig redde ditt eget skinn. Katten rører ikke greiene, og du gir blanke i hele greia. Istedet trer du skoene på bena og labber ut til den ventende bilen. Mens bilbeltet spennes over skuldra ber du en indre bønn om at du er hjemme før fruen i huset er ferdig på spinning, du skal jo bare ta en kjapp kveldstur…

De fleste kystmeitere og havfiskere med respekt for seg selv har sin egen agnfryser i boden eller på vaskerommet. I de fleste tilfeller er dette et frivillig valg, men som samboer blir man fort lei av å blande reker og wokblanding, små bokser med brisling  og små ziplock-poser med blåskjell og fiskegrateng laget etter svigermors hemmelige oppskrift. Og som mannen i huset er man etterhvert blitt lei av å høre på maset om at lokket på isboksen nok en gang har fått en fin hinne av blodvann fra makrell.

For min del har det etterhvert blitt mange grunner til at jeg vakuumpakker agnet mitt. Som ivrig deltager på kjøkkenet er man jo interessert i at maten man lager er med råvarer som har en viss standard og kvalitet, så hvorfor skal man som agnfisker ikke unne seg samme luksus? Vakuumpakking hindrer fryseskading og uttørking av fine agnfisker, og saftene og lukta i agnet holder seg bedre. I og med at all luft er presset ut av pakkene er det dermed også lettere å se hva som er inni posene, når vannet i posene ikke krystalliseres og lager en hinne over agnet. Holdbarheten på agnet øker betraktelig ved vakuumpakking, ettersom frysevarers største fiende er luft.

Vakuumpakkeren i bruk

Jeg har en helt enkelt sak fra OBH Nordica. Den koster en snau tusenlapp, og dekker alle de behovene jeg har som agnpakker, og i løpet av et år pakker jeg MYE agn, enten det er makrellfileter, hele makreller, hele sild, blåskjell, små blekkspruter, store blekkspruter, store brislinger, akkartentakler, cutbaits (akkarkapper kuttet i porsjonsark), tobis eller annet snacks. 

Hvis en ziplock-pose er genial, er en vakuumpakker fantastisk. Mange benytter seg av ziplockposer til å lagre ferdigknytte tackler, som deretter legges i frontlomma på sekken. Her er de lett tilgjengelige og klare til bruk, og etter endt fisketur kan tacklene legges tilbake i ziplockposene. En uke senere er det dags for ny fisketur, og ziplockposene med tackler ligger og venter i sekken fra forrige gang. De fine og skarpe krokene på forrige turs brukte tackler er nå begynt å ruste, og det ender med at man setter på et helt nytt tackel. Når fisketuren er over, legges tackelet tilbake i ziplockposen og man vender snuta hjemover. Og nok en gang blir det fuktige tackelet liggende i sekken. It’s an endless disco…

Jeg gjør det litt annerledes. Jeg bruker forseglingsfunksjonen på vakuumpakkeren til å lime igjen tykkere vakuumposer med tackler, som blir lagret i tackelmapper i seat boxen min. De tykke vakunmposene er  i motsetning til ziplockpposer  relativt motstandsdyktig mot selv skarpe krokspisser og tåler røffere behandling. Fremme ved fiskeplassen kan jeg i ro og mak dra frem mappa og velge det rette tackelet. Det tilsettes agn og saltvann, og noen timer senere vikles det brukte tackelet rundt en rig winder fra Tronix og legges løst i seat boxen. Her kan den ligge og tørke for seg selv om man glemmer å ta den ut, og krokene holdes inntakt i flere fisketurer. På denne måten reduserer man også forbruken av tackler, hvis man ser bort ifra det kong Neptun krever.

Vakuumpakkeren er designet slik at ei pumpe starter når man trykker på vakuum-og-forseglknappen. Pumpa suger luften ut av posen, og når luften er ute, starter forseglingsfasen automatisk. Det hele er over på snaue 20 sekunder, fra fingeren rører knappen til posen er forseglet. Enkelt, ikke sant?

Forberedelser

En god kveld med agnpakking har dette (bildet over) som et greit utgangspunkt. Vakuumpakkeren, en rull med etiketter og en rull med vakuumposer. I tillegg trenger man ei god saks og selvfølgelig agnet man vil skjemme bort med en vakuumpose. Man trenger slettes ikke sette etiketter på agnet man har vakuumpakket, men jeg liker å merke agnpakkene med dato, og hva den inneholder. Den klare og gjennomsiktige vakuumposer gir selvfølgelig svar på det sistnevnte, men jeg gjør det likevel. Det gir meg et ekstra siktepunkt når frysa sksl gjennomgås for å se hva som trenger påfyll. Ja, du leste riktig – jeg har varetelling i agnfrysa mi!

Vakuumposen som medfølger er et lite kapittel for seg selv. Foruten rullen man kan klippe til poser av selv, følger det med en liten bunke med store poser. Til mye av agnet jeg pakker, er de for store til å brukes slik de er, og må klippes til. Et greit utgangspunkt er å dele hver pose i fire like store deler, og bruke forseglingsfunksjonen på vakuumpakkeren til å lage fire mindre poser igjen. Posene har et spesielt mønster på den ene siden, som leder luft og fuktighet ut i luftkammeret i vakuumpakkeren godt. Jeg har forsøkt flere varianter av industriposer i min vakuumpakker, og de fungerer ikke. Men for all del, de originale vakuumposene med mønster er mer enn bra nok.

Pakk i vei

Jeg hadde ikke pakket mye agn før jeg fant ut at agnet hadde for mye væske til at forseglinga i vakuumprosessen ble dårlig. Det samlet seg for mye fuktighet ytterst i posen, og forsegleren fikk ikke opp temperaturen nok til å klare å lime sammen posen. Derfor begynte jeg å legge agnene i fryseboksen et par timer. I løpet av denne tiden er agnene passe frosne, og all fuktighet er innfrosset. Hvis jeg en dag vakuumpakker småsild, spres disse ut over et skjærebrett dekket av bakepapir, og derettes mates skjærebrettet inn i fryseren. På denne måten hindrer man også at agnene sammenfrosses i posen, noe som gjør det lettere å plukke ett og ett agn ut av posen uten å ødelegge de andre.

Noen tips og pointers

(*) Jeg har allerede nevnt viktigheten av innfrysing av agnet som skal vakuumpakkes. En time eller to er nok. Da innkapsles godlukt og væske sammen med agnet, og vil heve kvaliteten av agnet. Dette blir en slags glassering av agnet.

(*) Ved frysing av blåskjellinnmat kan det være en fordel om disse får ligge og dryppe fra seg i et håndkle i vasken først. Når de er tilstrekkelig væskefrie spres de ut over et bakepapir og legg de flatt. Blåskjell kan med fordel ligge litt lenger i frysa på grunn av de store mengdene med væske som samler seg.

(*) Vakuumposer er desverre dyrt. Om posene er kjøpt i Norge, blir vakuumpakking en kostbar affære som kan gi en sur bismak. Trikset er derfor å vende nesen mot en berømt auksjonsside. Her synker prisen drastisk og kvaliteten er upåklagelig.  Om du har – eller vurderer å kjøpe –  en standard vakuumpakker lik min fra OBH Nordica, er vakuumposer med mønster veien å gå. Disse er skreddersydde for bordmodeller. Se etter nøkkelord som «embossed channels» og «pouch patterns». 

(*) Når jeg handler vakuumposer, velger jeg heller å kjøpe ruller enn ferdige poser. Rullene kan klippes akkurat etter mitt ønske, og senke svinnet. Jeg opplever å få mer ut av rullene enn av posene, som gjerne er alt for store og sjeldent i rett størrelse til mitt brukt.

(*) Etter at jeg begynte å vakuumpakke agnene mine, har jeg fått mye større oversikt over hva jeg har, og det tar mye mindre plass! Vakuumposene med agn er helt luktfrie utenpå, og du kan med trygt tine små agnposer på innerlomma av fiskejakka. Et kvarters gåtur ut på svaberga er i mange tilfeller nok til at agnet har rukket å tine nok til å brukes – av din egen kropptemperatur. Agnposene kan også «hurtigtines» i vasken med kaldt vann, uten at vannet kommer inn i posen og lager en fin grøt som garantert drypper på gulvet når du skal legge den i sekken.

The post Kystmeitets småtriks del 2 – vakuumpakk agnet ditt! appeared first on Hooked.

Livet blir snudd på hodet straks en får barn. Det er en klisjé, men like fullt sant som dagen er lang. Og for en sportsfisker, som er vant til å være ute med stengene mange timer for uken, er det unektelig en stor overgang å bytte ut kroker og agn med vaskekluter og bleier. Riktig nok har begge leirer elementer av drittlukt i seg, men det er en markant forskjell på gammel makrell og nyfordøyd morsmelk . Det å bli far er likevel det største som har skjedd i livet mitt, og sånn sett kan en liksom ikke klage. Men finne alternative løsninger på hverdagslige utfordringer, det står en fritt til.

Nå er det egentlig ikke synd på meg i det hele tatt. Jeg har en veldig tålmodig kone, som lar meg drive på med hobbyen min i mye større grad enn veldig mange andre jeg kjenner i samme situasjon. Med inntoget til det nye familiemedlemmet har vår selvplanlagte fritid likevel blitt kraftig krympet inn, og det blir en del skift- og akkordarbeid i heimen. At mor, som disse første månedene er hjemme med minien på dagtid trenger å komme seg ut uten barn noen timer i helgene, det er da også selvsagt helt forståelig. Så hvordan takler en da far sitt fiskesug, som kommer sigende med solen og den blanke fjorden? En tar med seg arvingen på fisketur, selvsagt.

Det var slik det ble forrige søndag. En hel uke med nydelig vårvær hadde gitt meg troen på at flyndrene hadde begynt å våkne, og rundt lunsjtider på vår herre sin hviledag bar det av gårde med en sovende unge i baksetet. Etter et kvarters kjøring var vi fremme, og i baksetet sov vi like fint. Så også under transporten fra barnesetet over i vognen. Dette gikk jo som en lek. En liten trilletur på stien, og vi var fremme på godplassen. Siden det fremdeles gikk i soving nede i vognen, fikk far god tid til å rigge stenger og sende blåskjelldanderte scampi og reker ut på sandbunnen der ute.

Fisket begynte tregt, men det gjorde ikke så mye. Været var fantastisk, temperaturen ypperlig og aktiviteten i sjøen tiltagende. I tillegg sov den lille veldig godt nede i dunposen sin, og det var små innvendinger på at barnevognen også fikk fungere som pod til de to stengene jeg brukte denne dagen. Selv ble jeg stående og se på sjøørret inne på grunt vann mens de to stengene fisket statisk. Det var ganske mange av de, og flere var nok over kiloen, noe som er brukbart her hos oss. Etter en halv time uten noen form for aktivitet på stengene, gikk jeg over til aktivt fiske med Beast Masteren. Dette pleier jeg alltid å gjøre under flyndrefiske, da en aldri vet hvilket humør flyndrene er i. Den ene dagen tar de agn i aktivitet, den neste agn som ligger i ro.

Å gå over til aktivt fiske var ikke så dumt, for allerede etter noen få omdreininger nappet det der ute. Tilslaget satt, og opp kom en liten sandflyndre, som hadde falt for artskroken i #4 som er montert over det nokså grove hovedagnet. Artskroken viser gang på gang at den leverer fisk i alle størrelser, og selv om dette var en liten flyndre, var vi i alle fall i gang.

En time senere hadde jeg dradd opp tre småsei, og mistenkte sterkt at en stim av disse var i ferd med å ødelegge hele flyndrefisket. Dessuten begynte det å nærme seg middagstid for småen i vognen, uten at hun brydde seg nevneverdig om det. Et godt sovehjerte hører nemlig familien til, og dette har tydeligvis blitt videreført til neste generasjon. Derfor fisket jeg litt til, noe som skulle bli et godt valg.

Under aktivt fiske var småseien kjappere enn flyndrene, men da det runnet på stangen som fremdeles fisket statisk hadde jeg litt mer troen. Tilslaget avslørte da også at det var en flatfisk i andre enden, og etter tyngden å dømme hadde jeg egentlig mest troen på årets første rødspette. Der tok jeg feil. Snart kom nemlig en sandflyndre sigende, og den så meget bra ut.

Vel oppe på land kunne jeg konstatere at flatfisken hadde satt til livs en hel, stor scampi med mye blåskjell rundt, et agn beregnet på skikkelige flyndrer. Denne falt da også innunder den kategorien. Fisken ble målt til pene 40 centimeter, og klokket til 900 gram på en vekt med 20-gramsinndeling. Ny pers med god margin, og bare et hekto unna specimengrensen. Herlig!

Dette ble omtrent det siste som skjedde denne søndagen, selv om jeg sikkert kunne fisket videre en god stund til. Småen sov nemlig hele den humpete veien tilbake til bilen også, samt under overflyttingen fra vognen til barnesetet og på hele hjemturen. Dermed hadde jeg bevist for både meg selv og mor i huset at det går helt fint an å ha med seg babyer på fisketur så lenge forholdene tillater det, og en ikke kjører maratonøkter.

Det er dumt å forandre på et vinnerlag, så da en ny helg kom snikende la jeg nok en gang fiskeplaner med arvingen. Lørdag bar det av gårde litt over lunsjtider, til samme sted og med samme utrustning. Denne gangen ble også onkel Torbjørn med. Han hadde allerede dradd på land en liten sandflyndre da vi entret godplassen, jeg med kamera og to stenger, hun langt inne i drømmeland. Været var ikke like fint denne helgen, men vinden var nesten fraværende og vognen har regntrekk.

På samme måte som forrige helg var den første halvtimen død. Men da det aktive fisket tok til, litt etter at det hadde begynt å flø for alvor, nappet det fint hos meg. Tilslaget satt, og snart kom årets første rødspette sigende. Også denne hadde tatt den lille #4-artskroken. Fisken ble klokket til 700 gram, og fikk svømme tilbake der den kom fra etter noen kjappe bilder.

En halvtime gikk uten lyd fra verken sneller eller vogn. Så runnet det hos meg igjen, og opp kom en liten sandflyndre. Hvilken krok den valgte, undrer du? Artskroken, selvfølgelig!

Torbjørn, som fisket litt grovere, hadde en del smånapping, men ingenting ville sitte. Ikke før jeg var i nedpakkingsfasen, av samme grunn som forrige helg, kunne han konstatere fast fisk. Også denne gangen var det en rødspette som kunne løftes på land, hans første for året.

Den flotte flatfisken med de røde flekkene fikk svømme tilbake der den kom fra etter et par bilder. Det fikk derimot ikke dagens tredje spette, som hugg like etter at arvingen og jeg hadde satt oss i bilen. Den hadde nemlig svelget både krok og agn, og var umulig å få løs uten avliving. Det gjorde ikke så mye, da rødspettene er fantastisk flotte matfisker. Dagens siste fisk blir middag her i huset i morgen.

At jentungen på to måneder har vært med på flere fisketurer allerede ser jeg på som et opplagt sunnhetstegn. Frisk og god sjøluft har nemlig alle godt av. At mor i huset har latt henne være til stedet i rommet under ikke mindre enn seks Liverpool-kamper (den syvende om noen timer), er jeg litt mer skeptisk til. Å gro sunne interesser fra første stund av er nemlig bare bra. Å oppdra barnet sitt til å heie på Liverpool er derimot nesten dårlig gjort, selv om de gjør det bra i år. Heldigvis får hun Brann som favorittlag i Norge. Da lærer hun kjapt at skuffelse ikke finnes, bare en og annen positivt overraskelse…

The post Flyndrefiske med barnevogn appeared first on Hooked.

Våren er som juleaften – forventninger, forberedelser, glede (og i visse tilfeller skuffelser), spenning og selve lyset i tunnelen. Det blir varmere i både luft og vann, og det meste våkner til liv etter en vinter med ekstremt variert og skiftende vær. Man kan dra ut etter jobb og fremdeles fiske i dagslys en del timer. Det er ikke lenger klokka og mørket som setter begrensninger for fisket, og man rekker å bli stiv og støl i ryggen etter en lang kveldsøkt med fiskestang i den ene hånda og Facebook på mobilen i den andre. Våren er uten tvil min favorittperiode på året – det er nå flatfisken begynner å komme i siget, og predatorer som piggvar og slettvar er på full fart inn mot grunnere vann. Det er nå det gjelder å smi seg mens jernet er varmt. Plutselig er det sommer igjen, og mange av fiskeplassene blir okkupert av nudister, fugletittere og skrikende unger som skuffet må innse at badetemperaturen i friskt norsk sjøvann ikke matcher Sunny Beach i Bulgaria. Her kommer en tackeloppskrift som kan være utslagsgivende for deg som ivrer etter å stifte bekjentskap med piggvar og slettvar. 

Lett utstyr -> bedre konsentrasjon -> mer fisk -> mer moro. 

Jeg har fisket etter piggvar og slettvar langs Vestfolds vakre kyststripe i tre år, og fant fort ut at her er det lett utstyr som gjelder. Ofte er det snakk om å fiske svært grunt, flere ganger har jeg fått piggvar på 40-50 cm dyp. Ettersom både piggvaren og slettvaren er bakholdsjegere, må man oppsøke fisken med et velplassert tackel, der den ligger i eller på sandbunnen. Det er derfor et svært oppsøkende fiske, og utstyret bør stå i stil til fisket. Det bør være lett for å kunne fiske effektivt med lette kastevekter – i mange tilfeller holder det med 15-20 gr bly for å komme tilstrekkelig langt nok ut. Det lette utstyret gjør at man holder ut lenger, konsentrasjonen forblir på topp og man unngår å bli drittlei og sliten i armene. Både piggvaren og slettvaren gjør god motstand på lett utstyr, og sjøørreten er en evig deltager på bifangstlista.

Det enkle er ofte det beste

Dette fisket er virkelig ikke rocket science. Gjør det enkelt, gjør det lett og gjør det naturlig. I mange tilfeller kan man frilinemeite varene med en makrellstrimmel eller en brisling med et splitthaggel foran, men for å dekke et større område og dermed fiske mer effektivt, kan du følge oppskriften under og lage deg noen gode tackler for å fange piggvar og slettvar. Sjøørreten går virkelig ikke av banen når dette tackelet entrer fra sidelinja heller.

Dette trenger du

Snood Clipen er en lettere og mindre variant av den klassiske rig clipen som blant annet Mustad, Gemini, Breakaway og Sakuma fører, og gir et delikat utseende på tackelet. Det er denne du fester søkket i når tackelet er ferdig. Man kan selvsagt bytte ut Snood Clipen med en liten hempesvivel eller et annet klips man har liggende, men jeg syns disse er i rett dimensjon til dette fisket, og det skal være lett, enkelt og ukomplisert.

4-way beaden (heretter kalt kryssperle) er ei oval plastperle med to hull – ett som går fra bunnen mot toppen av perla, mens det andre går fra høyre mot venstre og vice versa. Sett fra siden ser det ut som kanalene gjennom perla krysser hverandre, men de er skeivt boret i perla så kanalene unngår hverandre. Denne geniale dingsen kobler krokfortom og ryggraden i tackelet. De fleste butikker som fører endel kystmeite- og havfiskeutstyr har disse i sortimentet sitt.

Igjen, det skal være enkelt og lett. Derfor bruker jeg så liten svivel som mulig (og forsvarlig!) i toppen av tackelet. En liten svivel er også et mindre uromoment på tackelet enn en stor svivel, og det bidrar også til at tackelet ikke blir for topptungt.

Foruten disse tre komponentene, trenger man selvsagt en egnet sene å knyte tackelet av. Jeg liker Amnesia 15lb og 10lb. Disse er strøkne til lett fiske som dette. I bildeserien under er det brukt Amnesia 15lb til både krokfortom og tackelstamme. Krokstørrelsen bør være et sted mellom 1/0 og 4/0.  Sirkelkrok er en dårlig idè, ettersom varene er skikkelig råtne i kjeften og kroken bør finne feste i de litt mer kjøtt- og benfulle delene av kjeften. Varene er svært glupske og kan ta temmelig store agn, og siden sjøørret er en vanlig bifangst er det greit å ta sine forhåndsregler. Det er veldig kjedelig å måtte ta livet av sjøørret man ikke hadde tenkt å beholde som matfisk fordi man ikke får ut en liten krok av svelget uten å skade svelg eller gjeller.

Steg for steg – i bilder

The post Kystmeitets småtriks del 3 – piggvar- og slettvartackel appeared first on Hooked.

Til lettere kystmeite etter flyndrer og allround kystmeite er Ambassadeur 6500 fine sneller. De koster ikke skjorta og er relativt lette å få tak i. Det er liksom ei «gjør-det-selv»-snelle, da de er lette å reparere selv ved hjelp av splittegninger og lett tilgjengelige deler.

På Ebay finnes det også mange oppgraderinger som høyner bruksgleden, for eksempel ståldrev i stedet for messingdrev som slites ut etter en stunds fiske. For de av oss som har store hender, er de puslete håndtakene vonde å holde i. Til og med de flate «power handle»-ene er kjipe. Jeg har heller ikke funnet bedre power handles på for eksempel Ebay.

I et års tid har jeg brukt mine sneller med oppbygd håndtak, og blitt ganske så godt fornøyd med resultatet. De første håndtakene ble bygd opp med svart elektrikter-tap, men i en fiskesituasjon med kontakt med både vann og sleipe makrellfileter blir de rett og slett for glatte. Løsningen har vært god gammeldags vulk-tape fra Biltema. Vulk-tape brukes til å lage vanntette pakninger i overganger mellom rør eller for å forhindre vibrering, og ved å jobbe i romtemperatur får man en gummilignende konsistens.

Til å begynne med er det lurt å se for seg hvordan det ferdige håndtaket skal se ut. I denne artikkelen tar jeg for meg Ambassadeur 6500, og til denne snella savner jeg noe «mer» å holde i, og rett og slett et større håndtak som er godt å holde i. På mine Penn 525-sneller har jeg valgt et ovalt balldesign, omtrent som en avstumpa ameri. Det nye håndtaket på disse snellene gir meg mye mer kraft i innsveiving og kjøring av fisk, og nå er det en drøm å «sveive» sirkelkroken inn i munnviken på piggskatene.

Håndtaket på en Ambassadeur 6500 er flatt og ovalt, og jeg vil ha det høyere og mer firkanta. Da starter jeg med å legge noen surringer vulk-tape i hver ende av av snellehåndtaket for bygge opp formen. Dra av 3-4cm vulk-tape om gangen, og glatt med fingeren når tape-biten er på plass. Vulk-tape har en egen evne til å vri seg ved manøvrering av lange strimler om gangen, så vær varsom. Selv om vulk-tape mangler klister, er materialet klissete nok i seg selv. Bruk god tid på hver surring, og legg de på nøyere og nøyere etterhvert som resultatet nærmer seg.

Oppbygningssurringene er lagt, og forminga er i gang. Elastisiteten i vulk-tapen er perfekt til å runde hjørner på håndtaket, og legger seg perfekt hver gang. Vær obs på at tapen ikke er veldig sterk, og ryker relativt lett.

Når vulk-tapen har fått de nødvendige rundene rundt håndtaket, og du er fornøyd, avsluttes det hele med å sette tommelen på det stedet du vil at tapen skal ryke og dra i en jevn bevegelse. Tykkelsen på tapen gjør at det blir en fin tapering på avslutningen. Avslutninga gjøres ved å fyre opp en lighter og varme forsiktig opp området der vulk-tapen er dratt av. Legg lighteren oppå det oppvarmede området, og klem. Etter en stund tas lighteren av, og håndtaket er sveiset sammen.

Håndtakene med vulk-tape-modifisering vinner nok aldri noen skjønnhetskonkurranse, men det viktigste er uansett det funksjonelle. Her er det opp til hver enkelt hvordan man vil ha håndtakene sine.

The post Kystmeitets småtriks del 4 – oppgrader snellehåndtaket appeared first on Hooked.

Pulleytackelet har sin beste funksjon der bunnforholdene «spiser» tackler – enten ved å fiske på råtten bunn eller at tackelet kjører seg fast i overheng under kjøring av fisk eller innsveiving av tackelet. I mange tilfeller vil en kroket fisk gjerne søke nedover og inn i tang og fjellsprekker under kjøring, og drar da med seg hele tackelet inn i enhver obstruksjon den kan finne, og fisken er fastlåst. I slike tilfeller er det ofte bare søkket som sitter fast. Se for deg en illsint havål som har kjent stikket i munnviken, og som slettes ikke at noe drar motsatt vei av det du egentlig vil. Den vil søke mot ei tangklase, en fjellsprekk, en gammel rusten vaskemaskin eller hva nå enn som dukker opp og prøver å få kjørt fast hodet, for det er der presset kommer mot og det er der stikket kom. Fiskeren, som har valgt å bruke et paternostertackel med søkket i bunnen, får dermed tackelet kjørt inn i samme obstruksjon som havålen har stukket hodet inn i. Er man heldig, drar fisken tackelet motsatt vei av hvor den gikk inn. Hadde fiskeren brukt et pulleytackel, hadde situasjonen vært temmelig annerledes. I den samme situasjonen som over kjører den krokede havålen hodet inn i ei tangklase, men det er ingenting under eller bak havålen som kan sette seg fast. På grunn av at svivelen i et pulleytackel fungerer som ei trinse, vil vektoverføringen i kroking og kjøring gjøre at søkket løftes opp i trinsesvivelen, og under kjøring vil søkket hele tiden være over eller foran fisken. Dermed er søkket foran obstruksjonene, og det er lite som kan sette seg fast. Det samme gjelder også glidetacklet, der søkket alltid kommer før en kroket fisk eller under ved agnbytte. 

Fremgangsmåte

Jeg liker å bruke grov sene til dette tackelet, gjerne 0.80mm (80lb bruddstyrke). Krokfortommen kan være alt fra en wirefortom til havål eller en 0.80mm-fortom til piggskata. Det er mye som svekke tackelsena på bunnen, og det skader ikke å ta sine forholdsregler. Selve hovedsena (heretter kalt rig body)  i mine pulleytackler er gjerne rundt 80-100cm lange, og en krokfortom som er ca halvparten. Foruten rig body-sena trenger man to kraftige svivler (80-100lb bruddstyrke), to perler og et søkkeklips.

Dette tackelet knytes for å kunne brukes sammen med et Impact Shield-adapter. Alternativt kan man knyte ferdige tackler med et Impact Shield over søkkeklipset. Rekkefølgen når komponentene skal træs på tackelet blir da å først knyte søkkeklipset på, og deretter træ på gummislangen til Impact Shield’et, ei perle og en crimp. Deretter følges oppskriften som vist på bildene over.

Les også: Kystmeitets småtriks del 1 – Impact Shield-adapter

The post Kystmeitetackler #1 – pulley appeared first on Hooked.

I forrige artikkel tok jeg for meg et tokroks paternoster, rettet mot flatfisk. Her kommer en variant av denne, der den nederste fortommen er glidende. Denne lille variasjonen kan i mange situasjoner være avgjørende der flatfisken ikke er på humør, og slipper agnet med en gang den kjenner motstand. Ved å bruke dette tackelet kan fisken smake litt på agnet før den bestemmer seg for å svelge det. Glidelengden på krokfortommen avgjøres av lengden på tackelstammen, men et utgangspunkt 80cm lang tackelstamme er ofte godt nok. Et lite triks mot småspist fisk og lav krokingsprosent er å knyte noen paternostere med glidende slep der krokene er små sirkelkroker. Da vil fisken kunne ta med seg agnet et stykke før den boltes mot den øverste krokfortomssvivelen, og sirkelkroken snus i kjeften og finner feste i kjevevinkelen. 

Fremgangsmåte

The post Kystmeitetackel #3 – paternoster med glidende slep appeared first on Hooked.

8. januar 2015:

Etter en uke med kuling og tungt regn, ble det en liten åpning med litt mindre helvete torsdag kveld. Da sneik jeg meg ut med kystmeiteutstyret noen timer. Kort fortalt tok årets første kystmeitetur aldri helt av, men noen fisker havnet i alle fall på land. Først ut var en torsk, og siden fulgte også en lyr og en hågjel. Ikke akkurat drømmefisker, men bedre enn blanking.

Utover kvelden ble det også litt micromeite mens de kraftige stengene fisket på dypt vann. Det tok ikke akkurat av her heller, men et par små dvergulker hadde seg i alle fall en tur på land. På det kraftige utstyret ble det ytterligere en torsk før jeg gav meg for kvelden. Lite spennende med andre ord, men viktig å lufte hodet litt, også. Dessuten er alle artene nye for året, og det er da noe.

The post Årets første kystmeitetur appeared first on Hooked.

Enkroks-paternoster er alle tacklers mor, og samtidig forbildet av mange av tacklene vi kan finne rundt om kring i verden. Tackelets konstruksjon i all enkelhet er at søkket er i bunnen, og en krokfortom er festet langs tackelets hovedsene. 

Av: Lasse Bøe

Enkroks-paternoster:

Litt om tackelets oppbygning

Om man studerer illustrasjonen over, kaller man i dette tilfellet den lengste senebiten for «rig body». Den beste norske oversettelsen for dette engelske begrepet vil bli noe sånt som «tackel-kropp». Denne senebiten skal stå for mesteparten av julinga dette tackelet kan bli utsatt for, da bunnforholdene på fiskeplassen kan skape slitasje på sena. Samtidig er det også denne biten som er det direkte bindeleddet mellom sena fra snella og søkket, og må derfor også stå i stil i forhold til de store kreftene som kan oppstå under et kast med full flex i stanga.

Krokfortommen i tackelet er den senebiten som kroken er knytt fast i, og i klassisk paternoster-stil er denne plassert på tackel-kroppen og fungerer som en utstikker fra tackel-kroppen. Krokfortommen bør stå i stil til forventet fangst, eksempelvis kan 0.40mm være et godt valgt til flatfiskmeite, mens man bør oppgradere til 0.80-0.90mm til piggskate.

Som et utgangspunkt kan tackelkroppen ha en lengde på 70cm, og krokfortommen 35-40cm lang.

Kroken bør stå i stil til forventet fangst. Mens en langskaftet Aberdeen-krok i str. 2 vil være et godt utgangspunkt for meitefiske etter sandflyndre, skrubbe og rødspette, blir denne for veik når det skal jaktes grovere fisk. Et godt krokvalg her vil for eksempel en 6/0-krok og oppover til torsk.

Slik knyter du et enkroks-paternoster

Du trenger:

1x søkkeklips (til å koble søkket til tackelet)

2x svivler (en til å koble tackelet til sena fra stanga på toppen av tackelet, samt en til krokfortommen=

2x 5mm plastperler (som «buffere» på hver side av fortomssvivelen)

2x metallcrimps (for å plassere fortomssvivelen på ønsket sted på tackel-kroppen)

1x krok av valgfri størrelse og form

Start med å knyte søkkeklipset til det som skal bli tackel-kroppen, og tre på komponentene i følgende rekkefølge; crimp, perle, fortomssvivel, perle og crimp og avslutt med å knyte den siste svivelen til den andre enden av tackel-kroppen. Du har nå knytt tackel-kroppen, og mangler nå bare krokfortommen.

I enden av fortomsrullen din knyter du på kroken, og klipper av ønsket lengde. Den «tomme» enden knyter du til svivelen som du har tredd inn på tackel-kroppen, og tackelet er i prinsippet ferdig. Det eneste som gjenstår, er å gi hver av metallcrimpene et klem med en egnet tang.

Du står fritt til å velge hvor som helst på tackel-kroppen du vil klemme fast metallcrimpene, men et godt utgangspunkt kan du se på illustrasjonen over. Pass på at svivlene kan rotere fritt mellom de to plastperlene.

Du har nå knytt et enkelt, enkroks paternoster som kommer til å gi deg de aller fleste forutsetninger for å kunne lykkes som kystmeiter, og etter hvert som man knyter, oppdager man sine små triks og justeringer som fungerer godt for nettopp deg.

The post Kystmeitetackler: Enkroks-paternoster appeared first on Hooked.

Med utgangspunkt i forrige artikkel om enkroks-paternoster, har man med tokroksen større mulighet til å kunne variere med krokstørrelser, agn og lengder på krokfortommene.

Av: Lasse Bøe

I all hovedsak kan man fiske en agnet krok på eller rett over bunnen, og dermed være attraktiv for arter som fløyfisk og rødspette, mens den andre kroken kan sveve fritt høyere i vannet, og være mer i synsvidden for en jaktende sjøørret.

Tokroks-paternoster

Litt om tackelets oppbygning

Som i et enkroks-paternoster er man like avhengig av at tackel-kroppen består av tilstrekkelig tykt og sterkt, for å motstå den slitasjen som både fisk og moder jord kan skape. Et tokroks-paternoster er et klassisk valg til flatfiskmeite, der man tradisjonelt sett kan agne den øverste kroken med en makrellstrimmel eller en liten brisling, og den nederste kroken kan agnes med reke, blåskjell, snegler eller annet som faller i smak. Et animalsk agn som en feit agnfisk vil være attraktivt for en piggvar eller ei større skrubbe, mens rødspettene gjerne vil foretrekke ei dugelig blåskjellpølse på den nederste kroken.

Når man tilføyer en krokfortom ekstra, er sjansen for kluss på tackelet mye større, og det er viktig å tenke hvordan tackelet knytes. I de aller fleste tilfellene vil kluss forekomme oftest under kast, derfor er det viktig at den nederste krokfortommen ikke når helt opp til svivelen der den øverste krokfortommen er festet.

Proporsjonsmessig kan tackel-kroppen ha en lengde på 100cm, den nederste krokfortommen 50cm mens den øverste krokfortommen kan være 25cm. På den måten er ingen av krokfortommene i veien for hverandre, hverken under kast eller fiskende på bunnen.

Et klassisk utgangspunkt for flatfiskmeite vil være å velge kroker i størrelsesordenen 6 til 1/0 – velg kroker etter forventet fangst, muligheter for bifangster og ikke minst bør krokene også stå i stil til agnet man velger å bruke. Det har lite for seg med en 6’er-krok godt gjemt inni en stor makrellstrimmel.

Slik knyter du et tokroks paternoster

Du trenger:

1x søkkeklips (til å feste søkket til tackelet)

3x svivler (to til krokfortommene og en til å knyte sena fra stanga i)

4x 5mm plastperler (til «buffere» på hver side av fortomssvivlene)

3x metallcrimps (for å plassere krokfortommene på tackel-kroppen)

Start med å knyte søkkeklipset til det materialet du har valgt til tackel-kropp, og klipp av ønsket lengde på tackel-kroppen. Så trær du på i tur og orden følgende komponenter inn på tackel-kroppen: perle, svivel, perle, crimp, crimp, perle, svivel, perle, crimp og avslutt med å knyte den siste svivelen til toppen av tackel-kroppen. Det er selve ryggraden i tackelet ditt.

Metallcrimpen nærmest den nederste fortomssvivelen (nærmest søkkeklipset) klemmer du fast rett over søkkeklipset. Svivelen står nå fast rett over søkkeklipset, og danner fundamentet for den nederste krokfortommen som gjerne kan slepe langs bunnen.

Finn frem krokfortomsmaterialet ditt, og knyt en krok til enden. Før du klipper av, måler du med den ferdige krokfortommen langs tackel-kroppen, slik at du vet hvor lang den blir. Klipp av, og knyt den tomme enden til den nederste svivelen. Dra krokfortommen opp langs tackel-kroppen – det vil du ha nytte av i neste knyteledd.

Knyt en ny krok til en ny lengde fortomsmateriale, og juster deg frem til ønsket lengde ved å legge kroken på høyde med toppsvivelen på tackelet, og klipp av fortomsmaterialet når du er på høyde med kroken på den nederste krokfortommen.

Knyt den siste krokfortommen fast i den siste svivelen, og bruk ei tang til å klemme metallcrimpen. Bruk gjerne illustrasjonen øverst i artikkelen for å se hvor lange  krokfortommene er i forhold til hverandre.

The post Kystmeitetackler: Tokroks-paternoster appeared first on Hooked.

Til tyngre kystmeite med surfstenger etter grovere og tøffere arter som lange og brosme, kommer man ikke utenom et godt pulley-tackel. Her er aerodynamikk et stikkord, samtidig som tackelets konstruksjon gjør det godt egnet til styggere bunnforhold. Tackelet er forøvrig et skikkelig storfisk-tackel, og er godt egnet til torsk og kveite i tidevannsstrømmer, også. 

Av: Lasse Bøe

Pulley:

Litt om tackelets oppbygning

Den frittløpende svivelen fungerer som ei trinse på tackelkroppen. I en fiskesituasjon vil tackelet fiske som et semi-glidende paternoster-tackel, mens under kjøring av fisk vil vekten av en kroket fisk (eller feste i bunnen) heve søkket opp til trinsesvivelen, og søkket er på trygg avstand. I et tenkt tilfelle vil for eksempel en torsk prøve å stange hodet i tareklaser og overheng for å bli kvitt kroken, og om søkket henger under fisken (som ved bruk av et paternostertackel), er sjansene store for at torsken klarer å kjøre søkket fast også.

Om søkket er et stykke foran og over fisken, er sjansene betraktelig mindre for at søkket vil få feste når en kroket fisk får stanget hodet inn i en obstruksjon.

I tillegg er pulleytackelet svært aerodynamisk om man klipser kroken ned i et såkalt «bait clip». Disse er konstruert slik at klipset løser ut kroken ved nedslag, og om varianten under (en Breakaway Impact Shield) brukes, beskytter denne også agnet i stor grad fra å bli knust ved nedslag. Derav navnet Impact Shield, som kan oversettes til norsk til «nedslagsbeskytter».

I artikkelserien «Kystmeitets småtriks» har jeg tidligere skrevet om Impact Shield-adapteret. Artikkelen kan du lese her: Kystmeitets småtriks del 1 – Impact Shield-adapter.

Slik knyter du et pulley-tackel

Du trenger:

2x søkkeklips (f.eks. fra Gemini)

2x 5mm plastperler

2x kraftige svivler (som tåler å kaste 150gr bly + agn)

1x krok

I tillegg trenger du et godt materiale til tackel-kroppen som tåler juling, og der finner jeg Sakuma Rig Body uovertruffen. Et veldig godt utgangspunkt er 80lb (37kg) bruddstyrke, som dekker de aller fleste situasjoner som kan oppstå ved bruk av surfstenger.

Krokfortommen bør også være gjennomtenkt, og tiltenkt den arten man har en realistisk sjanse for å treffe på. Selv om krokfortommen i utgangspunktet bærer nøyaktig samme vekt som tackelkroppen under kast, kan denne faktisk være av en lavere bruddstyrke enn tackelkroppen. Om krokfortommen skulle finne på å ryke under et kast, er fremdeles søkket tilkoblet tackelkroppen, og man risikerer heller ikke at søkket sliter av og man kan skade personer og omgivelser. Men – alt er relativt – jeg ville aldri brukt under 30lb (13,6kg) bruddstyrke, fordi det er utrolig kjedelig å måtte bytte ut avslitte krokfortommer så ofte som man egentlig trenger.

Start med å knyte det ene søkkeklipset til tackelkropp-materialet, og så resten av komponentene i følgende rekkefølge: perle, trinsesvivel, perle og fortomssvivel. Avslutt med å knyte det andre søkkeklipset til den tomme enden av tackelkroppen. Om du er usikker, kan du også se komponentenes plassering på illustrasjonen over. Tackelkroppen er ferdig, og du kan i neste knyteledd utfolde deg med krokfortommer, kroker, attraktorer og bling-bling.

Krokfortommen kan være av wire eller monofilament, og en krokfortom lages fort ved å knyte (eller crimpe) en krok til enden av det fortomsmaterialet du har valgt, og træ en gummislange innpå. Avslutt med å knyte (eller crimpe) en svivel til krokfortommen. Igjen, et godt utgangspunkt er vist i illustrasjonen øverst i artikkelen.

The post Kystmeitetackler: Pulley appeared first on Hooked.

Helge Kvamme (33) kommer neppe til å glemme gårsdagen med det første. Fra rundt 150 meters dyp dro han nemlig opp det som etter alt å dømme er den største langen som noen gang er tatt fra land i Norge.

Av: Endre Hopland

– Det er helt vilt, og egentlig ganske utrolig. En ser bilder av store langer overalt, så det første jeg tenkte da jeg så fisken min var at den kanskje skaffet meg en plass i 20-kilosklubben. Jeg var stolt som en hane da fisken først var landet, men jeg tenkte ikke over at det var noe spesielt med å få fisken fra land. Ikke før etterpå, sier bergenseren Helge Kvamme.

Fisken som fant makrell/reke-agnet til 33-åringen var 160 centimeter lang og ekstremt feit. Vekten stoppet på meget respektable 25,2 kilo. Å lande en så stor lange er ikke dagligdags, men likevel ikke direkte uvanlig når en fisker fra båt på de rette stedene og til rett tid. Å kroke og lande en slik fisk fra land er derimot meget spesielt.

Trolig er det aldri tatt en så stor lange fra land i Norge tidligere. Det eksisterer riktignok ikke noe offisielt register over de største, landfangete fiskene i landet, men lignende fangster er i alle fall ikke kjent i det stadig voksende kystmeitemiljøet i kongeriket. Kystmeiterne, som altså fisker i sjøen med naturlig agn, er ellers den gruppen sportsfiskere som kommer desidert oftest i kontakt med langer fra land.

Kvamme selv er ikke ukjent med å få stor lange under fiske fra land. Den tidligere persen hans var på 13,5 kilo, noe som i seg selv er en meget stor fisk for en svabergfisker. Den blekner imidlertid mot kjempen som til slutt måtte kapitulere på den hemmelige fiskeplassen 20 minutter fra Bergen sentrum.

– Jeg hadde to surfstenger ute, og begge var rigget opp med enkle, glidende takler, 9/O-kroker med gummiblekksprut og selvlysende slange og makrell og en liten rekebit som agn. Etter tre timer uten napp var det endelig tegn til liv. I enden var det tungt, og etter en lang sveivetur landet jeg en lange på 9.4 kilo. Dermed var turen allerede en suksess, og middagen sikret, sier Kvamme til Hooked.

Men det stoppet altså ikke der. Mens fiskeren sløyde fisken sin, hylte det nemlig fra baitrunneren på snellen på den andre stangen hans. Kvamme gav fisken god tid før han satte et kraftig tilslag, og trodde umiddelbart han satt fast i bunn. Men så begynte «bunnen» å gjøre motstand og ville dypere.

– Det ble et lite utras helt i starten, men så var det hardt mot hardt, for fisken skulle opp. Det føltes som bunn hver meter jeg fikk opp, og hele tiden tenkte jeg på svake knuter, potensielle steiner og skarpe tenner som kunne kutte snøret. Jeg vil tippe det tok 25 minutter å få fisken opp, og da var både rygg og fiskearm helt kaputt. Enden av stangen hadde til og med laget blåmerke i lysken min, forteller han.

Da kjempefisken først var i overflaten, gikk det greit å få den på land. Men å komme seg opp igjen i hovedveien på egenhånd, og så ta bussen hjem sammen med beistet, ble i overkant. Derfor ringte Kvamme til broren sin, som villig stilte opp som både bærer og fotograf.

Kvamme har fisket hele livet, men etter å ha vært veldig ivrig i ungdommen, tok han seg en lengre pause med bare sporadiske koseturer innimellom. Dette endret seg da han fikk sin første surfstang til bursdagen for tre år siden. Med agn i sjøen begynte det nemlig å dukke opp fisker han aldri tidligere hadde sett, og de kjente artene ble plutselig mye større.

– Jeg ble solgt på nytt. I mangel på bil og båt har kystmeite blitt det naturlige valget for meg. Jeg liker spesielt godt roen og det å kunne bevege meg fritt, sitte meg ned og ta en kaffe og nyte livet. Det gir meg veldig mye. Båt er knallgøy, men jeg synes det kjekkest å få fisk fra land, sier bergenseren, som samtidig legger til at sansen for fisk som mat har økt proporsjonalt med fiskeinteressen.

– Så det blir mange gode middager av disse fiskene, og det deles også villig ut til familie og venner. Lange er en fisk jeg aldri blir lei, og jeg bruker den i stedet for kylling. Da blir det langt enklere å variere middagsrettene, og fisken tåler mye kokkelering, forteller han.

The post Helge fikk kjempelange fra land appeared first on Hooked.

Et enkroks-paternoster er et selvskrevent tackel i de fleste kystmeiteres tackelmapper, og rett ut av mappa er det et godt tackel til veldig mange arter i ulike størrelser. Men, noen ganger er de de få ekstra meterne som avgjør, og ved noen små modifikasjoner kan et standard-tackel gjøres om til et aerodynamisk tackel som kan kastes betydelig lengre, og samtidig gir bedre beskyttelse av agnet.

Av: Lasse Bøe

Nedklipset enkroks-paternoster

Litt om tackelets oppbygning

For å kunne gjøre fortomssvivelen flyttbar opp og ned, er metallcrimpene på hver side byttet ut med flyttbare knuter av Power Gum. Dette er et elastisk monofilament som fås kjøpt hos de fleste fiskeutstyrsbutikkene som fører litt kystmeiteprodukter (f.eks. Chr. Baardsen og søn og Salar Sport i Haugesund og Campelen på Bryggen i Bergen). Jeg er blitt glad i Sakuma’s Power Gum, som fås i to tykkelser (10lb – 0.60mm og 22lb – 1,0mm) i hvit og rød farge. Den tynneste er mest anvendelig til kystemeitetackler og sener opp til rundt 1,00, mens den tykkeste er bedre egnet til havfisketackler.

Selve stoppknuten er svært enkel; rett og slett en kjerringknute med 5-6 surringer.

Slik knyter du et nedklipset enkroks-paternoster

Du trenger:

1x søkkeklips (til å koble søkket til tackelet)

2x svivler (en til å koble tackelet til sena fra stanga på toppen av tackelet, samt en til krokfortommen=

2x 5mm plastperler (som «buffere» på hver side av fortomssvivelen)

1x krok av valgfri størrelse og form

… og en rull med Power Gum til å lage flyttbare knuter.

I tillegg trenger du et Impact Shield-adapter, som du finner oppskriften på her.

Som et godt utgangspunkt for nyere lesere, er artikkelen Kystmeitetackler: Enkroks-paternoster en fin måte å bli kjent med grunntackelet.

Nyttige tips

Når fortomssvivelen er flyttbar, er det enkelt å justere krokfortommens lengde i forhold til Impact Shield-adapteret. Søkkeklipset i bunnen av tackelet klipses innpå svivelen, og i klipset på Impact Shield-adapteret klipses søkket.

Tackelet justeres enkelt ved å plassere kroken i Impact Shield-et, og justere den nederste Powergum-stoppknuten opp eller ned. Tackelet er riktig justert når både hovedsena på tackelet og krokfortommen er parallelle med hverandre. Det greieste er ofte å hekte et søkke i klipset på Impact Shield-et for å få strammet det hele opp.

Om krokfortommen er for kort, og hovedsena blir slakk, må stoppknuten flyttes nedover. Den øverste stoppknuten flytter du etter. Om krokfortommen er for lang, og kroken løser ut av Impact Shield-et upåvirket, må først den øverste stoppknuten flyttes oppover hovedsena for å frigjøre arbeidsplass for den nederste stoppknuten.

Bruksområde

Jeg pleier å ta frem nedklipsbare paternostertackler når jeg føler at jeg har behov for å kaste litt lenger enn de vanlige «lompekastene» man oftest har, om jeg vil beskytte et skjørbart agn (for eksempel) under kast i større grad eller under generelt kystmeite med medium-størrelsen eller større. Dette er hovedsaklig fordi et Impact Shield er – foruten den glimrende utløsermekanismen som skaper – også et svært godt hjelpemiddel som hindrer at agnet blir slått i fillebiter ved nedslag på vannflata.

Når man klipser agnet ned i et Impact Shield, er hele tackelet strømlinjeformet, og det er ingenting som blafrer i vinden under kast. Derfor lengre kast, og en god garanti for at tackelet ikke klusser seg sammen i lufta på vei mot det som kan være drømmefisken.

The post Kystmeitetackler: Nedklipset enkroks-paternoster appeared first on Hooked.

30. mars 2015:

Min gamle kompis Ronny var på besøk i distriktet tidlig i påsken, og da benyttet vi anledningen til å teste om flyndrene hadde våknet.

Det ble bare noen kjappe timer med fiske denne mandagen, men vi fikk i alle fall tatt pulsen på en av de lokale sandstrendene. Kort fortalt var den lav, på lik linje med sjøen. Forholdene var langt fra ideelle for flyndrefiske, men vi gav det likevel et forsøk. Fisk ble det også etterhvert, og den hadde faktisk et svært bra potensial, også.

Den første timen skjedde det riktig nok veldig lite. Noen smånapp hos Ronny, men ingenting som ville sitte. På mine agn var det nokså dødt, men det skulle endre seg da en tilsynelatende pen skrubbe kom svømmende langs land, og la seg til rette en meter foran beina våre. Dette skjedde mens jeg holdt på å sveive inn det ene agnet mitt, og da reke/blåskjell-comboen nærmet seg land, ble skrubben umiddelbart interessert.

Jeg gav fisken fem sekunder med agnet i kjeften før jeg gjorde tilslag, men den ble ikke sittende. Flyndren flyttet seg imidlertid ikke langt, og da agnet ble presentert på ny, var den ikke vanskelig å be. Denne gangen fikk den ti sekunder før jeg satte tilslaget, og da festet kroken seg som den skulle. Ronny håvet sikkert, og årets første skrubbe ble plassert i en Gilde-kasse med vann.

Fisken var nokså stor, og om den hadde vært gytefeit hadde den sikkert nærmet seg kiloet. Dessverre var den tynn. Veldig tynn. Sånn sett var det ikke rart at den var sulten. Vekten stoppet på 700 gram, noe som likevel er en godkjent fisk reint vektmessig. Etter noen bilder fikk den svømme tilbake igjen for å jobbe med kondisjonen til en seinere anledning.

Etter dette skjedde det ikke stort. Vi hadde noen napp og et par smårun, men ingenting ble sittende. Dermed fikk vi god tid til å mimre om gamle fiskebragder fra skoledagene, slik vi alltid gjør når Ronny er på gamle trakter. Det ble da også noen artige timer før regnet kom, og vi bestemte oss for å kalle det en dag. Flere flyndrer kommer nok utover våren.

The post Et forsøk etter flyndre appeared first on Hooked.

Da valget stod mellom ei ekstravakt på jobb og en hel dags feltarbeid med Sturla Fjellvang i Attraqua, var manko på 25-grams søkker det første jeg tenkte på når sjefen ringte. Og dermed var standarden satt for et annerledes fiske enn det jeg er vant med.

Av: Lasse Bøe

Hver gang det kommer noe nytt og uprøvd som relaterer til mitt fiske, vekkes en sovende kjempe i meg – nemlig «prylbögen». Det er han som liker flotte farger, nytt utstyr som gjerne brukes langt sjeldnere enn prislappen skulle rettferdigjøre og en generell trang til å ta nye produkter under sine vinger.

Det nye produktet har gjerne et attraktivt utseende sett med en sportsfiskers øyne, med flotte farger som fisken på en annen side gjerne bryr seg midt i gatthølet om, men med spesielle, målrettede egenskaper som kan være utslagsgivende enkelte dager. Men nyutvikling og til en viss grad oppgradering av eldre produkter er spennende, men jeg velger likevel å ta produktet i nærere øyensyn med sunn skepsis og en god dose mistenksomhet…

Teorien bak Attraqua

Attraqua har utviklet kunnskap om substanser som tiltrekker fisk (attraktanter) og substanser som gjør at fiskene aksepterer det de får i munnen og svelger det (stimulanter). Substanser i denne sammenhengen er identifiserte molekyler, ikke ekstrakter.

De ulike substansene blandes slik at man får en optimal kombinasjon av de molekylene som på best mulig måte tiltrekker og stimulerer den fiskearten man ønskes å fiske målrettet etter. Disse substansene har Attraqua kommet frem til med kunnskap om hva som finnes i fiskenes byttedyr, men også med prøving og feiling med observasjon av fiskenes atferd i akvarier.

Når det gjelder smak så viser fiskene en utpreget selektivitet. Det de liker svelges nesten øyeblikkelig. Ikke overraskende spytter fisken ut det de ikke liker nærmest umiddelbart.

For å finne frem til hva en fisk liker eller ikke liker har Attraqua laget passende sylindriske gel-pølser av agar som vi farger farget rødt. Til gel-pølsene er det tilsatt ekstrakter eller blandinger som som har blitt både praktisk og teoretisk slått fast. Det har foregått et stort antall testing i akvarium på mange forskjellige arter.

I akvariumet lærer fisken at røde geler i akvariet er godt og går etter dem. Så begynner en møysommelig prosess med en rekke prøver hvor ekstraktet er erstattet med en substans som man vil vite mere om. Det er også lagt føringer for hvilke konsentrasjoner av substansen som er nødvendig for at fisken skal ta gelen. Dette arbeidet kan ta lang tid ettersom Attraqua vil ha minst 50 prøver hvor fisken sier ”ja dette liker jeg”. Viktig er det også å finne frem til de substansene som tiltrekker fisk over lange avstander. Dette er vanskelig da disse substansene finnes i ørsmå mengder og ikke har vært kjent.

Karpefiskeren Sturla Fjellvang, kanskje best kjent som tidligere daglig leder i Northern Baits er nå daglig leder for Attraqua, mens øvrige styremedlemmer er Jan W. Sissener (diplomingeniør i kjemi, Master of Science) og Martin Døving som har solid erfaring fra daglig ledelse, økonomistyring og styrearbeid.

På konsulentsiden i Attraqua er Alexander Kasumyan (professor ved Moskvas Universitet) en fremtreden og viktig støttespiller. Han er en av verdens fremste eksperter på fiskers smak og luktesans, og var også Kjell B. Døvings viktigste vitenskapelige partner. Runar Døving (professor i sosialantropologi ved Markedshøyskolen) har 15 års erfaring som forbruksforsker, og omslutter femkløveret i Attraqua.

Nye bekjentskaper

Den første turen jeg og Sturla hadde, ble lagt til ei flytebrygge i Tysvær på jakt etter våryr flatfisk. Resultatmessig i Attraqua’s favør var turen en flopp, da den eneste fisken på land var ei lomre på gode 700gram som hadde valgt den blåskjellagnede firer-kroken min på et trekroks tackel. Det hører med til historien at det var til en hver tid tre Attraqua-agnede kroker i vannet samtidig, og kun en med blåskjell. Likevel virket det som om den ene lomra delte mitt synspunkt rundt dette nye, merkelige agnet – litt skeptisk og ikke helt overbevist.

Sturla hadde forberedt seg godt til turen, og hadde med flere ulike prototyper av Attraqua-agn som på det tidspunktet var under utvikling. Kvelden i forveien hadde Sturla forberedt ei gel-pølse med blåskjell-substanser og forskingsbaserte stimulanter og ekstraktanter rettet mot lomre. Alle prototypene ble testet, men Attraqua-protokollen etter turen var markert med røde tall, selv om gjennomgang av undervannsfilm-materiale i etterkant har vist at både lyr og sei har vist en ørliten interesse for opphengskrokene våre, og dermed bekreftet at det ikke nødvendigvis var blandingsbunnen under flytebrygga eller ivrige krabber som spilte oss et puss noen ganger.

Vår i lufta og sjøen våkner til liv

I ukene som kom, ble det mye testing av Attraqua for min del, hovedsaklig fra flytebryggene på Stord mellom vaktene mine. Sturla hadde forsynt meg med diverse prototyper som måtte testes og justeres etter informasjon fra meg, og det ble mye endel bryggemeite både før kveldsvakt og etter dagvakt.

Det var viktig for meg å gi Attraqua-agnene samme fordeler og ulemper som de elskede blåskjellene mine, og derfor var det naturlig å fortsette med det jeg stort sett bruker til bryggemeite etter flatfisk, et tokroks glidende slep – en krok agnet med Attraqua og en med blåskjell funnet under flytebryggene.

Allerede å første turen ble jeg belønnet med fisk på land. På grunn av svært begrenset tid, tok jeg meg ikke bryet med å plukke blåskjell. Dermed sparte jeg inn dyrebar tid på spretting av skjell, utplukking av den bløte innmaten og forsiktig strikking av agnet rundt kroken. Jeg ble belønnet med to flotte fløyfisker på den korte tiden, og protokoll-føring av Attraqua-fangster var i gang.

På de senere turene hadde jeg bedre tid til å forberede blåskjell og samtidig teste blåskjell opp mot , og kunne registrere følgende arter på Attraqua-agnene; sandflyndre (6 totalt), fløyfisk (13 totalt), lomre (5 totalt), knurr (2 totalt), hvitting (1 totalt), torsk (2 totalt) og sei (1 totalt). Jeg brukte hovedsaklig Attraqua-agn med blåskjell-substanser, og fangstene hadde i utgangspunktet vært OK. Om man ser bort fra at naturlig vare var i en egen klasse for seg selv. Hver gang.

Årets første kystmeitetur

Helt siden i høst har jeg drømt om fint vær og bitevillig flatfisk, og det er ikke til å legge skjul på at jeg så vanvittig frem til lett aktivt kystmeite etter rødspette, sandflyndre, fløyfisk og andre arter. En dag klaffet både finværet og jobbefri sammen. Det var duket for årets første tur på en plass som har gitt meg mange gleder i året som gikk. Med på turen var også min gode nabo.

Hittil i prosessen hadde Sturla hadde i fått stand et Attraqua-agn som internt har gått under navnet «den fargeløse», som inneholdt blåskjell-substanser, samt bred-spektrede attraktanter og stimulanter Disse skal i følge forskningsrapporter treffe blant flere saltvannsarter – og vi har konturene av et slags allround Attraqua-agn til saltvannsfiske. I tillegg var noe av agnet tilsatt spiselige rødt glitter for det visuelle og nysgjerrigheten blant flatfiskene. Det tamme navnet gjenspeiler forøvrig utviklingsprosessen for denne prototypen – ikke tilsatt fargestoffer.

Det tok ikke lang tid før første fisken meldte seg, ei sandflyndre rundt halvkilosmerket, som hadde hatt valget mellom å plukke blåskjell naturell som ble fisket glidende på bunnen og Attraqua-agnet fisket en liten halvmeter over. Og den tok sistnevnte.

Ut over dagen kunne jeg notere totalt sju sandflyndrer, og til og med en doublè.

Den største sandflyndra ble merkelig nok ikke veid, for potensialet var derimot ganske stort, for den var relativt slunken, og hadde plass til en god del rogn i buken. På stedet ble den anslått til rundt 900gr, og en 10cm lang fargeløs Attraqua-pølse var resepten.

Fangstprotokollen etter dagens fangst viste en knepen seier 4 – 3-seier til blåskjell, mens Attraqua leverte dagens største.

Spettejakt i havgapet

Fredagen kom, og jeg følte jeg hadde fortjent den første fridagen på en haug med dager. Kurser og jobbing tærer på energien, men fridagen kom på det som måtte bli årets flotteste dag. Det var nærmest vindstille, sol fra skyfri himmel og godt turkameratskap fra en smørblid Sturla gav føringer for mer testing av Attraqua-agnene. I forkant av denne turen hadde Sturla videreutviklet agnet fra bryggemeiteturen i Tysvær, og satset på ei gel-pølse med blåskjell-substanser og et svært bredt spekter av ekstraktanter og stimulanter som bevist faller i smak hos en lang rekke saltvannsfisker.

I tillegg til hadde Sturla med seg ei bøtte med godsaker som feederne våre skulle fylles med, og bestod av en herlig blanding av krillhydrolysat, krillmel, brødrasp blåskjell-substanser og isolerte substanser som trigger fisken til å spise. I tillegg er fôrblandingen tilsatt kokos for å gi en god oppløsningseffekt fra feederne.

Strømdraget fra nord gav oss en ypperlig mulighet til å benytte fullstappede feedere til å spre et godt duftspor over området vi fisket i, og med på lasset ble et kort tokroks slep med to forskjellige Attraqua-agn.

Jeg tar først et raskt kast med feederen uten agn på krokene for å sette i gang duftsporet, dunker feederen litt i bunnen, og sveiver den tomme feederen inn for et nytt kast.

Det gikk en stund før vi hadde kontakt med fisk, og jeg var den som skulle først ut i ringen. Midt i påfyllinga av en ny kaffekopp, registrerte jeg et lite drag i stangtoppen, gav den litt tid og dro til. At fighten var ellevill, hinsides og episk ville vært vært å ljuge, men ei vakker lita rødspette på knappe 300gr gjør noe med adrenalinet til en flatfisktulling som meg likevel. Rødspetta hadde tatt Attraqua-agnet som lå statisk på sandbunnen, og nok en viktig punkt ble oppført i fangstprotokollen. «rødspette på attraqua, blåskjell m flakes. Statisk på bunnen» sendte jeg som SMS til meg selv om huskelapp.

Det napper litt nå og da, men fisken er ikke helt i støtet likevel. Sturla mumler fra venstre flanke noe om et napp, men ikke hissig nok til å prøve et tilslag. Jeg gir det en god stund, skifter agn i hvert tredje kast, og passer på å etterfylle fôringsplassen til høyre for meg for å opprettholde duftsporet.

Jeg går til slutt over til et tackel med mye perler på, en taktikk som har pleid å fungere ganske godt når rødspetta er vrien og tilsynelatende lite interessert. Nærmest umiddelbart etter at tackelet har tatt bunnen, er en ny rødspette bortpå, og jeg kan innkassere fisk nummer to. Denne gangen på blåskjell.

Jeg drar ei rødspette til på perletackelet, og det er tydelig at fôret fra feederen oppstrøms har samlet litt fisk i mitt område. Agnene byttes ofte, og jeg setter meg til slutt inntil fjellveggen for å nyte et par svarte dråper mens stanga hviler mot fjellet og fisker av seg selv. Kort tid etter begynner stangtoppen å danse, og det er ny fisk bortpå.

Det svarer tungt fra sandbunnen, men det viser seg å være to mindre rødspetter. Doublè på rødspette betyr at Attraqua-agnet har levert fisk igjen, og jeg noterer samtidig rødspette på blåskjell. Nå er stillingen 2 – 2.

Så kommer en dødperiode uten et eneste napp, men erfaringsmessig for min del er dette rødspetta i et nøtteskall. Lunefull og vrien i lange perioder, for så deretter å ha intense bittperioder som veier opp for frustrasjonen over manglende fisk.

Fra Sturlas kant har det vært svært lite å melde, et og annet resultatløst napp er etterhvert en gjenganger. Dødperioder er i noen tilfeller gode øyeblikk til å knyte litt tackler og rydde litt i bokser, og mens jeg har øynene godt plassert i en fuktet grinner-knute som strammes, melder Sturla om risting i feeder-stanga mi.

Ivrig som jeg er, spretter jeg opp og registrerer jeg at fisken fremdeles jobber med agnet. Tilslaget tilsier ny flatfisk, og ei ny rødspette får en ny tur på land. Ledelse til Attraqua-agnet, enda rødspetta har hatt valget mellom menneskeskapt blåskjell-agn og blåskjell fra naturens side. Og en ny notering for fangst på statisk fisket Attraqua-agn.

På tampen av dagen drar jeg opp dagens sjette og siste rødspette, denne gangen på perletackelet på stang nummer to og da dommeren blåser i fløyta, er stillingen 4 – 2 til Attraqua, og en særdeles viktig seier til bortelaget. Attraqua har faktisk utkonkurrert blåskjell, noe jeg ikke trodde skulle være mulig…

Spennende utsikter for Attraqua

Testfisking med Attraquas røyeagn har pågått en god stund allerede, og fiskere fra Trøndelags-fylkene og helt opp til Finnmark har levert svært gode testresultater, og til og med statisk fiskede røyeagn fra Attraqua har fisket temmelig godt på røya,og det har dukket opp noen flotte ørreter som bifangster.

For ikke lenge siden svirret det rykter om ei drøy røye fra Nordlands-isen et sted på tett oppunder 6 kg, og da bildene kom ut på nettet, var det Attraquas røyeagn som leverte godfisken.

Foruten konkret utvikling av røyeagnet, har Attraqua også spesifikke planer om å utvikle et agn som er spesielt rettet mot torsk. Jeg har fått noen prototyper til testing, men ikke fått rukket å teste ennå. Min umiddelbare reaksjon er likevel at ei 10-15cm Attraqua torske-pølse på 12mm ville være et svært godt utgangspunkt for å lage aerodynamiske agn, og jeg har allerede bilder i hodet av hvordan dette torskeagnet ser ut på en 5/0-krok i enden av et pulley-tackel, godt beskyttet fra luftmotstand og vannedslag av et Impact Shield.

I tillegg fortsetter videreutviklingen av allround-agnet til saltvann som jeg har skrevet om i denne artikkelen, og resultatene jeg har hatt er en god start. Jeg er langt ifra frelst av Attraqua, men jeg har så langt en god del egenhåndserfaringer som jeg er svært tilfreds med, og jeg ser veldig frem til å fortsette testingen av denne typen agn.

Forøvrig står også ørretagn, karpeagn og lakseagn på sakslista til Attraqua, og jeg tror det er mye kult i vente fra Attraqua fremover. Foreløpig er Attraqua på test- og prototypstadiet, og kommer til å annonsere når konkrete produkter er på plass.

The post Spennende agnutvikling fra Attraqua appeared first on Hooked.

20. april 2015:

Vi har hatt noen flotte dager nord i Hordaland den siste uken, og slikt blir det kjapt utekontor av. Om fiskestengene er med på slike påfunn? Selvsagt…

Da jeg leverte arvingen i barnehagen mandag morgen, registrerte jeg at det var ti plussgrader, sol og vindstille ute. Dermed ble PC, mobil og kabel pakket i bilen, sammen med et par flatfiskstenger og noen reker og blåskjell. Å sitte inne på slike dager er bare dumt, spesielt når en kan få gjort det samme utendørs. Jeg valgte meg en plass der det ofte er langt mellom nappene og agntjuvene vanligvis er fraværende, og så la jeg av sted.

Etter å ha fått ut to agn, satte jeg meg til å skrive. Og du verden så effektiv en faktisk blir når en kan ta med seg jobben ut i frisk luft. Faktisk var to saker ferdigskrevet før det første runnet kom, og da var det dags for å ta seg en liten pause, uansett. Tilslaget ble satt, og det svarte på flatt vis i motsatt ende. Snart viste da også en pen sandflyndre seg, og etter en udramatisk landing fikk den seg et opphold i en Gilde-kasse med vann.

Selv vendte jeg tilbake til skrivingen, og jeg kom godt inn i en fremtidig magasinreportasje før run nummer to kom. Også denne gangen var det en pen sandflyndre som kunne landes. Jeg vurderte om det skulle bli sandflyndremiddag denne dagen, men kom frem til at fiskene har mer i sjøen å gjøre nå under gytingen enn på pannen. Derfor fikk de begge svømme videre etter et par bilder.

De neste timene skjedde det ikke stort, og jeg var effektiviteten selv foran laptopen. Når en sitter slik og ikke beveger noe annet enn fingrene, skjer det også mye rundt en. Dyrelivet aksepterte meg nemlig etter hvert som en naturlig del av landskapet, og jeg fikk både svømmende mink og blåskjellspisende ærfugl helt inn på bare noen meters avstand. Det er slike småting i hverdagen som virkelig får en til å skjønne hvor vakkert landet vi bor i faktisk er.

I det Hurtigruta passerte ute på venstreflanken, runnet det for tredje gang denne mandagen. Jeg satte et kjapt tilslag, og det svarte kraftfullt og viltert i motsatt ende. Dette var ikke flyndreoppførsel i det hele tatt, og det var egentlig ikke så rart. Snart kunne nemlig en flott berggylte landes. Fisken var såpass fin at den måtte en tur på vekten. Denne stoppet på brukbare 1200 gram. Ikke akkurat det en forventer ute på sanden tidlig på våren, men like fullt meget artig.

Etter dette skjedde det ikke stort. Jeg fullførte magasinartikkelen og fikk skvist inn et intervju, også. Så hadde dagen gått, og det var dags for å hente i barnehagen. Effektivitet er bra, både i arbeidslivet og når en fisker, og tre landede fisker på tre run er en uttelling ingen kan klage på. At jeg i tillegg ble litt solbrent på nesen er faktisk en rein bonus. Slikt skjer nemlig ikke hver dag her hos oss…

The post En kontordag ved sjøen appeared first on Hooked.

13. mai 2015:

Det ble en ganske lang kjøretur for relativt lite fiske onsdag i forrige uke, men nattens siste fisk trumfet både kilometerstand og nattesøvn.

Vi har et par veldig spennende fiskeplasser inne i fjordene våre her i vest, og noen av disse er til og med tilgjengelig selv uten båt. Dette er slike plasser der en aldri med sikkerhet vet hva som kan komme til å ta agnet en serverer. Den store artsrikdommen på disse utvalgte plassene gir fisket her en helt ny dimensjon, og en kan i praksis få kule ting her til alle døgnets tider, uansett vær, vind og årstid.

La gå, de nevnte plassene kan være utrolig kjipe. Det har seg nemlig slik at når det ikke er noen aktivitet her, så er det virkelig ingenting som skjer. Da får en ikke engang hvitting, sypiker, krabber eller for den saks skyld sjøstjerner. Det har blitt en del økter med urørt agn på disse plassene opp gjennom årene, men alle disse er raskt glemt de gangene plassene faktisk leverer.

Onsdag i forrige uke var det egentlig rødspetter som var målet. Disse er det en del av her inne, og de blir store også. Likevel er det langt mellom hver gang de er bitevillige. Av en eller annen grunn er det rett før det blir mørkt som er den beste tiden for spettefisket her, så jeg var seint av sted denne gangen. Klokken var faktisk nesten 22.00 før alle de fire agnene var i sjøen, men det var innafor, det. En time med fiske før mørket senker seg er ofte nok.

Siden jeg kom så seint i gang, egnet jeg to stenger med sirkelkroker og makrellstrimler, mens to stenger ble rigget med langskaftede J-kroker og egnet med reke og blåskjell. Spettene spiser både fisk, reker og skjell, men erfaringsmessig er det blåskjell og reke som funker best her inne, sammen med røyestrimler. Røye hadde jeg dessverre ikke tilgjengelig, så da ble det de to førstnevnte i kombinasjon.

Fiskeagnene ble primært kastet ut med tanke på piggskate, kveite, lysing eller i et skikkelig tilfelle av griseflaks, kanskje en småflekket rødhai som ikke har fått med seg at det har blitt vår. Alle disse artene er tatt her ved flere anledninger, men denne kvelden og natten var det ingen av de som ville være med på leken. Det ville derimot hysene, men først etter at et par andre agntyver hadde meldt sin tilstedeværelse. Det runnet nemlig på begge stengene med fiskeagn nokså med det samme, og begge fiskene havnet også på land.

Nå er selvsagt ikke en liten lange og en halvkilos sandflyndre noe å ta på vei over, men det er alltid viktig å komme i gang. Siden fiskene bare kom fra 15 meters dyp, tålte de også turen opp på tørt land godt, og svømte fint tilbake etter avkroking. Nye agn ble tredd og surret på krokene, og snart fisket jeg med fire agn igjen.

Rødspettene uteble dessverre denne kvelden, og da det etter hvert ble helt mørkt, mistet jeg også troen på alt som heter flatt. Plassen er likevel interessant med tanke på det nevnte artsmangfoldet her, så det var ikke noen vits å gi seg ennå. Snart hylte det da også i en nappvarsler igjen, og ikke lenge etter kunne en kiloshyse landes uten nevneverdig dramatikk.

Den neste timen var det hyser det skulle handle om. Mye smånapping utgjorde hoveddelen av programmet, men ytterligere to småhyser ble også hengende. Jevnt over er hysene her inne mest irriterende, nettopp fordi de vanligvis er små. Noen drusere finnes likevel inne blant småfisken, og det var i aller høyeste grad en slik en som fant makrellstrimmelen min like før midnatt.

På dette tidspunktet hadde mye småfisk vært borte og dradd i agnene en stund, og nappvarslerne hadde pepet i rykk og napp ganske lenge. Rett før vi gikk inn i et nytt døgn hylte det derimot skikkelig til på høyreflanken, og det ble aldri nødvendig å sveive kroken fast i fiskekjeften. Jeg trengte bare å stoppe spolen på snellen, så kroket fisken seg selv. Og her var det snakk om skikkelig fisk.

Jeg tenkte umiddelbart på småkveit,e da det blir tatt en del av disse her i løpet av et år. Fisken oppførte seg derimot ikke spesielt flatt, og jeg skjønte derfor snart at det måtte være en hyse eller en lysing. Begge disse gir god motstand på grunt vann, og her var det definitivt motstand å spore. Kampen ble hard, men nokså kort, og snart kunne jeg føre en svær hyse inn i håven.

Jeg har fått noen store hyser opp gjennom årene, men persen på 5,5 kilo regnet jeg egentlig med skulle bli stående lenge. Denne fisken så likevel større ut, både hva lengde og BMI gjelder. Den hadde riktignok litt å gå på når det kom til hengebuk, men det var likevel skikkelig god tyngde i håven på vei opp fra fjæresteinene. På vekten ble også mine mistanker bekreftet.

Jeg må innrømme at jeg ble litt paff da sifrene 5700 lyste mot meg fra displayet, og fisken ble veid ytterligere tre ganger, bare for å være sikker. Electro Samsonen var likevel enig med seg selv hver gang, og 5700 gram ble stående. Dette er specimen med 1,7 kilos margin, og det er nokså solid på en såpass vanlig og relativt liten fisk som hyse.

Resten av natten skjedde det ikke stort. Et solid run som ikke resulterte i noe i 01.00-tiden var faktisk det eneste som er verd å nevne. Jeg pakket sammen en halvtime senere, for jeg var egentlig mer enn fornøyd. Hyser kan nemlig være morsomme de, bare de er store nok. Gode er de forresten også, spesielt når de er tilsatt hvitløk og chorizo, og kvernet sammen til fiskekarbonader…

The post På det fjerde skal det skje appeared first on Hooked.

Det skulle bli september før jeg kom meg ut på årets første havåltur, men hva gjør vel det når sesongstarten blir så bra som den faktisk ble?

I fjor sommer og høst hadde jeg rundt ti turer etter den fascinerende og råsterke havålen, som altså ikke er den sjølevende versjonen av vanlig og rødlistet ål, men en egen art som kan bli flere meter lang og veie over 100 kilo. Disse turene resulterte i en eneste ål, som mot all fornuft og vane tok i fullt dagslys. Dette var slett ingen uttelling jeg var fornøyd med, selv om det blant annet ble bifangst av ny piggskatepers under en av de nevnte turene. Derfor er planen å slå hardt tilbake i år.

Tidligere år har jeg gjerne startet havålfisket tidlig i juli, men i sommer har det tunge kystmeitet blitt nedprioritert til fordel for lysingfiske fra båt. Havålsesongstarten ble altså strekt langt, helt til torsdag denne uken, men det skulle vise seg at dette var en økt det var god grunn til å vente på. Havålen var nemlig i dytten og vel så det da Geir og jeg la kursen nordover i havet etter at unger var lagt og folk flest hadde benket seg foran TV-en for kvelden.

Det blir fort mørkt for tiden, så hodelyktene var på da de første makrellagnene seilte utover mot havålens jaktmarker. Jeg kjørte som vanlig to surfstenger med solide makrellagn, mens Geir rigget en lignende stang og en lettere karpestang med et lite agn, i håp om at kanskje en hai med små flekker skulle svømme forbi. Det er tatt noen eksemplarer av småflekket rødhai i området i sommer, så det skader i alle fall ikke å prøve.

Nattens første nappvarsleralarm kom fra nettopp karpestangen til Geir, og fisken ble kroket på direkten. Opp kom en liten torsk, og kveldens første fisk var et faktum. At den ikke akkurat var det vi var på jakt etter fikk heller våge seg. Vi var nemlig i gang, og ennå var det ikke stupmørkt. Geir fikk også kveldens andre fisk, en liten hyse, og det ble klart at plassen utvilsomt leverte fisk i år, også. Men var ålen i støtet?

Kveldens tredje fisk tok mitt agn, og en brukbar hvitting i nærheten av kilosgrensen ble vippet på land. Tre forskjellige torskefisker i løpet av den første timen var altså fasiten, men da det fjerde runnet kom virket ting litt riktigere. Det var hos meg det begynte å tikke, og da tilslaget ble satt svarte det tungt og sterkt i motsatt ende. Vi hadde enda en halvtime igjen til midnatt, og her var det utvilsomt ål på gang.

Etter en frisk drakamp kunne Geir håve min første havål for året, og selv om den ikke var spesielt stor, var det en skikkelig godfølelse. Vekten stoppet på 6540 gram, og fisken oppføte seg nokså bra på land. Etter noen bilder fikk den som alltid friheten tilbake, og livet smilte.

En liten halvtime seinere runnet det hos Geir igjen, men det var på feil stang. Tilslaget ble satt, og den lette karpestangen slo knute på seg. Først tenkte vi ål, men mistanken gikk raskt over på skate. Og skate var det. Etter en tung pumpeøkt på for lett utstyr, kunne Geir styre en piggskate med flotte tegninger inn i min ventende håv. Vekten stoppet på godkjente 3,4 kilo, noe som er ny pers på arten for fangstmannen. Etter et lite opphold i fangstdammen, og et par kjappe bilder, svømte også denne fisken videre.

Vi var ennå ikke inne i det nye døgnet, men hadde utvilsomt fått en fin start på fisketuren. Og bedre skulle det bli. I ettiden runnet det nemlig hos meg igjen, og nok en gang var det ål på gang. Denne var enda mindre, 3720 gram for å være nøyaktig, men havål er havål.

Hos Geir skjedde det lite de neste par timene, men to nye run hos meg resulterte i nattens tredje havål, en liten tass på rundt to kilo, samt en hyse på omtrent samme size. Selv om årets første åler var beskjedne av størrelse, var jeg likevel utrolig fornøyd med debuten. Jeg har fått rundt 15 havåler i mitt liv, men aldri mer enn et eksemplar per tur. Nettopp derfor var dette virkelig stas.

Da klokken bikket 04.00 bestemte vi oss for å pakke sammen, men akkurat da runnet det hos Geir igjen. Opp kom en liten hai med flekker, men det var dessverre ikke arten han var på jakt etter. Hågjelen pleier alltid å dukke opp litt utpå kvisten på denne plassen her, så det var ikke akkurat noen bombe. Den småflekkede rødhaien må vi likevel vente litt lenger på.

Et av årets mål for mitt vedkommende er å perse på havål. 10 480 gram er vekten å slå, og det bør være fullt overkommelig. Det blir nok en ny økt i løpet av uken, og dersom debutøkten blir representativ for resten av sesongen, tror jeg det er mye bra å se frem til.

The post Knallstart på havålsesongen appeared first on Hooked.

Det ble litt tid til fiske etter mørkets frembrudd i forrige uke, noe som resulterte i både perser, nye arter og hyggelige overraskelser på en hittil uprøvd plass.

Det litt tyngre kystmeitet etter arter som havål og piggskate er noe av det mest artige jeg gjør, og høsten er høysesong for denne type fiske. Så langt i år har det bare blitt to havåløkter, men uttellingen har til gjengjeld vært veldig god. Tre åler og en piggskate på land på første tur og fire åler, der tre var over ti kilo på andre tur, sier egentlig det meste.

Årets tredje havåltur gikk av stabelen søndag, i selskap med Magnar, som jeg har lovet skulle få være med på dette spennende fisket i løpet av høsten. Til tross for at han var langt til havs da jeg sendte melding, var han ikke sein om å sette kursen mot land for å regruppere. Havålfiske fristet nemlig så mye at alt annet fint fikk vente.

Vi var på plass ute i øyene rundt klokken 21.00, og med lånt snelle og rigg fikk gjesten ut agnet. Ikke veldig langt, men det er da heller ikke nødvendig på denne plassen. Mens Magnar fisket med en stang, rigget jeg som vanlig to, og alt av agn var i sjøen en eller annen gang før klokken 22.00.

Magnar har fisket hele livet, men kystmeitets gleder hadde han før denne turen ennå ikke fått ta del i. Etter denne turen ble det derimot handling av både snelle, nappvarsler og diverse riggutstyr, for like over midnatt runnet det nemlig ute på høyreflanken. To tilslag, et puslete og et skikkelig, ble satt, og plutselig stod den robuste surfstangen hans i skikkelig bue.

Arten var det ingen som helst tvil om, men noen kjempefisk var det ikke. Kampen ble derfor nokså udramatisk, selv om fisken utvilsomt var sterk. Vel oppe på land stoppet vekten på 5,66 kilo, og havåldebutanten var smørblid og storfornøyd. Guiden også, for så vidt. Veldig ofte er det nemlig mer artig at det er de en er på tur med som får fisk, og ikke en selv. Spesielt når de en fisker med er førstereis på spesielle arter.

Resten av turen gikk ellers med til å flytte krabber og dra småhai. Flere havål ble det ikke denne gangen. Selv fikk jeg bare hågjel, en fisk en jevnt over aldri vil ha på kroken. Det eneste positive med de som ble tatt denne kvelden, var at den største faktisk var ny pers for meg. 1200 gram er ikke all verden, men likevel en brukbar hai her hos oss. Turens høydepunkt var den derimot ikke. Langt derifra. Havålen til Magnar troner soleklart øverst på den pallen. Magnar har for øvrig mange seine fiskenetter i vente i tiden som kommer. Slik er det nemlig å bli hektet på havålfiske…

Allerede neste kveld bar det ut på tur igjen. Denne gangen var det Geir og jeg som la av sted, og planen var piggskate på en av godplassene til Geir langt inne i fylket. Dessverre skulle det vise seg at skatene ikke var i dytten, eller i alle fall at de aldri slapp til i matfatet. I løpet av fem timers fiske var det nemlig fullstendig agntjuvbonanza, og det er ingen overdrivelse at vi sikkert landet 50 svarthå og hågjel, uten så mye som et skatenapp.

Innimellom dukket det også opp andre agntjuver som sypike, lyr og ikke minst vanlig ål. Sistnevnte er totalfredet, så alle fiskene vi fikk gikk rett i sjøen igjen. Den største måtte likevel en tur på vekten, og med sine 860 gram blir den faktisk stående som pers for meg. Aldri så gale at det ikke er godt for noe, liksom.

Men ganske gale var det, altså. Skatene var ikke i dytten i det hele tatt, så allerede neste kveld bestemte vi oss for å prøve en ny og hittil uprøvd plass der vi hadde stor tro på piggskate. Denne troen ble behørig bekreftet, for allerede etter noen minutters fiske runnet det fint hos Geir. Tilslaget ble satt, og det svarte tungt og skatete i motsatt ende.

Fisken gjorde litt utav seg på karpeutstyret til Geir, men snart kunne den håves. Vekten stoppet på 2,195 kilo. Dette er ikke noen voldsom fisk, men å få piggskate med det samme, på ny plass, er likevel helt nydelig.

Det blåste full storm denne kvelden, men i ly av fjell og knauser fisket vi under nokså fine forhold. Kastvindene som innimellom kom feiende flyttet likevel på både poder, stenger og håver, men bare en rull med agnstrikk havnet på sjøen.

Litt utpå kveldingen runnet det hos meg, da en lyr i tokilosklassen fant makrellagnet mitt før slimålen og skatene. Et større agn ble derfor sendt utover, og da neste run kom var det ingen som helst tvil om arten. Da jeg strammet opp snøret fikk også sirkelkroken feste i en fiskekjeft der nede på bunnen, og stangen slo fin krøll på seg.

Skaten kjentes bra ut, og jobbet egentlig ganske godt imot. Likevel hadde Geir få problemer med å håve den. Vekten stoppet på 4,4 kilo, og som sin artsfrend tidligere å kvelden, fikk også denne friheten tilbake etter noen kjappe bilder.

Det skulle bli ytterligere en skate på land denne kvelden, og det var hos Geir det hele skjedde. Etter en tung fight på karpeutrustningen, kunne hans nye pers på 4,3 kilo håves, fotograferes og settes tilbake. Siden vi begge nå var godt fornøyd og været var i ferd med å ta seg opp, bestemte vi oss for at dette også var en fin avslutning på fisketuren.

Det tyngre kystmeitet vårt har en nokså lik oppskrift, og etter de fleste arter kjører vi enkle glidetakler med krok og agn tilpasset arten vi er etter. Unntaksvis, for eksempel på store dyp, kjører vi med pulley- eller paternostertakkel. Alle fiskene som er avbildet i denne saken tok på glidende, som på generelt grunnlag er klart å anbefale under dette fisket. Kom deg ut og prøv selv da, vel. Å bruke høstkveldene foran TV-en hører ingensteds hjemme…

The post Tre netter med tungt kystmeite appeared first on Hooked.